Ti på Tur: Kustitjørna og Ådnanesnuten

Starten av Kustitjørna, og omtrent det eneste bildet vi rakk å ta på turen.
Starten av Kustitjørna, og omtrent det eneste bildet vi rakk å ta på turen.

Påsken var veldig fin i år, og med mange turer på menyen var det ingen tid å miste. Dagen etter Marshovet så var vi klare for en ny tur. Mine foreldre var på besøk og kunne bruke tid med junior, mens vi kunne fokusere på en kjapp tur i fjellet. Ådnanesnuten så fin ut, men det stod ikke hvor lang tid den ville ta. Men vi hadde på forhånd funnet ut av Kustitjørna (Ku-sti-tjørna) var en kjapp svipptur, så vi tok den først og ville se hvor lang tid den ville ta.

Flott og tett skog.
Flott og tett skog.
Traktorvei store deler av turen.
Traktorvei store deler av turen.

Vi kjører mot Forsand, men på veien når innkjøringen til Idse er passert, tar vi til venstre rett etter en liten betongbro. Inn et lite stykke og forbi et gult hus, og der er vi klare for ny tur. Stigningen begynte med en gang, men det var i en flott skog og den grønne vårfargen hadde virkelig begynt å komme frem. Vi var ikke alene på turen, det var en mor som hadde med seg to barn på tur, og de så ut til å nyte det hele i et helt annet tempo. Anne-Marije og jeg klatret videre. Så sjekket vi GPS-en og fant ut at vi hadde brukt 16 minutt, så det var nok et stykke igjen. Men plutselig så var bokstaven der. 18 minutt hadde vi brukt. Da vi var nede ved bilen igjen hadde vi brukt 34 minutt totalt. Det var litt skuffende. Så da ble det ny tur.

Ådnanesnuten neste! Tilbake til krysset mot Idse, men svinger altså av denne gangen. Vi kjører en liten kilometer og parkerer langsved veien. På venstre side her er det en bom som vi skal gå forbi. I starten var det bare en eneste traktorvei som gikk oppover og oppover. Vi kjente vi var glade for å ha varmet opp i forveien med Kustitjørna. Veldig lett å gå her, men det var ganske kjedelig. Da vi nærmet oss toppen av traktorveien så gikk stien inn i en skog, og da forandret det hele seg. Herfra var det rett og slett flott å gå. En tykk skog med enda mer av den grønne fargen vi likte så godt fra morgenen av.

Den toppen der har vi vært på
Den toppen der har vi vært på
Utsikten fra Ådnanesnuten
Utsikten fra Ådnanesnuten

På toppen møtte vi på noen kjentfolk. Broren til Anne-Marije var her også sammen med familien sin. De hadde kommet opp en god halvtime før oss. Vi hadde sett bilen deres nede på parkeringsplassen, så vi regnet med å møte dem på turen. De pakket så sammen og tok turen ned igjen, mens vi ble på toppen og nøt solen litt til. Herfra er det god utsikt mot Stavanger og Jørpeland, og man kan faktisk se mot Rindatrollet herfra, om man vet hvor det er.

Fire av ti turer er nå utført, og det bare etter ei uke.

Ti på Tur: Marshåvet

Etter en liten bomtur til Troppaknuten – hvor bokstavskiltet ble satt opp dagen etter at vi var der – så var det dags for en ordentlig bokstavtur. Vi hadde fått kartet og planene fra Sport1-butikken nå, og broren til Anne-Marije med familie inviterte oss på tur. Jeg hadde junior denne påsken, så det var ekstra spennende å se hvordan turen ville gå for de små beina.

2014-04-18 10.59.37

MarshåvetTuren starter i nærheten av Taumarka byggefelt, helt i starten ved innkjøringen fra hovedveien. Der parkerer man bilen og begynner å gå inn på privatvei inn mot heia. Det hadde regnet dagen før, så vi forventet oss en del myrete og gjørmete terreng. I begynnelsen virket alt knusktørt, spesielt ved stien er en grusvei. Men så snart stien går inn i skogen, avsløres vann i alle typer former. Rennende, gjørmete og skjult under myr. Men det gikk veldig fint for de med gode sko. Anne-Marije ble fort gjennomvåt på føttene, og tenkte straks å investere i nye fjellsko.

