Warcraft 2 på iPhone?

Det er en sykdom blant oss som har eksistert i lengre tid. Når noen blir smittet av den så kobler hjernen helt ut fra sine opprinnelige tankebaner. Hormonutslippet i kroppen endrer seg drastisk, og det er vanskelig å kontrollere seg. Jeg snakker om nostalgia.

Nå har det nemlig kommet ut en DOS-emulator til iPhone. En helt fullverdig emulator. Den kom på Appstore for 6 små kroner, men ble trukket tilbake bare fem minutter etterpå. Men det gjorde ikke noe, for da la utviklerne den ut gratis på Cydia (for de som har jailbreaket) i stedet.

Noen har fått til å installere Windows 3.1 på telefonen og deretter spilt Kabal. Og hva er vel mer naturlig for meg å føle nostalgiafølelsen strømme på? Tenk på så mange herlige spill som man kan få prøvd igjen etter så lang tid. Jeg måtte jo prøve Warcraft 2!

Oppsett gikk fint, og jeg skrudde av all lyd

Så langt, så lett. Jeg måtte skru av musikk og lyd. Min 3GS er dessverre ikke rask nok til å gjøre så mye som Warcraft 2 krever. Men jeg prøvde likevel.

Spillet starter opp

Dette ser da bra ut. Med lusne 0.5 bilder i sekundet tok det god tid før noe som helst dukket opp.

Jeg kommer fint inn i menyen
Warcraft 2 trynte da jeg skulle ta bilde av menyen

Det viser hvor bra denne emulatoren er. Jeg trengte ikke installere noe som helst annet enn DosPad fra Cydia. Og selvsagt Warcraft 2. Lyd, mus og tastatur fungerte med en gang. Ikke så rart, når de har designet programmet til å matche nettopp iPhone/iPad/iWhatever.

Jeg fikk riktignok ikke spilt noe, men proof of concept – det er det! Nå må jeg bruke mine nostalgiske krefter til å tenke på spill som må prøves ut… X-Com!!

Instrukser for å installere DosPad finner du på http://www.litchie.net/apps/dospad.html

En klubb her og en klubb der

Nå som jeg har litt overskudd igjen, er det på tide å bruke det til noe fornuftig. På forsommeren ble jeg medlem i fotoklubben og har vært med på et par av deres turer allerede. Det har gitt mange gode inntrykk og selvsagt noen bilder ekstra.

Nå skal det sies at aldersfordelingen i den klubben ikke er i min favør. Jeg er yngstemann for å si det slik. Plutselig en dag så var det jo slik at jeg fikk øye på (madammen som viste meg) en liten artikkel i lokalavisen Strandbuen.

Det kunne vært noe for meg. Jeg elsker brettspill, men har ikke hatt mange anledninger til å spille hjemme. Joda; sjakk, monopol og slike spill går, men ikke de mer avanserte. Jeg har blant annet Order of the Stick og Warcraft III. De krever litt mer enn det Monopol gjør. Da kunne det vært godt å vært sammen med noen en kveld som deler nysgjerrigheten.

Men holdt det for meg å bare bli medlem i disse klubbene? Nei, selvsgt ikke. Jeg kunne tilby kompetansen min, en type de ikke har hatt i klubben tidligere. Og med min nyfunnede overskudd, så var det klart jeg tok litt initiativ.

I fotoklubben skøt de aller fleste i JPG, og bildestrukturen ble gjort i form av kataloger nøstet i et dusin andre lag med kataloger. På tide med noe nytt, vi lever tross alt i 2010.

I forrige klubbmøte introduserte jeg dem for Lightroom 3. Aller først viste jeg forskjellen på JPG og RAW ved å vise hvor mye data man mister ved å skyte i JPG, og all den ekstra kontrollen man får i form av fargestyring, eksponering og masse annet. De ble veldig overrasket og overbevist. Problemet tidligere var at ingen har hatt noe program som kunne håndtere RAW-formatet.

Da jeg i tillegg viste de hvordan de kunne strukturere bildene sine i form av nøkkelord, smarte mapper og andre kodesystemer, tror jeg at jeg vant frem. Nå gjenstår utfordringen for dem å lære seg dette utrolig kraftige – men enkle – verktøyet.

Så var det spillklubben. Preikestolen Gamers som de kaller seg. Etter en runde med det første brettspillet tenkte jeg at det kunne bært greit å ta en liten timelapse av et spill. De skjønte straks hva det var, og ingen hadde noe i mot det. Men de hadde ingen god måte å vise video på. Så jeg opprettet en YouTube-konto for dem og koblet den med deres blogspot-profil.

Blogspot? Den slet visst med å håndtere store bildefiler. Og brukerkontrollen der er praktisk talt ikke-eksisterende. Da opprettet jeg og fikk kopiert innholdet til en WordPress-konto istedet. Der kunne de laste opp store bilder.

Så fra å gå fra 100% sykemelding til å være noe aktivt på jobb igjen samt tungt engasjert i et par klubbers nyvinninger må sies å være en god ting. Fremgang!

Hobbiten

Notabene kommer med gode tilbud på brettspill i ny og ne. Denne gangen kom jeg over Hobbiten, et spill basert på J. R. R. Tolkiens roman. Esken var uten emballasje, og var nedsatt helt sikkert av den grunn.

Jeg spurte om alt var i esken. ‘Ja, det skal det være’ sa hun. Men hun sjekket likevel etter. Og sannelig viste det seg ikke at det manglet to ting. En sekssidet terning og en pil som skal brukes til å snurre i en sirkel for tilfeldig utfall.

Så jeg fikk ytterligere rabatt. Pilen fikk jeg laget selv ved hjelp av litt papp og en femtiøring. Ikke optimalt, men den gjør nytten sin. Terning har jeg massevis av fra før.

Jeg har nå prøvespilt spillet alene før jeg tar det med til Preikestolen Gamers. Det var derfor jeg kjøpte det. Veldig flott om man slipper å lære seg spillet fra man åpner det på klubben.

Det er et enkelt spill men ganske så moro. Det kan lett tenkes å bli brukt som oppvarmingsspill da spilletiden ikke er så lang. 30 min +.

Smaug passer godt på skatten sin.

Råbillig bil-GPS

GPS til bilen har blitt et skikkelig must for tiden. All den tiden som blir spart ved å finne frem med én gang er en skikkelig lettelse når man er ute på tur, og gjerne har dårlig tid.

Jeg har hatt en Navigon bil-GPS i et par år  nå. Den har jeg montert i vinduet, og en strømkabel går fra 12V-uttaket i bilen. Den har helt grei batteri-tid, men problemet er at den aldri skrur seg helt av. Så neste dag er den gjerne tom for strøm. Herligheten kostet meg 799,- i sin tid. Kartet var utdatert, men jeg kunne laste ned siste kart gratis på nett (én gang).

På AppStore finnes blant annet Navigon og TomTom sine GPS-program. Navigon sitt er billigere enn det jeg ga for hardwaren, men på AppStore er det en stor fordel: du vil alltid ha det siste kartet – uten ekstra kostnad. Men å punge ut 400 kroner for noe jeg allerede har er ikke særlig aktuelt. Derfor var det en stor overraskelse å se et navigasjonsprogram som kostet 35 kroner. Ja, du leste rett!

NAVV Scandinavia lover å være enkelt og få deg frem, uten ekstra vissvas. Dette måtte prøves.

Etter en del bruk har jeg funnet ut at det de sier, det stemmer. Dette er et meget enkelt program og har sine feil og bugs. Menyene kan virke litt klønete og ustrukturerte. Det er ikke alltid like lett å vite hvor man skal trykke for å komme dit man vil. Og med ordet ‘Lagre’ i stedet for ‘Butikk’ skjønner man at det er litt språkfeil involvert.

