Omtale: The Impossible (Film)

«I will look in all the hospitals. I will look in all the shelters. I will find them, I promise you that!»

– Henry

Hvor det er en katastrofe, følger ofte en film. Filmene basert på 9/11 etterlot ikke et varig inntrykk på meg. Og miniserien basert på tsunami-ulykken var mildt sagt bare middelmådig. Så av den begrunnelse var jeg også skeptisk til The Impossible. Men noe positivt lå i vente, nemlig stjerneskuespillere som Ewan McGregor og Naomi Watts. Kanskje denne skulle være unntaket jeg har ventet på? Dette er altså en sann historie.

Åpningen til filmen var fin. En helt alminnelig familie med alminnelige problemstillinger. «Husket vi å sette på alarmen hjemme før vi dro?», og den sedvanlige søskenkjærligheten. Mor, far og deres tre sønner koser og hygger seg på hotellet, har en koselig og beskjeden julefeiring, og nyter ferien. Men så skjer det vi alle vet vil komme. Strømmen forsvinner. Et vindpust farer over landskapet. Fuglene flyr avgårde. Familien er spredd rundt hotellets basseng. Faren bader med de to yngste i bassenget. Eldstegutt står på den ene siden, mens mor er på den andre. Alle stopper opp aktivitetene sine og stirrer mot havets retning. Palmetrær faller over og skrik kan høres. Så kommer vannet…

Mer kan jeg ikke si om handlingen, det vil ødelegge overraskelsene og spenningen som følger. Filmen fokuserer kun på familien det omhandler, og utelater veldig mye rundt, slik at fokuset blir der det skal være. Det fjerner mange mulige forstyrrelser, og det syns jeg var et godt trekk. De har med situasjoner og mennesker som berørte familien direkte. Spesielt godt er det, når alle skuespillerne leverer så godt som de gjør. Alt som skjer er troverdig, og du kan virkelig sette deg inn i deres situasjon og angst. Barna, hvor den yngste er fem år, leverer også veldig bra. Og der treffer de meg godt, når desperasjon og gjenforening av far og sønn blir portrettert på en vakker måte og en oppløftende musikk i bakgrunnen.

Men det skal være visst: musikken og lyd var veldig viktig. Jeg likte spesielt godt scenen under vann, der du ikke kan se noe. Bildet er sort, og bare av og til kan du skimte lys gjennom vann. Lydene er som om du har tinnitus, og ugjenkjennelige undervannslyder. Følelsen av angst kommer godt med. Skal du ikke se denne på kino, så sørg for å ha godt med lyd, og gjerne et mørkt rom å sitte i. Det var ikke til å legge skjul på at tårene fant veien hos mange, så også meg, nesten så det rant over. Jeg merket jeg ble rørt på andre tidspunkt enn noen andre, men slik er det nå. Våre livssituasjoner er forskjellige, og jeg tror den traff godt hos de fleste.

Hvordan kan en familie gå gjennom noe slikt, og hvordan i all verden skal de ha krefter og mot nok til å komme seg videre under desperate tilstander? Og vil de klare seg når de er sikre på at andre i familien er borte for godt? Vil de klare å finne hverandre blant hundretusener av mennesker? Det hele virker helt umulig, derav tittelen The Impossible.

[terningkast:16]Men det er noe å sette fingeren på. I filmen kommer det med hvor utrolig mange mennesker som ble påvirket av situasjonen. Tusenvis av mennesker. Men når våre familiemedlemmer går rundt i vannet, og ikke møter eller hører noen som helst andre, er det noe som skurrer litt. På sykehusene ser du hundrevis av mennesker som står i kø for å få hjelp og finne sine familier. Hvor var disse da bølgene herjet? Det er kanskje slik familien opplevde situasjonen da de var der, men det virker litt merkelig. Det kan også være et valg de har gjort for å fjerne elementer som kan virke forstyrrende på historien.

Jeg likte filmen godt. Absolutt. Dette er en sterk film som viste frem en families trengsel gjennom en usannsynlig situasjon. Og den klarte virkelig å levere. Dette er en film jeg kommer til å huske, den har gjort et godt – og forhåpentligvis varig – inntrykk på meg. Hvis du er ute etter en film som vil røre deg, er dette filmen for deg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *