Omtale: Kon-Tiki (Film)

20120827-161910.jpg

Den som tror at høy utdannelse alene gir visdom og klokskap, han har ikke engang sett begynnelsen på visdommens vei.
– Thor Heyerdahl

Min far har hele tiden hatt et øye for Kon-Tiki. Jeg husker da jeg var liten, så fant jeg på loftet en miniatyr av flåten som min far hadde bygget selv. Den var kjempestilig. Men dessverre gikk den tapt under flytting til nytt hus. Men siden den gang har jeg også hatt et lite øye for denne ekspedisjonen ledet av Thor Heyerdahl. Så da filmen ble annonsert, ble jeg selvsagt oppmerksom på den, spesielt da budsjettet skulle være stort nok til å matche Hollywoodproduksjon.

Filmen kom endelig ut, og hadde fått en del negativ kritikk fra familien. Det forstår jeg godt. Når det gjelder sanne historier, er det ikke alltid like gøy å lage en film som fenger. Jeg vil ha interessante karakterer, litt intern konflikt og gode situasjoner som passer på film. Sanne historier og karakterer som er helt tro til originalen, er faktisk ikke alltid best. Så jeg velger å ignorere at karakterene i filmen ikke matcher de ekte menneskene som valgte å utføre denne ferden.

Jeg så med en gang at det var en sammenheng mellom denne og Max Manus. Det var et eller annet med fargene, hvordan ting ble fremstilt og mertil. Det var en interessant start, hvor Heyerdal blir møtt med motstand fra alle forlag han besøker. Men dessverre, så gikk det nedover herfra. Jeg følte ingen kjemi blant skuespillerne. De bare utførte dialog, utførte handlinger og utførte alt. Som fra et manus. Thor var kjedelig og stiv, og var ikke det jeg tar som en naturlig leder. Han ble fremstilt som en person som er dumdristig, i den betydning at han «vet» at det går bra til slutt. Det er ingen fakta som kan få ham i tvil. Men måten han svarer på tiltale er som nevnt: utført.

Alt er kjempeflott tilrettelagt. Høyt budsjett som viser flåten i all dens prakt, spesielt i en stor storm, hvor de sikkert har brukt en del penger i studio. Og det vises at det er stort. Men dessverre ikke spennende. Flåten begynner å gå i oppløsning grunnet gnissing mot tauene, og at flåten inntar vann i stedet for å flyte på den. Dette kommer veldig tidlig frem i filmen. Men av en eller annen grunn så er det ikke skummelt. Jeg føler ingen ting for at dette skal skje. De bare stirrer på flåten. Og dette reflekteres i resten av filmen også.

Alt som egentlig kunne vært spennende føler jeg bare blir fortalt. Jeg har opplevd mange andre filmer der jeg blir ført inn i filmen, og ser desperasjonen i det hele. Spesielt når det kommer et stort beist av en haihval som virkelig kunne satt en stopper for ekspedisjonen. Men plutselig er det bare over. Det at et av mannskapene gjør noe dumt, får jeg ikke til å bli engasjert i. Om det er måten ting filmes på eller ei, det klarer jeg ikke sette fingeren på. Men i det hele: uspennende.

[terningkast:13]
På en veldig liten flåte med veldig liten plass, så forventet jeg at det oppstår gnisninger også mellom mannskapet. Og det skjer. Men det skjer likevel ikke. De bare stirrer på hverandre, men klarer ikke levere. Som sagt innledningsvis, så bare utfører de. Jeg fikk heller aldri noen inntrykk av hvor langt de hadde reist, hvor lenge, eller hvor mye rasjoner de hadde igjen. Jo, vi ble fortalt det til tider, men jeg følte det som om at de hadde reist ei ukes tid til sammen.

Jeg høres meget negativ ut, men det var slettes ingen dum film. Den forteller om ferden og prøver så godt den kan å fremstille hvor vanskelig det var. Det var en interessant fortelling, og viser hvor modige/trassige vi kan være for å overbevise andre om vår mening. Filmens slutt var ikke det jeg vil kalle lykkkelig. Men for de som kjenner historien, så vet de også hvordan det gikk med Heyerdahl og konvolutten han fikk, så det er ingen ting å gjøre med det.

10 tips for å fotografere flotte landskap

“Landscape photography is the supreme test of the photographer – and often the supreme disappointment.”

– Ansel Adams.

Ansel Adams forstod at fotografer trenger å finne en stemme gjennom landskapet. Det er ikke lett å ta bilder av et landskap du finner fantastisk, for så å ta et bilde som representerte den opplevelsen du hadde da du tok det. Det er heldigvis en måte å ta landskapet til seg og lære seg om dem, og ikke minst lyset som gir vakre konturer i terrenget.

1. Ha noe du vil si med landskapet

Landet tar tid å lese og forstå. Du må stå stille og observere hvordan lyset endrer konturer og former. Når solen beveger seg, setter den sitt lys på skoger og lysstrålene strømmer inn på dramatisk forskjellige måter.

Det kan ta tid å se hva slags lys som gir landskapet sin egen stemme. Lyset skaper humør og følelser i landskapet. Terrenger er et eneste stort kanvas hvorpå lyset maler et kompleks og delikat bilde.

For forfatteren, så handler fotografi om å fange måten lyset transformerer landet. Hans mening om hva man bør ta bilde av og komponere et bilde er diktert av følgende spørsmål: «Sier dette noe om lyset og landskapet?» Dette enkle spørsmålet ledet ham til å forkaste mange bildet, dog vakre, ikke presenterte noen mulighet for å utforske hans utvalgte tema.

Les de 9 andre tipsene her: http://digital-photography-school.com/10-tips-for-landscape-photographers