Jeg fant fort ut at kartet har akkurat de samme feilene som min dyrere GPS har, og har altså ikke de siste veisperrene (les: et par år gamle) og nyeste veiene inne. Men hva kan man forvente om ikke alt av nye veisperringer blir rapportert ordentlig?

Om man kjører feil, så er ikke dette programmet like rask til å oppfatte det som Navigons program. Det er ikke så galt på motorvei der det er få kryss, men straks man havner i tettere strøk kan det fort bli vrient om GPSen ikke oppdaterer seg kjapt. Og det er ikke alltid stemmen gir de beste instruksjonene. «I rundkjøring, ta av til høyre i andre rundkjøring.» Det betyr altså andre avkjørsel i gjeldende rundkjøring.

Det er altså åpnet for å kunne laste ned nytt innhold i appen. Pr. i dag er det kun andre stemmetyper man kan få tak i. På norsk kan man velge mellom mann og dame. Damestemmen er allerede installert, mens mannens stemme kan lastes ned gratis.

Til tross for sine feil kan jeg bare si at jeg anbefaler dette navigasjonsprogrammet. Det er råbillig. Og det virker!

NAVV Scandinavia (iTunes)

Halo: Reach

Sitter du der og lurer du på om du skal anskaffe deg Halo: Reach? Liker du Halo-spillene? Ja? Hvorfor sitter du der fremdeles? Løp og kjøp! Dette er et fullverdig tillegg i en allerede flott serie.

Hvis du fremdeles er usikker, finnes det mange grunner til å overbevise deg om at dette er verd å ha. Spillet er satt på (og over) planeten Reach. Handlingen foregår før det første Halo-spillet, der du spilte som Master Chief. Denne gangen inntar du rollen som en Spartan i skvadronen Noble. Du er Noble 6.

Hvis du husker fra tidligere spill med Master Chief, var det superhjernen (den kunstige intelligensen Cortana) som klarte å finne Halo og var selve nøkkelen for å hindre menneskehetens utryddelse. Dette er fortellingen om hvordan de klarte å berge den siste gjenlevende kopien av de opprinnelige 20 superhjernene som ble laget.

Spillet starter med at skvadronen din blir sendt til å undersøke en kommunikasjonspost som plutselig har sluttet å sende signaler. Med mistanke om at det er en opprørsgruppe som står bak, blir det plutselig store problemer når de oppdager at det er rasen Covenant som har skyld i ugjerningen.

Dette er det siste Halo-spillet som utviklerselskapet Bungie vil komme ut med. Og med det i tankene, har de gjort sist ytterste for å gå ut med et smell. Spillet er proppfull av historie, hendelser og nye elementer, noe som virkelig gjør dette en morsom opplevelse fra start til slutt.

Mange av våpnene er akkurat slik du kjenner dem. Men siden handlingen foregår i tiden før tidligere Halo-spill, vil du finne en del våpen som ligner de du allerede er vant med, bare i en litt svakere variant. Spesialegenskaper som for eksempel det å bli usynlig var en stor fordel i for blant annet Halo 3. Men i Reach vil også den som blir usynlig ha en stor ulempe i form av forvrengning av lyd og radar, og må forholde seg veldig stille for ikke å bli sett.

Spillet er selvsagt ikke uten sine feil. Jeg spilte gjennom kampanjen på Heroic vanskelighetsgrad. Til tider føltes det helt umulig, og jeg måtte støtte meg til mine lagkamerater som – mot all formodning – er uovervinnelige med mindre de har en planlagt dødsscene fremover. Når de går ut i strid, kan de drepe fiender samtidig som de kan ta i mot uendelig mengder med skade, uten å dø. Da var det endelig en liten sjanse for at jeg ikke døde i de nærmeste 30 sekundene.

Den kunstige intelligensen til mine lagkamerater var heller ikke særlig å skryte av. Dersom jeg gjorde noe som kanskje var utenom de utviklerne så for seg, endte det gjerne med at de bare ble stående på plassen sin, uten å følge meg videre. Med mindre jeg døde, da.