Selve turen inn var fin, men visse punkter var veldig skumle å gå på, spesielt for de minste uten frykt. Men det var utrolig fint vær og godt selskap, så turen gikk unna. Og omsider kom vi frem, dog litt senere enn det som var «anbefalt» i guiden. Marshåvet var et lite fyrtårn men grei utsikt mot sjøen. På tilbakturen valgte vi en alternativ rute, som gjorde det litt lettere å gå.

Jeg har ikke brukt GPS-appen min siden turene i fjor, men i mellomtiden har iOS 7 kommet ut. Og det har virkelig satt sine spor. Dataen fra appen stemmer ikke lenger, og den mister posisjonen min og lager bare krøll. Denne gangen viste turen at vi hadde gått 17 minutt, og startet ved sluttpunktet, gått tilbake til start og returnert til slutten igjen. Invertert, og tiden skjønner jeg lite av.

Ti på Tur: Dit og tilbake igjen, en tur til Troppaknuten

Troppaknuten

Bokstavjakten er ikke i gang ennå, men trangen for å gå en ny tur er definitivt tilstede. Men hvor skal vi gå? Vi hadde allerede gått tur til Troppavatnet, og ved siden av der ligger fjellet med søskennavn: Troppaknuten. Vi var fullstendig usikre på hvordan man kom seg opp dit og om det i det hele tatt var en sti som ledet dit. Så kart fant vi på Kartverkets hjemmesider med topografi, samt at vi fant noen som hadde gått opp dit tidligere og logget ferden med GPS. Den tok vi også med oss.

Trapp på trapp på trapp
Trapp på trapp på trapp
Myra, siste flate før siste bakke
Myra, siste flate før siste bakke

Vi kom litt sent i gang pga sen kveld dagen før, men tidlig nok til å ha rikelig med tid for å dra bort og bli borte lenge. Allerede før 11 var det mange folk å se på Preikestolens parkeringsplass. Det er samme utgangspunkt som sist, og igjen skal vi ta til venstre etter vi har nådd de tre klatrepunktene som er på vei til Preikestolen. Når du ser Lysefjorden for første gang på veien, da tar du til venstre, og det er skiltet mot Troppavatnet. Ingen blå bånd denne gangen; nå skulle vi følge rød merking et lite stykke og så se hvor vi havnet.

Da vi kom til vannene så kunne vi se fjellet vi skulle opp til. Ifølge kartet var det en elv som skilte oss og fjellet, så vi bestemte oss for å ta den trygge ruten og fulgte veien rundt hele vannet. Men så stoppet også stien da vi kom til Troppavatnet. Været var fint og humøret likedan, så vi peilet inn en kurs og gikk rett mot fjellet. Vi måtte selvsagt tilbake et stykke, bare på andre siden av vannet, og her var det aldeles ikke vennlig terreng å gå i. Men etter hvert kom vi til et platå, hvor vi tok en liten pust i bakken før vi begynte på ferden. Vi var nemlig ved foten av Troppaknuten. Veien opp så meget bratt ut, og vi hadde 99m med klatring foran oss med veldig mye stigning.

Snøen tilsa at ingen hadde vært her før oss etter snøen hadde lagt seg for siste gang, så vi følte oss litt priviligerte ved å være førstemann. Veien opp var ganske utfordrende, og vi måtte ty til heftig bruk av armer og ben for å klatre oss opp. Da vi nærmet oss toppen kom vi faktisk til et tau som hang ned et meget bratt parti. Det virket solid og godt, så vi benyttet oss av det og kom oss opp. Litt skummelt var det, men ingen komplikasjoner oppstod.

