Jakten på bokstavene: Rindatrollet

Ekte trollsk stemning
Ekte trollsk stemning

Bokstav nummer 7 tok vi dagen etter Heiahorn. Dette var en av de kortere og lette turene gjennom skog og hei, med lite klatring, bare veldig myrete stier. Rindatrollet er faktisk en trollfigur som er skjært ut av et stort tre. Den står plassert på en kjempeflott plass i en åpning i skogen, ved siden av et lite vann.

Oppstart er fra samme parkeringsplass som vi bruker for å komme til Preikestolen. Vi tenkte å spørre personalet på Preikestolhytten om Rindatrollet og hvor vi skulle starte, men ingen hadde hørt noe om det. Det var tydelig at dette var folk som bare hadde en sommerjobb og kun var informert om Preikestolen. Men det er lett å finne stien. Bare gå forbi resepsjonen til Preikestolen ned veien forbi kiosken, passer den gamle Preikestolhytta og så ser du skilt til Rindatrollet. Herfra følger du bare sti merket med rødt.

Vi var virkelig heldig med været denne gangen også. Det var tett med tåke, noe som gjorde denne turen til noe helt særegent. En grønn og fuktig skog som skjulte mange hemmeligheter bak tåken. Det var rett og slett en trollsk stemning å gå gjennom skogen med så mye tåke. Det var veldig lett å følge stien, så vi var ikke bekymret for å gå feil. Underveis var det noen poster som sikkert er hengt opp for noen speidere, med mange spørsmål om dyr. Så, helt plutselig, plutselig kunne vi se det… Det var et troll rett foran oss. Anne-Marije snek seg ned for å ta en nærmere titt.

Anne-Marije sniker seg inn på trollet. Det er såvidt synlig til høyre for meg.
Anne-Marije sniker seg inn på trollet. Det er såvidt synlig til høyre i bildet.
Helt betatt
Helt betatt
**hikk**
**hikk**

Men dette trollet var jo skikkelig snilt! Det stod der og smilte litt sløvt mens det bar på en sten eller stokk. Den holdt seg god og varm også, takket være en egen Marius-genser han hadde på seg. Anne-Marije ble skikkelig betatt av dette trollet og det forførende blikket, mens undertegnede hadde fått litt for mye innabords og sjanglet sammen med trollet.

Løypa er lagt opp som en rundtur, som sikkert er veldig fin og sånn, men vi valgte å gå tilbake samme vei som vi kom, av den enkle grunn at vi ennå var litt slitne fra fjellklatringen i forrige tur.

Rindatrollet


EveryTrail – Find hiking trails in California and beyond

Jakten på bokstavene: Heiahorn

 

Ikke så rart dette er så kjent, med et godt særpreg
Ikke så rart dette er så kjent, med et godt særpreg

Endelig halvveis i bokstavjakten. Vi har tenkt oss frem til et par ord som kan passe med bokstavene. Vi regnet med at neste bokstav ville vise oss det riktige ordet. Så denne gangen ble det en av de lengste turene: Heiahorn. Dette er Strand kommunes høyeste fjelltopp (774 moh) og er et kjent landemerke for de som bor her. Nabotoppen Småsilhorn er litt mindre, men komplimenterer storebroren med sin sterke profil.

Skiltet til Heiahorn
Skiltet til Heiahorn

Turen kan velges som en rundtur eller bare opp og ned. Vi liker å ha litt variasjon på turen tilbake, så vi tenkte å gå for rundturen denne gangen og kanskje besøke lillebroren på veien ned. Starten går fra parkeringsplassen i Jørpelandsheia og over demningsbroa. Herfra holder vi bare til venstre slik at vi passerer speiderleiren på høyre hånd. Lysløypa er veldig enkel å gå, og etter hvert kommer en avstikker til høyre. 20 meter innover møter vi et skilt og veien deles i to. Til venstre er den korte men bratte veien, mens til høyre går vi gjennom dalen. Så vi gikk den første til venstre.

Veien opp var både idyllisk og variert. Vi kjedet oss ikke et sekund her mens vi klatret oppover, frem og tilbake i sikksakk og stadige muligheter for å nyte ustikten underveis. Da vi endelig kom opp ryggen så kunne vi se toppene foran oss. Det var lett å miste motet her, for det virker veldig bratt og tungt. Men vi fikk en positiv overraskelse underveis. På veien ned fra toppen var et eldre par med gåstaver som også gikk «Ti på tur». De hadde fullført alle bokstavene etter denne. Vi fikk hakeslep da de avslørte at de var 75 og 76 år gamle! Virkelig sprekt gjort av dem, og de var allerede ferdig med alle 10 bokstavene. Mannen avslørte en interessant historie om trappene opp til Preikestolen, og så ønsket vi hverandre god tur videre. Den historien kan leses på Preikestolen Fjellstues hjemmeside.

