Sinnsykt stort, men komplisert gøy

Jepp, du gjettet det. Jeg liker brettspill. Med over 200 titler i hyllene så kan jeg ikke nekte for det (ja, det finnes så mange, og dette er bare en promille av resten). Av og til kommer jeg over gode spill, som Village, mens andre ganger kommer jeg over storartede spill, som Eclipse. Denne gangen kom jeg over en av begge deler, nemlig Mage Knight.

Dette er det spillet som handler om å utforske en verden, men likevel ikke. Det handler om å bygge trekkbunken med nye kort til neste runde, men likevel ikke. Det handler om å krige, men bare litt. Det er så mye av alt her, at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Men det viktigste med det hele er kortene du har på hånd, og hvor du befinner deg i verden.

Men det det handler om, er at hver spiller inntar rollen som en Mage Knight. Det er bunden til å være lojal mot sine mystiske mestre fra en annen dimensjon, og jobben skal de gjøre uten spørsmål. Hvordan de gjør den, de bryr ikke mestrene om, så lenge det blir gjort. Du kan altså herje og ta alt av landsbyer og slott, eller kanskje bekjempe alle fæle monstrene som ødelegger for landsbyene og området rundt. Eller, litt av begge deler? Kanskje heller ødelegge for en annen Mage Knight i samme slengen.

Idet man åpner dette spillet til smålige 7-800 kr, så finner du en hel drøss av kort, komponenter og figurer. Men også to tykke regelbøker. Men designeren har vært smart, og lagt ved en gjennomgang, hvor du blir guidet gjennom et spill, og kan lett slå opp de nye ting du møter underveis, for det er så mange småregler her og der at det å få alt inn på én gang blir unaturlig drøyt. Dette var en genial måte å gjøre det på, og jeg fikk fort følelsen av hvordan ting hang sammen og hva jeg kunne gjøre.

Joda, dette tar godt med plass

Jeg prøvde meg på et solo-oppdrag, og det var mye bedre enn jeg forventet meg. En dummy-helt gjorde ting utfordrende for meg, og jeg hadde samtidig begrensede runder (6) å klare oppdraget på. En runde er et halvt døgn. På dagen så er det sol-mana som er tingen, men på natta vil du absolutt ikke ha sol-mana, for det funker ikke på natta, samt mye annet som endrer seg. Oppdraget var å finne to storbyer og innta dem og regjere over dem. Første runde gikk, og det så bra ut. Ingen skade foreløpig. Skaden er fantastisk bygget opp i dette spillet, men det går jeg ikke inn på. Andre runde gikk også bra, men så begynte jeg å merke tidspresset. Bare 4 runder igjen, og jeg hadde en del igjen å gå.

Men den utfordringen som plaget meg mest, var ikke vanskelighetsgraden eller monstrene. Nei, det var fysisk plass på bordet! DEtte er et vanvittig stort spill, og det tar virkelig mye plass, og det med bare én spiller. Større bord, ja takk. Men jeg kunne også plassert meg på kortsiden enn langsiden, for det går en del i høyden. Lesson learned.

Når fysikken ble provisorisk løst underveis så var det spenningen i å klare spillet. Jeg glemte helt tiden. Tenk å ha så mye gøy å spille et brettspill alene. Dette var kun meg selv mot tiden og mine tidligere valg. Jeg var noen ganger heldig, men andre ganger utrolig uheldig. Så fant jeg til slutt den første byen, og det var bare en runde til etter denne. Jeg visste at den siste byen var på den siste brikken, men ante ikke hvordan det så ut der. Første byen hadde 4 elendig fæle monstre. Men jeg hadde tilsvarende elendig gode kort. Og ved å trekke opp mine oppsparte kort fra starten av runden var jeg klar. Og nå begynner tenketanken. 4 monstre med hver sine egenskaper. Bonus fra byen. Manakrystaller i bank. Mana tilgjengelig i naturen. Kort på hånd. Kombinasjoner. Her lekte jeg mye frem og tilbake med kortene, og eksperimenterte mye. Det er ingen terningkast i dette spillet, så alt må tenkes nøye gjennom. Jeg klarte til slutt å finne en måte å knerte to av dem på, men måtte ta skade for de to siste. Det var ikke så greit. Så kom jeg på at jeg hadde glemt mine spesialevner. Det utgjorde en del. Og i tillegg kunne jeg bruke et skadekort på å øke bonusen ytterligere. Seieren var i boks, og alle 4 monstrene falt. Jeg tok bare 2 skadekort, mens mine enheter måtte lide litt.

Endelig fant jeg byen!

Men så var det siste runde. Og problem nr 2 oppstod. Når man trenger å flytte 3 felt, men ikke har kort som gir meg noen bonuser for det, så sitter man fast. Og det gjorde jeg på 3 turer etter hverandre. Og jeg hadde stridskort på hånd jeg bare ikke kunne miste. Dilemma! Men jeg måtte kaste dem for å komme videre, det var å briste eller bære. Og det ble skikkelig brist. Aller siste sjanse, og jeg fikk ræva kort på hånd. Måtte bruke 3 av dem for å blokke – bare ett monster. Det gikk rett i dass, og jeg fikk mer skadekort på hånd enn jeg har lov til å ha vanlige kort. Men det var uansett siste tur.

Konklusjon? Må bare spille en gang til-faktor! Joda, det tar 2-3-4 timer å kjøre gjennom, men det er det verd. Et flott spill med utrolig mange muligheter og gjenspillbarhet. Å spille med 3 spillere får en helt annen mening, og jeg ser frem til / gruer meg til å skru på PvP for første gang. Men ser frem til samarbeid om å ta ned en by.

Måtte lide 26 poeng i minus pga skadekortene jeg bare måtte ha på slutten
… the end… Og ikke en god en

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *