Omtale: Edge of Tomorrow (Film)

Bill: «I'm not a soldier.»

Rita: «Of course not. You're a weapon.»

Wow, okay, hvordan begynner jeg? Forestill deg prinsippet fra «En ny dag truer», eller «Groundhog Day» som er originaltittel hvor hovedpersonen opplever samme dag om igjen og om igjen. Så tar du en dose med sci-fi action som «Elysium», hvor alle soldater er utstyrt med et ytre skjellett armert med all slags våpen og granater. Deretter romvesner lik de sorte søke-dronene fra «The Matrix» og til slutt en skikkelig god scene fra «Saving Private Ryan» der de invaderer Normandie. Alle disse elementene – og mer – er brukt i denne filmen. Hvordan fungerer det?

Kort svar: meget bra! Tom Cruise spiller for én gangs skyld ikke en tøff og god helt. Han begynner som en beskjeden major i militæret, og hans jobb er rett og slett PR. Men omstendighetene vil ha det til at han skal ut og filme i fronten. Han nekter, og blir dermed sendt ut til å kjempe i fronten i stedet. Han har null kamperfaring og aner ingen ting om våpnene han får kastet til seg. Men så dør han. Og våkner opp i starten av dagen igjen. Men akkurat som i «Groundhog Day», så er alt nøyaktig nullstilt til dagen før. Men, han husker det som skjedde.

Historien er lett å godta for meg. Det lander en gedigen meteor et sted i Europa, og ut fra den kommer en haug med romvesner som angriper og dreper alt. Det er full krig, og det er ingen som klarer å stoppe dem. Det er akkurat som om de kan forutse alt som menneskene klarer å sende mot dem. Men så går det ordentlig bra i et oppdrag, og menneskene begynner å vinne krigen igjen. Eller gjør de det?

Filmen handler om repetisjon. Han må gjennomgå alt på nytt, forklare alt på nytt, oppleve alt på nytt. Men små endringer gir han større spillerom. Og her glimrer filmen til med fortellerstil. Vi slipper å oppleve kjedelig repetisjon. Når ting blir likt, blir det ofte humoristisk for oss, uten at det blir kleint. Kjemien mellom skuespillerne er knallgod og humoren treffer alltid på en god måte. Vi er med på ferden der Tom Cruise gjennomgår død etter død og lærer av sine feil.

[terningkast:20]Vi får ganske tidlig vite hvorfor dette skjer med ham. Han er nemlig ikke alene. Emily Blunt er hans motspiller, og hun har opplevd det samme før, men mistet egenskapen. Sammen skal de forsøke å stoppe hele krigen mot de fryktelige romvesnene som kalles for Imitatorer.

Filmens fortelling har godt tempo. Jeg klarer fint å følge med i svingene på hva som skjer og når. Det er interessant hele veien og blir aldri kjedelig. Og det som overrasker aller best er at jeg ikke vet hva som kommer til å skje. Historien er interessant og uforutsigbar, i tillegg til å være spennende.

Jeg digget denne filmen!

 

7-Toppsturen, Strand/Ryfylke, den lokale styrkeprøven

God og varm på vei opp mot Heiahorn
God og varm på vei opp mot Heiahorn
Over trelinja nå
Over trelinja nå

Det var dags for den årlige rundturen i Strands fjelltrakter nær Liavatnet. På én dag skal vi gå opp til toppen av 7 fjell, alle med en høyde over havet på over 700m. Anne-Marije og jeg hadde sett oss ut denne turen helt siden i fjor, og tenkte at vi fint kunne være med i år. Det var spennende, samtidig som litt skummelt, å begi seg ut på en slik tur. Spesielt skummelt, for vi fant ingen informasjon om turen og hvordan den gikk, annet enn fjelltoppenes navn. Vi har gått noen turer i fjellet i det siste, så vi tenkte vi var i god nok form til denne turen.

Dette er Heiahorn og Småsilhorn, de første to toppene på turen.
Dette er Heiahorn og Småsilhorn, de første to toppene på turen.
Første topp: Heiahorn
Første topp: Heiahorn
Liavatnet
Liavatnet

Vi møtte opp kl 9:00, og det var allerede ganske fullt med biler. Folk hadde startet turen, og t-skjortene ble delt ut, så de som var forhåndspåmeldte fikk t-skjortene i den størrelsen de ønsket. Jeg hørte det var rundt 165 deltakere i år – et godt tall. Vi begynte den sedvanlige turen mot Heiahorn. Det var tyngre enn vi husket, spesielt den siste etappen. Mange gikk forbi oss, men vi beholdt vårt eget tempo. Det var nå vi skjønte at vi kanskje ikke var i den formen vi burde være, for de fleste var veltrente og hadde godt tempo. Men endelig oppe, 773moh., fikk vi en fantastisk utsikt over dalen. Vi hadde begge gått både Heiahorn og Småsilhorn fra før, så vi visste ca. tidsforbruk og hvordan løypen var. Denne gangen, 1t og 20 min.