Heiahorn på vei opp


EveryTrail – Find the best hikes in California and beyond

Dessverre var det slik at den nye appen jeg ville prøve ut ikke var så veldig god likevel, og vi mistet en del data på turen, som du kan se fra resultatet. Plutselig var vi på toppen! Det var en utrolig utsikt som ventet på oss her i alle himmelretninger. Det er ingen tvil om at dette er det høyeste fjellet. Men langt, langt borte kan vi skimte enda høyere fjell som fremdeles er dekket av snø. Men det er langt utenfor Strands grenser.

Da var jeg nok i gang igjen med å ordne varme til mat.
Da var jeg nok i gang igjen med å ordne varme til mat.
Denne posen var både kjekk og kjapp, men dessverre med sine ulemper.
Denne posen var både kjekk og kjapp, men dessverre med sine ulemper.

Som «vanlig» fyrte vi opp Primusen og kokte opp vann til kaffe. Men! Denne gangen skulle vi gjøre et unntak. Vi hadde funnet en fiks ferdig kaffeløsning i butikken (se video under). Dette er en pose du heller kokende vann i. Dette vil renne gjennom kaffe og så gjennom et filter, slik at kaffen ender opp i bunnen. Så er det bare å skjenke fra posen nytrukken kaffe til den som vil. En brilliant løsning, om ikke sårbar. Kaffen ble veldig fort lunken, uten mulighet for å holde papirposen varm. Så dette er en løsning som fungerer fint om du skal skjenke én stk kopp til ca 4 personer, så er det tomt. Så neste gang gjør vi det på gamlemåten og har med kokekaffe i kjele, og holder kjelen varm med ild. Men det var gøy å prøve noe nytt. Denne gangen hadde vi tatt sikte for å bli en stund på toppen. Anne-Marije hadde selvsagt med seg strikketøy, mens jeg leste gjennom regler til brettspill og hadde satt opp et par timelapse-kamera. Det var lite med skyer, så det ble lite med spennende timelapse. Heldigvis kom en søye med to lam og holdt oss med selskap. Så bare sjekk ut video for litt stemning og historie 🙂

Kjeragbolten? Nei, Småsilhornbolten kalte vi den.
Kjeragbolten? Nei, Småsilhornbolten kalte vi den.
Dalen mellom toppene viste seg å være meget pen.
Dalen mellom toppene viste seg å være meget pen.
Vi rettet på skiltet slik at ingen farer på feil vei.
Vi rettet på skiltet slik at ingen farer på feil vei.

Returen ville bli lengre enn turen opp. På veien gjennom Småsildalen var det først en liten stikktur til Småsilhorn. På veien bort merket vi at det var skiltet feil. Selve skiltet hadde falt ned, og noen hadde satt skiltet på feil side av pålen. Vi rettet på skiltet og startet turen mot Småsilhorn som vi egentlig hadde gått forbi, bare på baksiden. Dette var en skikkelig skummel vei å gå og anbefales ikke for de som ikke liker å være fjellgeit. Vi kom ned dalen mellom toppene og møtte en meget bratt steinrøys på vei opp mot neste topp. Her klatret vi opp skumle partier med stup rett på siden. Absolutt ikke familievennlig å gå til denne toppen.

Hun lot føttene få en pause fra klamme sko og ga dem et forfriskende bad.
Hun lot føttene få en pause fra klamme sko og ga dem et forfriskende bad.

På veien ned i dalen var det faktisk ganske… kjedelig. Vi kunne ikke føle hvor vi var og fulgte bare en sti som gikk gjennom en tett skog. Det var vanskelig å orientere seg om sted og tid. Men etter en liten stund kunne vi se vannet i bunnen av dalen, og da åpnet skogen seg samtidig. Herfra var det meget lekkert! Bare se hvordan Anne-Marije koser seg med et lite fotbad i bildet til venstre. Etter hvert måtte vi over et ordentlig myrområde hvor føttene (med sko) kunne bade litt ufrivillig på veien over. Så måtte vi krysse en liten elv ved å hoppe fra sten til sten. Og plutselig var vi i mål. Da vi kikket tilbake og beskuet toppene kunne vi ikke tro at vi faktisk hadde vært der. En fantastisk fin tur som anbefales, men vi var begge enige om at den korte turen var den beste.

Heiahorn på vei ned


EveryTrail – Find trail maps for California and beyond

Og ja: nå er vi helt sikre på hvilket ord vi skal frem til 🙂

Jakten på bokstavene: Hæ!? Trappetrinn til Preikestolen?

Det er sannelig trappetrinn til Preikestolen
Det er sannelig trappetrinn til Preikestolen

Endelig en ledig helg for begge to! Nå var det ingen nåde, så vi valgte en av de lengre turene: Troppavannet. Det, og samtidig ta turen innom Lammatoknuten for en annen bokstav. Første del av reisen viste seg å være veldig lett å finne ut av. Parkér bilen der man parkerer for å besøke Preikestolen og bare følg veien mot Preikestolen til du er halvveis. Men hva var dette for noe påfunn? Det er trappetrinn der det pleide å være steinrøys. Mange, mange trappetrinn!

