Førsteinntrykk av Starcraft 2

Etter å ha spilt beta-versjonen av Starcraft 2 som kun tillot å spille såkalte skirmishes (trefninger) mot andre spillere syns jeg med en gang det ikke var noe spesielt. Alt var stort sett det samme som det første Starcraft-spillet bortsett fra den obligatoriske endringen av spillmotor og grafikk. Det jeg imidlertidig så frem til var kampanjen.

Blizzard er flinke til å legge inn historie i spillene sine. Noen ganger – som f.eks i Diablo – er det lite historie, men den er uansett meget godt fortalt. Den suger deg liksom inn i atmosfæren, spesielt takket være de enormt gode filmsnuttene deres. Dette har de endret på i Starcraft 2. Nå tar de i bruk skjermkortet for det fulle. Om man klarer å kjøre med Ultra-innstillingene i spillet, blir grafikken helt enormt god. Videosekvensene er byttet ut med sekvenser som rendres der og da. Og det er helt utrolig hvor bra det har blitt.

Jim Raynor i starterområdet til spillet.

Vi tar altså rollen som Jim Raynor – som kjent fra Starcraft 1 – som kjører sitt eget løp. Han blir fort dratt inn i en ny krig og må møte mange store kamper og fiender. Det nye karaktergalleriet er interessant og har alle et eller annet ved det som gjør at man ikke kan stole helt og fullt på noen av karakterene. Det liker jeg godt.

Oppdragene blir valgt ut fra en oppdragsskjerm. Noen ganger foreligger det forskjellige oppdrag som gir forskjellige belønninger, og du må velge ett av dem. Jeg har enda til gode å se at oppdrag man ikke velger forsvinner, hvilket betyr at rekkefølgen ikke spiller noen rolle.

Belønningene består gjerne av penger og forskningspoeng. Penger brukes til å kjøpe oppgraderinger til hæren sin – mange oppgraderinger som jeg ikke kunne se igjen i beta-versjonen. Disse spiller en stor rolle, og det er begrenset hva man kan velge. Forskningspoengene deles opp i Zerg og Protoss. Hver rase har sine teknologier, og du må velge hva slags poeng du vil samle inn og hva du vil bruke dem til. Her er det mange valg som fjerner andre valg, så man må være sikker på hva man forsker på.

Ut over dette utspiller oppdragene seg slik vi kjenner fra deres tidligere *craft-spill. Det er en drøss med trigger-events og ting som må gjøres for å komme i mål. På normal vanskelighetsgrad var det ikke spesielt utfordrende, men hvis man ønsker å få achievements kan det være greit å gå for denne, med mindre man er skikkelig hard-core.

Skuespillerne er helt enorme. Jeg føler at Blizzard virkelig har brukt tid på å få tak i de riktige skuespillerne og hvordan de skal bruke dem. Jeg får ingen inntrykk av at de leser opp fra et manus – kanskje med unntak av forskningsnerden som gjerne overspiller litt. Litt for stereotypisk. Den barskeste av alle må være Tychus. Han går aldri ut av drakten sin og er rett og slett mandig.

Tychos gjør enda en barsk fremtreden.

Bildet over er faktisk rendret i sanntid, og det er bare å glede seg til å se animasjonene i tillegg. Helt topp, Blizzard!

Integrasjonen med det nye Battle.net er så som så. Man kan skrive med folk som spiller WoW fra Starcraft 2 og legge inn venner fra Facebook-kontoen sin om ønskelig. Det avhenger selvsagt av at dine venner også kobler seg til med Facebook-funksjonen. Det kan bli litt rotete å skrive med folk om man trykker ‘enter’ for å skrive med dem. Da må man velge seg riktig venn med ‘tab’-tasten og gå gjennom listen med nyligste dialoger. Eller man kan få opp IM-vinduer som kan dras rundt omkring og holde god orden på.

Alt avhenger av Battle.net for tiden, så man bør derfor være koblet til internett hele tiden for å bli med på moroa.

Jeg kjøpte med altså Collectors Edition av spillet. Her fulgte det med en drøss med tillegsutstyr:

  • En Jim Raynor ‘dog-tag’ USB-minnepinne på 2GB. På den så lå Starcraft 1 og utvidelsespakken klar til installasjon.
  • En cd med musikken til spillet.
  • DVD med bak-scenen materiell, pre-rendret cut-scenes og en dokumentar om Starcrafts utvikling.
  • Et lite tegneseriehefte med en fortelling om soldater som ikke har noe å miste.
  • Starcraft 2 – of course.
  • En flott illustrert bok med konsepttegninger.