Topp nummer to har litt mindre varde, men kjekk utsikt
Topp nummer to har litt mindre varde, men kjekk utsikt
På veien opp, kan du se denne steinen. Vi turte ikke gå ned til den.
På veien opp, kan du se denne steinen. Vi turte ikke gå ned til den.

Neste stopp er altså Småsilhorn. Det er nabofjellet til Heiahorn, men vi må et lite stykke ned først og så opp igjen. Stykket opp er ikke uten problemer, spesielt om du er litt redd for høyder. Du må nemlig klatre opp en steinrøys, og det er en del løse steiner samt et større fall om du skulle være uheldig. Når du endelig nærmer deg toppen, må du klatre opp en liten sprekk som også kan gi de med høydeskrekk noe ekstra å tenke på. Småsilhorn er 737moh., og tilbyr mye av den samme utsikten som Heiahorn. Vi brukte 40 min fra Heiahorn og til toppen.

Nevnte jeg at det var god utsikt?
Nevnte jeg at det var god utsikt?
Her klipper jeg av for fjelltopp nummer 3: Botnefjellet
Her klipper jeg av for fjelltopp nummer 3: Botnefjellet
Overalt hvor man så, så kunne man se turister
Overalt hvor man så, så kunne man se turister

Det tredje stoppet er Krossfjellet. Dette ante vi ingen ting om, og vi fulgte løypen så godt det var mulig. God merking fra Turistforeningen gjorde det enkelt å finne frem. Men det var langt, og vi hadde ingen formening om hvor tungt det skulle være. Men etter hvert kom vi til et veiskille, og her satt det mange turister og nøt nisten sin. Det var også mange sekker som var satt på bakken mens eierne var ute på tur. Vi kunne velge Krossfjellet eller Botnafjellet fra krysset. Krossfjellet er 716moh., og vi merket godt hvor tungt det var å komme hit fra Småsilhorn. Utsikten var veldig god, men vi tok ikke tiden til å nyte den. Vi ville tilbake til rasteplassen. Vi var litt motløse nå, spesielt når vi bare hadde 3 av 7 topper så langt, og begge var veldig slitne, etter drøye 4 timer i mye fjellandskap.

Husk lappen til Botnafjell!
Husk lappen til Botnafjell!
Rasteplassen mellom Botnafjell og Krossfjellet
Rasteplassen mellom Botnafjell og Krossfjellet

Vi så at Botnafjellet var like ved, og det ville legge oss over til 4 av 7 topper, så vi hadde motivasjonen klar. Men da vi så videre og skuet folk på toppen av Naganibba og Revafjellet langt, langt borte og ikke minst høyt oppe, så sank motivasjonen drastisk. Her bør man virkelig være i form. Men Botnafjellet var relativt enkelt å dra opp til, med en ny utsikt på 708moh. Vi brukte 37 minutt fra Krossfjellet. Denne gangen gikk vi ikke tilbake til krysset, men tok en «snarvei». Snarveien var ikke lett å gå, med mye buskas og klatring gjennom trær og annet, så det kompenserte nok for den vanlige veien.

Ordentlig stolte av å komme opp hit!
Ordentlig stolte av å komme opp hit!
Veien opp til Naganibba er bratt
Veien opp til Naganibba er bratt

Rasteplassen i bunnen av Naganibba var fylt med folk. Her kunne man få kaffe, kjeks, sjokolade, vann og saft. Flott opplegg av Turistforeningen og god service man egentlig ikke hadde savnet. Så kudos til dem for å føle oss velkomne. Her er det vanlig å legge fra seg sekken og så klatre opp til topps. Så det gjorde vi. Veien opp hit er meget bratt, og på mange steder må du virkelig bruke både armer og ben for å komme deg opp. Det er et tungt parti, og du kan tydelig se hvor bratt det er før du kommer bort til fjellet. Men toppen hadde en fortreffelig utsikt, med 360 grader med deilig natur. 748moh. er fjellet. Og så er det samme vei ned igjen. Fra Botnafjellet og til toppen av Naganibba var det 1 time.