En del av sjarmen ved å gå til Preikestolen er å se litt natur og klatre opp det ulendte terrenget. Det er riktignok godt at det er planker over myrene, men nå var det altså trappetrinn hele veien opp de vanskelige plassene. Det er et veldig bra tiltak som gjør det tilgjengelig for turister. Men jeg følte jeg var i et tettbebygd strøk hvor alt var steinlagt, så ikke i naturen. Men det får en kjapp vending så snart man kommer halvveis, for da skal vi ikke lenger mot Preikestolen.

Trappetrinn på trappetrinn.
Trappetrinn på trappetrinn.

Når de verste partiene er klatret opp ved hjelp av trappetrinn som på bildene over, så får du en fantastisk god utsikt over en del av Lysefjorden som viser sin praktfulle sjarm gjennom daløyet. Her er det satt opp skilter som viser vei til mange forskjellige steder og fjelltopper, og det var altså her hele turen tok en kjedelig vending, for vi visste ikke hvor vi skulle dra.

De fleste valgte å gå til høyre her for en eller annen grunn
De fleste valgte å gå til høyre her for en eller annen grunn

Vi skulle altså finne skiltet mot Bakken, og her skulle de røde merkene slutte. Det nevnte de bare for å unngå forvirring. Fra nå av skulle det merkes med blåde bånd, som også skulle være ganske spartant i begynnelsen. Vi fant ingen blåde bånd, bare tydelig røde merker. Så da fulgte vi bare skiltet – mot Bakken. Det skulle vi altså ikke ha gjort, noe vi fant ut av etter noen hundre meter på vei ned gjennom dalen. Så vi gikk opp igjen, tok en deilig appelsin sammen med tusenvis av gjester: knott! Masse, masse knott.

Her ser vi ned mot Troppavannet
Her ser vi ned mot Troppavannet
Preikestolen går til høyre her ved Neverdalsura. Vi gikk til venstre
Preikestolen går til høyre her ved Neverdalsura. Vi gikk til venstre

Da fulgte vi veien til venstre, som det faktisk stod i beskrivelsen. Men også her var det tydelig merket med rødt hele veien bort. Og ingen blå bånd å se noe sted. Meget forvirrende. GPS-en samstemte også dårlig med den tegnede ruten vi hadde fått, men vi var i det minste i riktig retning. Og dessverre var den første bokstaven ikke å se noe sted. Vel på det høyeste punktet på stien så kunne vi se Troppavannet der den andre bokstaven skulle være, så vi fulgte på og var samtidig på utkikk etter en annen sti som ville være mer tilsvarende med kartets inntegnede vei. Men det fant vi altså ikke. Etter hvert kom vi frem til bokstaven, som var plassert ved siden av en kampestein langs med vannet. Og der; der fant vi et blått bånd!

Vannet kokte opp på 3 minutt
Vannet kokte opp på 3 minutt
Anne-Marije koser seg med mat og kaffe
Anne-Marije koser seg med mat og kaffe
Jomfruturen for primusen
Jomfruturen for primusen

Ut med primusen – dens første tur siden innkjøp. Forrige tur brukte vi rødsprit, noe som brukte veldig lang tid på å koke opp vannet. Denne gangen tok det bare 2-3 minutt. Fantastisk redskap å ha med seg og det skaper ingen søl. Anne-Marije var også meget fornøyd med denne gaven fra min far.

Forfriskende topputsikt
Forfriskende topputsikt

På vei tilbake måtte vi jo finne den første bokstaven. Hvor i all verden kunne den være? Vi leste beskrivelsen nok en gang, både for den og den vi hadde funnet. Det stemte bare ikke. Så litt på bærtur måtte vi gå, inntil vi ga opp og bestemte oss for å dra til utgangspunktet og forsøke på nytt. På veien tilbake møtte vi en joggende turmann. Vi spurte ham likegreit om han kjente til det. Å joda, han hadde nettopp sett den bokstaven og pekte oss i riktig retning. Dette stemte overhodet ikke med beskrivelsen på kartet. Også her var det merket med rødt.

Her markeres skille mellom turen til Lammatoknuten og Troppavannet
Her markeres skillet mellom turen til Lammatoknuten og Troppavannet (i rødt!)

Det var en stor lettelse å finne den første bokstaven. Endelig kunne vi notere den ned og dra hjemover igjen. Vi vurderte å si hei til Preikestolen også, i og med at vi hadde kommet halvveis. Men da vi fikk øyet på antall turister så takket vi pent fra oss den fornøyelsen. Turen ned igjen bestod av mye køgåing og venting på andre turister som skulle passere i motsatt retning.

Så til slutt en liten smakebit for deg som tar bilder med iPhone. Her tok jeg et HDR-bilde (et bilde som setter sammen informasjon for et over- og et undereksponert bilde) og samtidig et vanlig bilde med fokus på fjellet.

Endelig fant vi den! Se forskjellen på HDR og ikke-HDR
Endelig fant vi den! Se forskjellen på HDR og ikke-HDR