Og jeg må si jeg hadde større forventninger til grafikken. Etter spill som Gears of War 2, var dette særs skuffende. Det var som å gå tilbake i tid. Til Halo 3, kanskje. Skuespillerne til lagkameratene dine er også noen tatt fra nederste hylle. Her er det overdrevne aksenter og rett og slett dårlig skuespill. Jeg irriterte meg grønn over de dårlige stemmene.

Forhåndsvisning av kampanjen, med kommentarer fra skaperne.

Men! Til tross for disse irriterende elementene er det bare godord å si. Kampanjen er virkelig flott og spennende, og skvadronen jeg er en del av er meget dedikerte i sitt arbeid. Det handler ikke om seg selv, men om oppdraget. Oppdraget må utføres til enhver pris. Om det så måtte bety selvoppofrelse.

Av nytt innhold finner vi blant annet mange nye våpen og nye – meget utfordrende – fiender. Vanskelighetsgraden har virkelig økt, og av og til må du virkelig tenke for å klare deg gjennom havet av fiender. For de som bare måtte ønske å ta det rolig, finnes det selvsagt reduserte vanskelighetsgrader.

Jeg ble òg positivt overrasket over en ny spillmodus. Jeg er allerede vant med bil- og flykjøring, men nå har de altså lagt til nok en type kjøretøy. For å ikke ødelegge overraskelsen, skal jeg ikke si hva det er. Men det ga meg en god, nostalgisk følelse til spill jeg spilte da jeg var ung.

På figuren din kan du egendefinere skulderpartier, hjelm og tilbehør, kne- og ankeloppgraderinger og andre ting. Til og med stemmen din kan du endre på. Så når du spiller på nett kan du være ganske sikker på at du vil ha et unikt utseende. For å oppgradere spartanen din må du ha tjent opp nok seierspoeng.

Seierspoeng kan du oppnå ved å utføre små utfordringer mens du spiller. Det kan være å drepe 200 fiender i løpet av dagen, eller bruke klebrige granater til å sprenge et visst antall fiender. Dette tillegget hjelper til med å forlenge spillets varighet, og oppfordrer til å spille mye, blant annet på nett.

Hele omtalen er basert på enspillermoduset. Jeg vet at de har oppgradert Firefigt-moduset. Dette var noe jeg virkelig likte fra Halo: ODST, og er helt topp underholdning med venner. Og nå har de lagt til nytt innhold og gjort det lettere for å finne medspillere. Det kan bare ikke slå feil, og jeg gleder meg spent til å prøve dette med venner.

Joda, jeg har nevnt et par negative sider med spillet, men i det hele er de bare flisespikkeri. Alt det andre veier virkelig opp for dette, og vel så det! Som jeg nevnte innledningsvis er dette et fullverdig tillegg til serien, og jeg kan virkelig anbefale det, enten du er kjent med Halo-serien eller ikke.

Omtalen er skrevet for Microsoft Alpha.

Scooter

Nei, snakker selvsagt ikke om DJ Scooter, eller hva han enn måtte kalle seg. Jeg snakker om kjøretøyet Scooter. Du vet, tohjulingen som du ser snike seg forbi deg idet du står bom fast i bilkøen. Den saken der.

For å komme til jobb i dag har jeg tre alternativer. Sykle, ta buss eller bil.

  1. Sykkel koster 25 kr ekstra hver vei på hurtigbåten. En mulighet er å ha en sykkel på hver side. Ugunstig.
  2. Buss er et ork. Løpe livet av seg eller komme 30 minutt senere på jobb.
  3. Bil er dyrt. Og mye kø.

Så er det det fjerde alternativet. Alternativet som ikke har vært et alternativ rett og slett fordi jeg ikke eier det; scooter. Moped, om du vil. Det koster 1 kr ekstra på bilferja hver vei. Ja, en hel krone. Og den drikker nesten ikke bensin, og kan snike seg forbi bilkøen. Rett og slett bra.