Panoramautsikt fra Naganibba
Panoramautsikt fra Naganibba
Slåtteknutane
Slåtteknutane
Veien ned fra Naganibba
Veien ned fra Naganibba

Begge hadde virkelig ønske for å komme seg hjem nå. Vi var nesten helt sist, og alle de aktive folkene var sikkert hjemme allerede. Noen bruker 4 timer på turen, mens vi brukte nesten 8, så det er en betydelig forskjell på folk. Veien hjem ble kalt for «sjarmørruten», hvor de siste fjelltoppene ikke var tunge, men bare små avstikkere på veien hjem. Vi var ikke helt enige, og hver gang det var oppoverbakke så måtte vi ta mange pust i bakken. Slåtteknutane var et godt stykke unna Naganibba, med sine 731moh., men det var ganske greit å gå hit. Drøye 50 minutter fra Naganibbatoppen.

Skogsturen hjem var meget kupert
Skogsturen hjem var meget kupert
Flott lyd fra elva som strømmer ned langs stien
Flott lyd fra elva som strømmer ned langs stien

Nå er det bare én fjelltopp igjen, og det er Revafjellet. 714moh. er det siste fjellet, men for å komme hit måtte vi først lengre ned i en dal, gå over hele området og så mot et større fjell. Enda mer klatring. Det var en skikkelig deilig følelse å krysse av den siste fjelltoppen, spesielt med viten om at vi nå kunne dra hjem. Men vi brukte bare 30 minutt fra Slåtteknutane. Veien videre tar oss ned Revafjellet og sidelangs det, og etter hvert mye nedover. Det var fryktelig mye nedover i Lågaliåne og enda mer steinrøys. Ved noen anledninger må vi virkelig klatre ned noen fjellskrenter. Etter hvert så flater det ut og vi er ute av den tette skogen med mye steinrøys. Herfra er det ganske beint. Men plutselig er vi ved leirplassen på Foreneset, og vi er nesten hjemme.

Skikkelig velfortjente skjorter!
Skikkelig velfortjente skjorter!

Det var skikkelig godt å komme seg ned til parkeringsplassen., med 1t og 15min fra Revafjellet. Det var faktisk ennå noen biler igjen der, så det var nok ennå noen bak oss. Dette er virkelig en styrkeprøve, spesielt om man ikke er vant med å trene flere ganger til uken. Nå skal det sies at både Anne-Marije og jeg begge sliter med hver våre problemer, begge av kronisk art som påvirker det fysiologiske betraktelig. Dette gjør det til en enda større seier for oss.

Men takk til Turistforeningen for en flott tur. Utsiktene er fantastiske, og været denne gangen var fortreffelig. Mot slutten var det en del skyer, men temperaturen var god og holdt oss fra å bli altfor varme. Jeg drakk nok 3 liter med vann på turen, og en Camelbak har vært en god investering for oss begge. Den største vinneren av dagens økt var nok Imsdal. Det var veldig, veldig mange som hadde en slik flaske med seg.

Last ned GPX-fil for GPS.

Styrkeprøven / 7-Toppturen Strand / Ryfylke


EveryTrail – Find hiking trails in California and beyond

Turforslag: Hatten

Skilt mot Hatten
Skilt mot Hatten

En annen populær fjelltopp i Ryfylke er Hatten. Dette er også en av Turistforeningens utvalgte turer i området. Parkeringen er den samme som til Hesten. Fra Jørpeland tar du Riksvei 13 mot Oanes. Når du er forbi Botnevatnet og kommer til en rett strekning, vil du kunne se en parkeringsplass på høyre side. Her kan du parkere. Du må spasere litt videre i samme retning mot Oanes, og krysse veien ca 50m etter parkeringen. Følg samme retning videre på andre siden og du vil snart se røde merker og skilt mot Hatten. Hvis du ser skilt mot Preikestolhytta så er det samme utgangspunkt. Her kan du gå inn.

Det er tydelig merket hele veien. Du vil etter hvert klatre opp langs et fjell, så blir det skiltet til høyre mot Hatten. Regn med litt klatring fra dette punktet. Det er stort sett bare fjell og stein å gå på herfra, og du må nok bruke hele kroppen for å komme videre på enkelte punkter. Men det er helt overkommelig.

 

Et lite tjørn
En bitteliten bademulighet?
Når du nærmer deg toppen så finner du et lite vann. Det kan friste å bade her, men det har jeg ikke prøvd – litt for kaldt denne dagen. Videre skal du gjennom et lite smug og opp på berg igjen. Da er du nesten fremme. Selve toppen gir ikke den beste utsikten over fjorden, men hvis du går ned på platået nedenfor så har du hele fjorden foran deg. Bare se panorama nedenfor, hvor du kan se broen til Forsand og innover hele fjorden inn mot Preikestolen (ikke synlig).
God utsikt over hele fjorden
God utsikt over hele fjorden