Jeg storkoser meg med kampanjen. Jeg har ikke engang sett på flerspillerdelen, da dette ikke er det som interesserer meg mest. Jeg begynner å skjønne hvorfor Blizzard velger å kjøre Terran-kampanjen som en egen utgivelse, og hvis de gjør det samme med de to andre rasene så får de lov av meg – bare kvaliteten blir like forrykende bra som her.

I videoen under ser du litt fra skipet der man oppholder seg mellom kampene. Her utspiller historien seg ytterlige, og du kan velge å hoppe over mye av det om så er ønskelig. Så på slutten litt faktisk spilling fra et av kampanjeoppdragene.

Beklager på forhånd den litt lave frameraten – grunnet at opptakeren slukte en del av den. Samt litt dårlig redigering med noe svart og intet, men bare vent litt, så kommer resten.

Når man møter den røde dødsringen

Og jeg er ikke den første som har møtt denne forferdeligheten. Den som sier at , nå er det slutt på moroa for deg! Slutt på timesvis med spilling, se video, holde kontakten med venner på nettet.

Problemet var så alvorlig, at Microsoft måtte utvide garantitiden til 5 år, samt ordne for frakt fra og til verkstedet. Man må vente 3-5 uker før den er tilbake i god form igjen, og det kan ta knekken på mye moro.

Og så har du de som meg. De som tukler med maskinvaren. Tukler slik at den kan lese hjemmebrente kopier av 360-spill, og ikke minst; kunne være en sonefri DVD-spiller. De oppdaget at jeg hadde gjort det. Dermed fjernet de meg fra Xbox Live – Live jeg hadde 8 mnd igjen på av 12-mnd-abonnementet mitt. De tok også bort muligheten for å få den fikset. Teknisk sett har de ikke lov til det, da RROD er en fabrikkfeil, og har absolutt ingenting med tuklingen å gjøre. Men lykke til med å kjempe deg frem med det!

Det er jo en perfekt unnskyldning for å kjøpe seg Xbox 360 Slim! Og det har jeg gjort. Jeg savner virkelig Xbox Live! Bare muligheten for å kjøpe nye spill har blitt tatt fra meg. Slim-en blir god. Tilbake til Live, samt en større harddisk og mindre bråk.

Men hva med den gamle Xboxen? Nå kan jeg tukle masse mer med den uten å være redd for å ødelegge den. Så da åpner man den opp og sjekker internetten for løsninger mot den røde dødsringen.

Jeg har hovedkort som er kompatibel med DVD-spilleren i Xboxen. Jeg har verktøyet. Og jeg har viljen. Det jeg trenger er: 8 50-øringer. Torx-skrujern i størrelse 10 og 7. Elektrikerteip. Firmware til 360-drevet.

Xbox-drevet krever strøm fra Xboxen. Og så har jeg koblet SATA-kabelen til maskinen.

Da er det bare å fyre opp programmet som fikser firmwaren til Xbox-drevet. Det er veldig enkelt å bruke, men jeg trengte litt hjelp for å finne ut av rekkefølgen på ting. Hele greia var løst på 5 minutt, men det å finne ut av løsningen tok noen timer med research, utprøving av program og trege nedlastinger.

Jungleflasher, et fantastisk program. Trenger ikke reboote til DOS-modus engang, men krever at digital signering-kravet i Windows er skrudd av. Så måtte reboote én gang.

Og vips, jeg har et drev som kan lese og godkjenne kopi av de nyeste spillene som kommer ut.

50-øringene består av kopper og fungerer da godt til å avlede varme fra chipsene under Xboxen. Det er disse chipsene som skaper problemet pga. en slurvete løsning fra Microsoft. Når løsningen som fulgte med er fjernet, er det på tide å erstatte dem med 50-øringene.

Der er disse putene som skal fungere som ledere for varme. Men de gjør en dårlig jobb.
To og to 50-ører teipes sammen. Det er to i høyden for at det skal bli kontakt mellom chipen og chassitet.
Her er putene erstattet med mine "puter". Jeg har brukt kjølepasta mellom chip og "pute".

Den røde ringen forsvinner ikke av seg selv. Man må bruke håndkletrikset for å lure Xboxen. Det er en midlertidig løsning. Men på grunn av de nye «putene» jeg har lagt inn, skal dette visstnok være permanent. Vi får se.

Jeg har i hvertfall fikset boksen min, og gleder meg masse til Slim-en kommer på døra.

Et ordentlig retro-kamera

Før vi reiste til Bergen fikk jeg tak i Hipstamatic til iPhonen. Jeg trodde først det var et enkelt filter-program for bilder. Så feil kunne jeg altså ta.

Joda, bildene får en visuell behandling, men det er måten det gjøres på som er så flott.

Du får ikke hele skjermen til å ta bilde med. Du må bruke søkeren som er et lite vindu i kamerahuset du får presentert foran deg. Som med vanlige kameraer, gjenspeiler ikke søkeren det som linsa ser. Eksempel:

Her tok jeg bilde av Fløibanen i Bergen. I søkeren så alt fint ut, men resultatet ble annerledes.

Jeg syns det ble en spesiell sjarm over det hele. Som å komme hjem og fremkaller en film, så ser du plutselig at bildene slettes ikke ble som forventet. Gode, gamle, analoge dager.

Jeg savner ikke de dagene, men å ha en slik mulighet er ganske kult. I Hipstamatic kan du endre linser, film og til og med blitz. Alle tre er med på å påvirke bildene på sine forskjellige måter, og kombinasjonene er mange dersom du kjøper ekstrapakkene.

Du tenker kanskje: kan jeg ikke bare ta vanlige bilder og legge på effekter etterpå? Nei, dette programmet tillater det ikke, da ville jo litt av hensikten forsvunnet.

I søkeren kan du se et skilt sentrert, og tenker nok at dette blir et greit bilde. Knips, og bildet er tatt. Resultatet, det ble litt annerledes.

Grensesnittet er ganske greit, men ikke veldig intuitivt. Bare det å vite at man må snu kamera for å endre innstillingene, deretter skyve blitz og linse sidelengs, og film vertikalt tar litt tilvenning. Men når det først er gjort, er det en flott følelse over det hele. Det tar liksom litt tid, og det er lett å bli glad i kameraet sitt.

Jeg har lekt meg masse med dette på turen til Bergen. Her, et bilde av en gammeldags buss. Jeg var heldig med motivet. Ingenting er moderne, som tatt ut av et gammelt fotoalbum.

Sjekk ut de andre bildene jeg tok fra turen på Flickr-siden min.

Å våge seg ut på «Ti på tur»

Klar med timelapseutstyret

Å finne ut at turterapi kan hjelpe rent psykologisk oppfordrer da selvfølgelig til å komme seg ut på flere turer. Turer med fjell som sier Her er jeg. Bestig meg! Eller som når Spock lurer på hvorfor Kirk klatrer i fjell. Fordi det er der.

I motsetning til verdens beste stjerneflåtekaptein har jeg noen litt mer utdypende grunner. Foto! Kommunen min har drøssevis med fjelltopper. Men hvordan kommer man seg dit? Melder seg på en fjellklatrekonkurranse, selvsagt. Da får man kart og beskrivelse til hvor man kan parkere og vandre derfra. Helt genialt.

Konkurransen heter Ti på tur og handler om å besøke ti fjelltopper. På hver topp befinner det seg en bokstav, og bokstavene gir til slutt et ord. Hvert år bytter de selvsagt bokstavene, men også hvilke topper som gjelder.

Det var det jeg trengte mest. Finne ut hvor i all verden jeg skal starte.

Barkafjellet from below
Barkafjellet ble først ute. Som sett fra huset vårt.

Barkafjellet er 419 m.o.h., så det er en helt grei begynnelse. Flott vær, flott natur. I tillegg hadde jeg med min lille timelapse-rigg. Den feilet. Så det ble en annerledes timelapse. Men det ble slettes ikke dumt.

Det var én topp unnagjort. Bokstaven funnet. Og jeg sitter igjen med en smule bedre selvtillit. Og noen fine bilder.