Jeg må selvsagt være litt forsiktig når det nærmer seg vinter og snø, men da kan det jo gå med buss for en liten periode. Noe alle andre tenker. I fjor var det helt kaos, spesielt da det var ferieavvikling hos Kolumbus samtidig som alle skulle ta bussen.

So, lo and behold:

Mitt nye glis.

Statsbudsjettet 2011

Regjeringen foreslår å innføre merverdiavgiftsplikt når privatpersoner bosatt i Norge kjøper elektroniske tjenester fra utlandet. – Det bør betales merverdiavgift ved nedlasting av filmer og e-bøker mot betaling, uavhengig av om produktet kjøpes fra tilbyder etablert i Norge eller utlandet. Vi må ha like konkurransevilkår, sier finansminister Sigbjørn Johnsen.

Slik begynner det. Men så kommer spørsmålene. Hvordan skal de innføre dette, håndheve det eller adskille tjenestene fra hverandre?

Sanger du kjøper på iTunes blir dyrere. Applikasjoner blir dyrere. Xbox360 og PS3-spill blir dyrere. Steam blir enda dyrere, ikke at det er konkurransedyktig pr. i dag. Ting blir sånn ganske omtrent 25% dyrere.

Så har vi Paypal. En tjeneste som gjør det enklere – og ikke minst tryggere – å handle på nett. Skiller Paypal på tjenester du kjøper, om de er fysiske eller digitale? Eller play.com hvor jeg handler mine fysiske DVD-filmer og også spill. De har jo også digital nedlasting. Skilles dette på en fornuftig måte?

Jeg bruker AppStore ganske mye. Nå frister det langt mer å handle inn fysiske gift cards til amerikansk iTunes-konto. Fysiske kort til under 200 kr. Da slipper jeg moms på den måten. Og får samtidig større utvalg på iTunes i form av film og serier.

Vi  som importerer mye har lenge klagd over hvor lav 200-kroners-grensa er. Det er direkte vanskelig å kjøpe noe uten å bli belastet unødvendig mye. Og nå skal altså alt digitalt belastes med moms. Bøker blir plutselig belastet merverdiavgift, noe som har vært et ganske «hellig» tema i Norge i mange år. Joda, det er snakk om e-bøker, men likevel…

Konkurransedyktighet er nøkkelordet. Jeg bruker Flickr til bildene mine og Dropbox til backup. Må jeg betale ekstra mye for disse helt utmerkede tjenestene bare for å vente på at en norsk aktør skal komme med noe middelmådig etter hvert? Jeg syns det er hårreisende.

Platekompaniet har da kommet med en konkurransedyktig løsning mot iTunes, en utenlandsk aktør. Nå er det kanskje slik at ting man kjøper på norsk iTunes allerede er momsbelagt, i og med at iTunes har norske kontorer? Jeg er litt forvirret. Hvordan skal jeg stole på at andre som håndterer dette skal kunne gjøre en bedre jobb?

Men det som er bra for Wimp og andre norske aktører, er ikke nødvendigvis bra for det norske kulturforbruket. Mens finansdepartementet ser det som sin oppgave å innkreve avgifter, bør det være en kulturpolitisk oppgave å stimulere til et størst mulig forbruk av kultur. Ved å kaste alt fra dataspill og programvare, via ebøker og magasiner, til abonnementsaviser på nett, opp i en container som kalles momsbelagte «tjenester», gjør departementet det vesentlig dyrere å være internasjonalt orientert kulturkonsument – og legger samtidig føringer for vår nasjonale kulturpolitikk.

db.no

Jeg syns dette var for galt til å gå i det stille at jeg måtte ta meg 10 minutt for å blogge dette i arbeidstiden!

Kilder:
http://www.statsbudsjettet.no/Statsbudsjettet-2011/Satsinger/?pid=48938
http://www.dagbladet.no/a/13697830/