En fakkel i mørket

Jeg snakker selvsagt om et spill, i en sjanger som har stått tom så altfor lenge; hack and slash. Forrige nevneverdige spill i denne sjangeren til PC var Diablo II. Det ble sluppet i år 2000. Hele 9 år siden! Riktignok kom Dungeon Hunter til iPhone for en måned siden, men det er jo lavskala i forhold.

Ukjente og lille Runic Games kom i går ut med Torchlight. Og det er så nær en Diablo-klone man kan få det. Ja, jeg kaller det klone, men faktisk så kunne det blitt kalt for en remake. Spillet er så fantastisk likt Diablo at jeg ikke engang trenger å skrive så veldig mye om dette om du har prøvd Blizzard-klassikerne.

Men ok, en liten liste med forskjeller er det jo faktisk. Torchlight

  • er veldig lett. Anbefaler ikke å spille på Normal, dette er for lett.
  • har mye penere grafikk. Skal ikke så mye til.
  • koster bare 115 kr om du kjøper rett fra utvikler.
  • gjør det mulig å selge utstyr uten å besøke byen selv.
  • har prikk like lyder og musikk som Diablo.
  • har bare tre klasser: stereotypisk hunter, sorcerer og warrior.
  • er moro.

Alle karakterene har et kjæledyr, og du kan velge om det skal være hund eller katt. Dette dyret kan bære ekstra utstyr, og du kan sende det til byen for å selge det du ikke trenger automatisk. Det tar 50 sekund, men du slipper mye frustrasjon. Og det er ikke mye hjelp i dyret ellers.

Jeg tok opp litt video fra spillet, men av en eller annen grunn så fikk jeg ikke med meg lyden da jeg satt den sammen. Erstattet med Youtubes egen musikk.

Kjøp eller spill demo: Torchlight.

Windows 7 – mine erfaringer

Innholdsfortegnelse for Windows 7

  1. Windows 7 – mine erfaringer
  2. Windows 7 – Startlinje og meny
  3. Windows 7 – Oppsett og utseende
  4. Windows 7 – Programmer

Windows 7 LogoDa var dagen forbi. Windows 7 er lansert, og det har stort sett vært positive omtaler om systemet. Brukere – meg selv inkludert – som testet siden betautgaven har kommet med gode tilbakemeldinger. Hva skjedde siden Windows Vista?

Ryktet har garantert endret seg siden Vista. Vista ble nærmest et skjelsord på internett. Mange kalte systemet for søppel – uten engang å ha prøvd det, eller langt mindre sett det. Dårlig omdømme og forbrukere som frustrerte seg over ting som ikke fungerte, sørget for at salget gikk dårlig.

Mye ble endret da de slapp Service Pack, men det var allerede for sent. Ryktet hadde satt seg så godt at de ikke kunne redde seg i land. Da går de fram med en ny strategi: Windows 7.

Installasjonen er en drøm. Slik man forventer. Putt inn DVD, velg harddisk og installer. Vent. Når det er ferdig, så er systemet klar for bruk. Installasjonen stopper ikke opp flere ganger i løpet av prosessen, og du trenger ikke egendefinere masse forskjellige ting før du får lov å bruke det. Det bare virker.

Vel, nesten. På min laptop fra 2004 så møtte jeg på et par små problemer. Drivere for det trådløse nettverkskortet og skjermkort strålte med sitt fravær. Og ATI gjorde ikke jobben lettere for meg da de ikke leverte drivere for min modell. Men etter en times leting og hacking så fikk jeg også det i orden, og alt kjører som det skal.

Systemet gjenkjenner det meste av maskinvare og har drivere for dette. Skjermkort, nettverkskort, lydkort og skrivere. Alt jeg hadde bare virket. Det eneste problemet var en multifunksjonsskriver fra HP, men det var nok fordi jeg brukte 64-bit operativsystem og fordi HP faktisk har en del problemer med drivere og enkelhet – mine personlige erfaringer.

Selve systemet bærer preg av Vista rent utseendemessig, dette gjelder spesielt Aero-grensesnittet som bruker skjermkortmaskinvaren for skrivebordet. Dette fjerner blant annet belastning fra CPU-en, og gjør at det visuelle er kjappere og mer responsivt. Men så er det én ting som er helt nytt: startlinjen.

Windows 7 – Startlinje og meny »

Twitter-bilder til bloggen

Nå havner bildene mine i bloggen min i stedet for tredjepartssted
Nå havner bildene mine i bloggen min i stedet for tredjepartssted

Det er en evig kamp å finne en plass til bildene jeg legger ut på twitter. Noen får med en kopi av tvitreteksten, andre er bare mer populære. Tilsammen har de et felles problem: de er på et tredjeparts nettsted.