Barkafjellet HDR
Har kommet meg et stykke opp nå. Fjellet fra den andre siden.
One down, nine to go. Dette blir flott. Barer gruer meg til å komme hjem fra turene.

Monkey Island 2 til iPhone

Please? Pretty please? Please pretty please with sugar on top?

– Guybrush

Da var vi der igjen. Oppfølgeren til det legendariske Monkey Island er tilbake i restaurert form! Jeg har gledet meg lenge til denne, ettersom toeren er det jeg anser som det gøyeste i serien. Har de klart å videreføre det de gjorde fra den første remaken, og ikke minst; har de klart å fikse på kontrollene?

Det jeg la merke til aller først var grafikken. Det ser sannelig ut som de har jukset. Animasjonene og overganene i skyggene er altfor perfekte. Jeg mistenker de har brukt 3D-figurer og gjort disse om til sprites. Greit nok å jukse, men jeg har ikke lyst å se at de har gjort det. Fargene er blasse, og ting smelter liksom inn i hverandre. Jeg liker det ikke.

Hva kontrollene angår så fikk de en del klager på dette fra det første spillet, i hvertfall iPhone-versjonen. Jeg syns det fungerte helt greit, men ikke når man måtte skynde seg. Denne gangen er kontrollene stilt opp på rekke og rad i bunnen, og standardhandlinger som «gå til«, «snakk med» og «se på» trenger man ikke velge, det skjer automatisk – som jeg hadde forventet.

Stemmene i spillet er igjen veldig gode og passer godt den muntre stilen som spillet har. Guybrush høres ut som han gjorde i de andre spillene, så jeg antar det er samme skuespiller. Dette er en god ting.

Nei, rent grafisk er jeg slettes ikke fornøyd. Mulig det er på grunn av nedskaleringen til iPhones skjerm som er årsaken. Mulig det blir bedre på Xbox360-varianten når den kommer om drøye 6 timer. Én ting er sikkert: jeg gleder meg til å spille gjennom dette nok en gang.

Jeg syns det ser ut som en smørje.
Dialogvalgene er løst likt som i det første spillet, bare med ekstra grafikk rundt.
Inventaret har fått en løft til det bedre.
Og selvsagt kan man skifte tilbake til retro-looken.
Xbox360-grafikk
iPhone-grafikk

Turterapi

Å gå på tur for å gå på tur har aldri vært det store for meg, spesielt ikke når det som regel ender opp i smerter. Jeg trenger et mål, noe som motiverer meg og gjør at jeg glemmer smertene. Geocaching er én slik løsning, å ta bilder; en annen. Så hvorfor ikke dra til landemerker også?

I Strand kommune har de årlig en tur-ordning som heter «Ti på tur». Man tar til fots og drar til ti fjelltopper i kommunen for å finne bokstaver, bokstaver som til slutt blir et ord. Mitt mål er å besøke hver topp. Det er et mål i seg selv, men det er også en ypperlig anledning til å ta bilder.

Ellers har jeg Preikestolen 15 minutter med kjøring fra husdøra + 2 timer vandring. Jeg har vært der et par ganger alt, og det er en storslagen opplevelse å komme til utsikten.

Panorama over Lysefjorden, som sett fra Preikestolen
Satt opp kamera for timelapse. Dette var den første posisjonen, fra siden.

Det gjør godt å gå tur. Men etterpå er jeg slettes ikke god. Samvittigheten med å komme seg ut av døra og gå en skikkelig fottur hjelper noe vanvittig, og det motiverer til å ta flere turer. Jeg fikk lasta ned en applikasjon til telefonen min mens jeg var der oppe. Det tok tid, selv om det bare var på 2.5MB. Programmet heter Trails (iTunes) og logger turen ved hjelp av kart og GPS. Da får man oppgitt fart og høyde og diverse annet. Returen fra Preikestolen er ganske så ulendt:

Preikestolen @ EveryTrail

For enda mer detaljer om turen og høyde, besøk EveryTrail

Preikestolhytta
Preikestolhytta, på vei opp
Pulpit crack
Tar vel ikke lange tida før stolen faller ned.
Closer to the edge of 604m freefall.
Det obligatoriske bildet. (Nei, tørte ikke gå nærmere kanten :P)
Pulpit rock, view of cabin
Forsøk på Panorama-HDR av preikestolhytta.

Se flere bilder fra turen på Flickr.