Omtale: Prince of Persia (Film)

Film basert på spill gir meg øyeblikkelig én tanke; Uwe Boll. Et navn jeg frykter – virkelig frykter. Dårlig film personifisert i denne gale tyske regissøren. Han står for veldig mange filmatiserte spillhistorier – og gjør det fryktelig dårlig.

Heldigvis er han ikke bakmannen av Prince of Persia: The Sands of Time. Det gir grunnlag til at filmen kan være bedre enn totalt søppel. Og sannelig gikk det ikke bra.

Filmen er basert på historien fra spillet ved samme tittel. Jerry Bruckheimer er produsent og har Disney med seg på siden. Denne kombinasjonen fungerte ypperlig for Pirates of the Carribean, derfor hadde jeg et visst håp om at det kunne gå bra for dette prosjektet. Jake Gyllenhaal har hovedrollen som den ene kjekke prinsen Dastan i en brødreflokk på tre. Han er dog ikke deres sanne bror, men ble tatt inn av kongen da han levde som en gategutt i Persias store rike for mange hundre år tilbake.

Prinsen har mye muskler å vise til. Han vil trenge dem.

Hans engasjement og vanvittige styrke og fleksibilitet gir ham en fantastisk fordel når det gjelder kamp og krig, og han viser seg ikke bare å være en dyktig kriger på slagmarken, men også når det gjelder å gjøre det rette. Problemet oppstår når han erverver en magisk dolk, og senere blir beskyldt for å ha drept kongen – hans far. Han må flykte, og han vet ikke hvem han skal henvende seg til. Han mistet alt. Ingen til å stole på.

I’ve seen it’s power with my own eyes. Releasing the Sand turns back time. Only the holder of the Dagger is aware what’s happened.

– Dastan

Intrigene er mange og situasjonen er uheldig. Ferden er godt fortalt og er full av god humor og sekvenser man husker fra spillet. Løping opp vegger, hopping fra pæler til gardiner og hustak og vanvittige kamper mot store flokker av soldater. Ikke bare er scenene vanvittige, men det er lett å følge med. Bevegelsene sakkes ned for at vi skal kunne se hva som skjer – heldigvis!

[terningkast:15]

Nå viser ikke Gyllenhaal seg for å være den beste skuespilleren. Dastans bror Tus (spilt av Richard Coyle) har en langt bedre opptreden og kunne bært filmen godt, men Gyllenhaal har et ansikt som viser uskyld og godhet. Han passer rollen sin, men bærer på ingen måte filmen videre i sin skikkelise som prins.

Jeg var godt fornøyd med opplevelsen, en opplevelse som gjør seg godt på kino om man er i godt lag. Hvis du likte filmer som Mumien eller gjerne en av Indiana Jones-filmene så er det mye godt å hente ut fra denne. En ekstra bonus for de som har spilt spillene i den senere tid.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *