Omtale: The Hunger Games (Film)

Go on! Shoot, and we both go down and you win. Go on. I’m dead anyway. I always was, right? I couldn’t tell that until now. How’s that, is that what they want? I can still do this… I can still do this. One more kill. It’s the only thing I know how to do, bringing pride to my district. Not that it matters.

– Cato

Første gang jeg hørte om navnet var fra da jeg så traileren på Apple.com. Og så kom det mange oppslag i media, og enda mer i media. Det holdt på en stund, så da måtte jeg til selvsagt sjekke ut hva dette her var. Jo akkurat, det var en filmatisering av nok en stor bokserie jeg ikke har hørt om. Ikke så veldig rart, da jeg ikke akkurat er målgruppen til forfatteren. Men film, det er jeg glad i uansett. Og traileren birket lovende; 24 folk inn, kun én ut. Et ikke originalt opplegg, men det kan absolutt bli spennende.

Så, over til filmen. Jeg har som sagt ikke lest noe her, så alt av historie og bakgrunnshistorie jeg får med meg var fra filmen alene. I denne tenkte verdenen har det for over 70 år siden vært en stor krig mellom oppstandsbevegelsen og regjeringen. Regjeringen vant, og de tolv distriktene som var med i opprøret måtte komme til en enighet. Av en eller annen grunn ble det bestemt at hvert distrikt, skal hvert år, presentere to personer – en i hvert kjønn – til å delta i det som heter Dødslekene. Eller «Hunger Games». Alle disse 24 skal kjempe til døde i et begresnet område, og vinneren får ære og penger. Personene som velger må bære mellom 10 og 16 år gamle, eller noe slikt. Hovedpersonen ( husker ikke navnet. Kitten? ) har så og si eneomsorg for lillesøsteren sin, da moren tydeligvis ikke er helt egnet til å gjøre det selv. Selvsagt blir lillesøsteren valgt ut, og Kittekat melder seg frivillig.

Men allerede nå har ikke filmen klart å selge prinsippet. Alle lederne og de rike distriktene har overdådig med kostymer og sminke at det blir for dumt. Ingen ønsker å bli utvalgt, men det er likevel en ære å representere sitt distrikt. Det skifter ofte hva som er bra og dårlig. Dessverre er det ikke det eneste som skifter.

Kamera skifter. Å, som det skifter. Begynnelsen var et dårlig tegn. Katti løper ut i skogen, og kamerat skifter fokus, skifter vinkel, skifter område fortere enn øyet får med seg. Nesten aldri blir det gjort etableringsbilder, og alltid fikk jeg en følelse av å sitte i en karusell. Dette var til tider så stressende at jeg bare måtte lukke øynene og lene hodet tilbake. Det var helt umulig å få med seg hva som skjedde. Hva, hvem blre drept nå, ble noen drept? Fikk hun et kuttpå seg? Åh, hvor kom han fra, var han der hele tiden? Nei, kameraføring er alene nok grunn til å trekke ned filmen mange karakterer.

Men det er ikke bare kamera som oppførere seg merkelig. Filmen baserer seg på at vi skal følge Katty, som en ydmyk storesøster som passer på søsteren sin. Hun er en meget dyktig jeger, men har ingen sosiale antenner. Vi skal heie på denne damen. Men jeg aner ikke hvorfor. Jeg får mer lyst å heie på gutten fra distriktet. Han har karisma, men tror ikke på seg selv. Han har en selvoppdsgelsesferd å gjennomføre. Hun vil bare bli ferdig med det, og aller helst unngå alt. Jeg klarte ikke bli knyttet til henne. Hun var kjedelig, ovenpå, og manglet utstråling. Hun var bare en uheldig jente som ble valgt ut til å være med. Bare at hun meldte seg, da.

Underveis skal alt dette vises på TV for de som ikke deltar. Dette er e stort show. Virkelig! Men det kommer aldri frem hvorfor dette knytter sammen distriktene, hvorfor folk liker showet, eller hvordan det presenteres til publikum. Det er korte klipp fra en kommentatorbod der to menn snakker om kostymene til deltakerne. Jaha, er ikke dette som å se på E! kanalen? Og så kommer det noen kjipe intervju. Intervju med deltakerne. Visstnok har tusentalls med mennesker tatt seg bryet med å kle seg i sitt beste og møte opp på dette teateret. Og hva skjer? Jo, de snakker bare litt løst. «Hva var dine siste ord til lillesøster?» Dype ting, altså.