Jeg prøvde til og med å lage min egen bildemottaker som la ut bildet til flickr og lenket til det med min egen lenkeforkorter. Selv om jeg liker flickr veldig godt, ville jeg ikke blande hobbybildene mine med tvitrebildene. Så jeg endte opp med å lage en ny konto på Flickr. Men da var jeg jo egentlig like langt.

Så fant jeg ut om Twitter2Press. Det er et wordpress-innstikk som tar imot bilde fra f.eks Tweetie 2, og legger bildet til i et galleri på bloggen min. Kjempelett å sette opp, og jeg får det som jeg vil, ja til og med min egen lenkeforkorter.

Det er rett og slett vinn-vinn. Jeg har fremdeles Flickr-saken min om du vil ha tilgang. Sjekk her for instrukser 🙂

Windows 7 – Programmer

Microsoft er godt kjent for å levere Windows med ferdige programmer som skal gjøre alt. Du har sikkert hørt om nettleserkrigen, hvor blant annet Mozilla, Opera og Apple krever at Microsoft gjør det lettere for oss å velge noe annet enn Internet Explorer.

Paint har fått en overhaling
Paint har fått en overhaling

Programmet Paint som har vært et enkelt og primitivt program har nå fått en overhaling. Du får nå muligheter til å endre på malerkosten, legge til avanserte former og  litt annet dill som du ser på skjermbildet over. Men det er som før; ganske vanskelig å bruke. Gjør du en ting, så er det gjort. Så selv om du har flere funksjoner, er det like elendig som det alltid har vært – til glede for noen.

De har derimot valgt å ikke legge ved programmer som hører hjemme Windows Live-gruppen. E-post, blogging og MSN er alle fraværende, men du kan installere disse ved å følge en lenke fra startmenyen. Det er kanskje like greit, da kan du få det aller nyeste neste gang du installerer Windows, og konkurrenter slipper å klage på at Microsoft kaster dette på forbrukerne til fordel for deres produkter.

Småprogrammer er fremdeles med
Småprogrammer er fremdeles med

I Vista kunne man legge til småprogrammer i en meny på høyre side. Disse var ganske ubrukelige, da det tok opp veldig mye skjermplass, og dersom man valgte å skjule disse, var det i tillegg tungvint å finne frem til dem i etterkant.

De har valgt å beholde widgets, men gjort litt med som på Mac. Du er ikke lenger låst til menyen på høyre side, nå kan du ha dem hvor du føler for. Jeg ser fortsatt ikke helt nytten i disse enda, men det er alltids noe å finne. Det er i hvertfall bedre at de ikke lenger er låst.

Og spill har egen meny. Du har de vanlige, som Kabal, Spider, Hjerter, Freecell og Minesveiper, samt et par nye. Spill du installerer havner også i denne menyen automatisk, og enkelte spill blir oppdatert med bilde fra spill-esken. Ikke så nyttig, men pent. Og pent betyr gjerne litt til tider.

Konklusjon

Har du Windows Vista med Service Pack så trenger du kanskje ikke oppgradere med det første. Det er mye som er likt. Et par argumenter for å oppgradere er at mange kommer til å lage støtte for sine ting til Windows 7, for dette ser tilsynelatende til å bli et populært operativsystem som mange forbrukere kommer til å anskaffe seg.

Sitter du med Windows XP eller eldre, så sett igang og oppgrader! Bare sørg for at maskinen du har oppfyller systemkravene.  Jeg har installert Windows 7 på en laptop fra 2004. Den har 512MB minne og 1.6 Ghz prosessor. Ikke akkurat den kjappeste eller mest moderne, og ytelsen er tilnærmet lik slik denvar i Windows XP.

På min stasjonære har jeg 64-bit. Obs! Skal du bruke 64-bit så bør du ha minst 4GB med minne. Å ha mindre enn dette vil være helt nytteløst, og du mister mye av ytelsen bare der.

Jeg er fornøyd! Det blir nok du også 😉

« Oppsett og utseende

Windows 7 – Startlinje og meny

Innholdsfortegnelse for Windows 7

  1. Windows 7 – mine erfaringer
  2. Windows 7 – Startlinje og meny
  3. Windows 7 – Oppsett og utseende
  4. Windows 7 – Programmer

Startlinjen har vært der siden Windows 95. Lite har blitt gjort. De største endringene har skjedd med selve startmenyen, og selv de har vært beskjedne. Startlinjen derimot, har gått gjennom en vesentlig forandring siden Vista og tidligere Windows-utgaver.