Troppaknuten (dessverre skjedde det noe feil under eksport, så turen ser helt bananas ut på kartet)


Ikke dum utsikt på veien heller
Ikke dum utsikt på veien heller

Vi kom til toppen og kunne nyte utsikten over fjorden, og ikke minst se på de små maurene på andre siden av dalen som var på vei mot og fra Preikestolen. Det var stadig folk å se, så hvis dette bare er en forsmak på sesongen, bør du besøke Preikestolen før den tid – eller bli stående i mye kø på vei opp og ned. Men vi hadde ikke kommet til selveste toppen, den var hundre meter lenger bort og noen meter opp (616moh). Selve toppen tilbydde ikke mye, spesielt ikke ly fra vinden. Hvor skulle vi ha kaffe? Fjellet på andre siden – det som ligger nærmere Troppavatnet – så ut til å tilby både utsikt og ly, så vi bestemte oss for å dra dit også.

Kokekaffe og soling hører selvsagt med på tur
Kokekaffe og soling hører selvsagt med på tur

Vi fikk en fin oversikt over terrenger vi hadde traversert tidligere og så at det kanskje var mulig å krysse elva vi ikke hadde prøvd på tidligere. Det ville spare oss for mye tid. Men før den tid, så var det frem med primus, niste og kaffe, og litt video for meg. Jeg kjente godt på kroppen at vi hadde beveget oss mye, og da i en spesiell retning: nemlig opp, og mye gjennom ukjent og vanskelig terreng. Etter en god kopp kaffe og hvile så måtte vi hjem igjen. Snarveien virket fristende å prøve, men ikke selve klatringen ned fra Troppaknuten. Så mens vi gikk langs toppen, lette vi etter en lett vei tilbake igjen. Mellom fjelltoppene gikk det en dal, og i begynnelsen var det en steinrøys. Det så ut til å at røysen forsvant etter veldig kort tid, så vi tenkte at det var en fin vei å dra ned til vannet.

Da vi kom til røysen så fant vi fort ut at det ikke var verdens beste idé. Steinene var meget store og vanskelig å navigere, og i tillegg var det mange steiner som var løse. Men enda verre er det at det er umulig å si hvordan veien går videre. Hvordan ser det ut bak neste stein? Bare en måte å finne ut av det på, og det er å gå dit. Flere ganger fikk humøret seg et trøkk da jeg måtte snu og gå tilbake igjen. Vi beveget oss meget, meget sakte. På et stykke måtte jeg krabbe under et tre og mellom to store steiner. Da hørte jeg er klank, og lokket til kaffekjelen falt flere meter ned og forsvant mellom steinene. So long.

Det var helt håpløst, så vi gikk til fjellsiden i stedet. Der var det mindre stein, men mange skjulte farer i form av hull under mosen og løse steiner og glatte røtter. Men det var lettere å se hvor vi kom. Jeg satte kursen mot elva vi skulle krysse og etter hvert så kom vi dit – meget slitne begge to. Da vi kom til elva så så vi at det ikke var noe som helst problem å krysse den, bare ta litt sats. Anne-Marije har litt mindre rekkevidde enn jeg, men stavene hennes hjalp til med oppgaven. Vi hadde spart veldig mye tid på denne lille veien. Første fjellet (Lammatoknuten?) måtte vi klatre opp en bratt sti, og nå kjente begge to at kroppene var veldig slitne. Steg for steg så kom vi videre og endelig tilbake til stien mot Preikestolen.

Vi gikk der svette, skitne og med full utrustning, og møtte på turister i dongeribukse og skjørt, noen med veske rundt skuldra. Jeg følte meg litt som en som har forberedt altfor godt og tatt med altfor mye. Men etter 7 timer ute i marka og mesteparten i aktivitet, så var det ikke for mye. 3 liter vann hadde vi drukket uten problem, og på veien ned måtte vi klare oss uten ekstra vann. Da vi endelig kom hjem, så var jeg helt skutt, men turen hadde vært fin fra start til slutt.

Og dagen etterpå: «Nå skal vi til Troppaknuten og sette opp bokstaven der!» stod det på Facebook. Aaaaargh! Vi fant senere ut at de måtte dra hjem uten å sette opp bokstav den dagen, kanskje på grunn av vanskelig sti?