Men vent, det er mer! Sponsorene! Under kostymedramaet og all opptrening, får vi aldri inntrykk av at det er noen intriger. Deltakerne bare trener. Og under slt dette skal rike folk bestemme seg for å hjelpe deltakerne i arenaen. Og det er ekstreeeemt viktig å bli likt. Katinka gjør det visst godt, og får mest poeng av alle. Men disse sponsorene, de gjør ingen ting. Det hender at hun får et par hjelpefallskjermer underveis, men det virker mer som en tjeneste fra hennes mentor. Og mentoren, han er et kapittel for seg selv, fra å være håpløs alkoholiker i det ene øyeblikket, til å være en god hjelper deretter. Og dette var det guttekandidaten som ordnet. Hvor er hans historie?

[terningkast:06]

Men la meg til slutt si at det var en underholdende film. Den virket lang, og det var nok fordi den varte 2t 24m. Var den verd kinopenger? Ikke for meg. Men det var veldig enkelt å prate negativt om filmen etterpå. Dette er slakt arbeid fra regissør, og ansvarlig for kameraføring burde få fyken. Og Caesar har ledet dette TV-showet så lenge?! Nei, beklager, det er som sagt altfor mye å sette fingeren på her.

Nord mot Sør

Helt ut fra intet så dukker det opp et spill på AppStore som fanger øyet mitt med en gang. Nemlig en revidert og visuelt forbedret utgave av det gode gamle klassiske spillet North vs. South. Det måtte jo klart kjøpes! Jeg har bare testet et par spill så langt, men siden det er så likt med originalen, føler jeg at jeg har et godt nok grunnlag for å lage en liten omtale.

Fortsett å lese «Nord mot Sør»

Preikestolen i 360 grader

Klarer du gjette hvor på stien dette er fra?

Tok årets første tur til Preikestolen i dag. Endelig er det trygt å traversere de ellers glatte steinene på veien, og endelig hadde jeg en fridag til å gjøre det på. En fridag sammen med Anne-Marije og en fridag med det perfekte turværet. Ikke for varmt og ikke for kaldt. Solen holdt seg bak skyene på veien opp, og glimtet til en gang i blant for å si «her er jeg!» og varme oss opp litt på veien.

Jeg har så mange bilder fra Preikestolen ellers at denne gangen tenkte jeg det var greit nok med å bruke iPhonen og lage noen 360-bilder ved hjelp av Microsofts Photosynth. Kjempeflott mulighet å ha i lommene, og burde brukes oftere fra stedet man kunne tenkt seg å se litt med av, enn bare det ene kjente bildet. Preikestolen, for eksempel. Alle vet hvordan den ser ut. Men hva med alt rundt? Det finnes sikkert fra før, men jeg ville også bidra litt.

Så bildet fra innledningsvis er i midten av den andre oppstigningen på veien til topps. En naturlig pusteplass for mange. Ikke lett å holde en jevn overgang med sol som kommer og går, men du får med deg det viktigste. Det er ganske så bratt videre.

Så dette er altså selveste Preikestolen fra sin kjente profil. Til venstre ser du den fantastiske Lysefjorden, og i enden har du Lysebotn. Litt til høyre og hundrevis av meter lenger opp er Kjeragbolten. Du kan ikke se den, men det er en betraktelig skumlere og mer krevende tur.

Så litt klatring videre avslører hvorfor denne «steinen» er så spesiell. Den stikker rett ut som en firkant fra «basen». Fra fjorden er den også synlig og spesiell, men langt fra så majestetisk som herfra. Det å stå langs kanten gir et godt magesug, og høydefølelsen kommer momentant! Jeg er ikke glad i høyder, og holder meg derfor et passende stykke unna kanten.

Neverdalsfjellet ligger like bak Preikestolen. Toppen dens ligger 694 meter over havet. Herfra kan man se alt fra Stavanger og helt til Lysefjorden. Bildet er som nevnt tatt fra iPhone, og kvaliteten er deretter. Bildestykkene er ikke i full oppløsning, og det er jo for at programmet skal kunne håndtere dataene i en akseptabel hastighet. Vil jo gjerne bruke telefonen også!


Her er altså turen. Flott tur å gå. Husk: ikke gå med stiletthæler.  Ikke gå i MC-klær eller ta med deg hjelmen. Ikke ta med oldemor. Ikke forsøple på turen. Hvorfor sier jeg alt dette negative? Fordi det er så altfor mange som gjør det. Resten bruker sunn fornuft! 🙂