Skrivebordet og startlinjen har gjennomgått en drastisk endring
Skrivebordet og startlinjen har gjennomgått en drastisk endring

Teksten har forsvunnet helt. Nå er det kun ikoner av de respektive programmene som gjenstår. Og har man flere instanser av programmet oppe, så legger de seg oppå hverandre som en kortstokk. Hold muspekeren over ikonet for å se en kjapp miniatyrbildeoversikt av hver instans.

I bildet over ser du MSN-intansen min. Hadde jeg ikke installert MSN Plus, ville hver samtale blitt vist ved siden av hverandre sammen med hovedvinduet og profilbildet mitt. Kjapt og greit – og ikke minst nyttig. Vi liker oversikt, og det er ikke klumpete, det er ikke tregt – takket være at det bruker grafikkortets maskinvare.

På bildet ser du også at jeg har ikoner til blant annet Spotify og iTunes, men ingen av disse programmene kjører. De er snarveier. Hvis jeg starter programmene, blir det en ramme rundt – slik du ser på Firefox og Skype-ikonet. Dette kan velges enkelt ved å høyreklikke på ikonet. Da er alt til fast plass, og ikonene er lette å gjenkjenne når man trenger programmet.

Startmenyen har også gjennomgått noen småendringer siden Vista. Men siden Windows XP er dette et stort steg. Jeg har omtrent sluttet å lete etter programmene mine. Jeg trykker bare windows-knappen på tastaturet og begynner å skrive. Så lister den opp det som passer søket mitt.

Menyen med søk etter paint
Menyen med søk etter paint

Dette krever dog at man indekserer harddiskene sine. Men det burde man uansett, for søk og oppslag går vesentlig kjappere over hele systemet. Hvis du likevel trener å bla gjennom programmene dine, er disse tilgjengelig i vinduet der resultatene dukker opp sålenge du ikke har tekst i søkefeltet.

Akkurat dette hadde også Vista, men de har gjort det en tanke kjappere siden sist – tror jeg. Det føles i hvertfall slik.

Introduksjon Oppsett og utseende

Windows 7 – Oppsett og utseende

Innholdsfortegnelse for Windows 7

  1. Windows 7 – mine erfaringer
  2. Windows 7 – Startlinje og meny
  3. Windows 7 – Oppsett og utseende
  4. Windows 7 – Programmer
Man kan velge mellom en liten håndfull av ferdige oppsett
Man kan velge mellom en liten håndfull av ferdige oppsett

Med introduksjon av Aero-designet så åpner det for muligheter som ikke var mulig tidligere. Eller, man hadde faktisk det. Forskjellen dog, er at  Windows kommer levert med en god del temaer. Noen er litt psykadeliske, mens andre er fine, kanskje litt feminine. Man finner nok noe for enhver smak her, eller du kan lage ditt eget oppsett.

Hvis du er vant med oppsett fra Windows XP så vil du nok ha litt problemer med å finne frem i kontrollpanelet i Windows 7. Alt skal være lett og brukervennlig, men jeg er litt imot dette. Jeg vil ha alt presentert i en liste, helst direkte tilgang til det jeg er ute etter.

Windows 7 vil gjerne vise deg et par menyer først, slik at du kan bli ledet inn til riktig sted – etter hvert. Dette er sikkert vel og bra, men jeg måtte endre på dette raskt. Heldigvis er dette lett å få til, og er nok beregnet for sånne som meg, som vet hvordan jeg kan finne frem.

Her finner du det du trenger, men noe er litt skjult fra denne menyen
Her finner du det du trenger, men noe er litt skjult fra denne menyen

Ellers har blant annet den forferdelige UAC-en blitt kraftig redusert. Dette var et mareritt i Vista før service packen kom. Skulle du gjøre en liten endring, ble hele skjermen mørk, og du måtte godkjenne handlingen. Og det var ofte. Veldig ofte. Man kunne bli sprø av dette, særlig om maskina allerede jobbet med noe, og dette tok opptil flere sekunder å utføre.

Nå får du dialog når det trengs, som for eksempel når du kjører en fil du har lastet ned fra nettet. Fornuftig. Du kan – hvis du vil – redusere dette til null. Da får du aldri varsler, og du kan holde på som du vil; på egen risiko.

Takket være den nye startmenyen så er det lett å finne frem ved hjelp av søking. Men jeg har lett for å glemme/ikke vite hva den norske ekvivalenten til det jeg er ute etter heter. Min bedre halvdel er litt glad når ting står på norsk, og da lystrer man selvsagt

« Startlinje og meny Programmer »

Den siste fantasien

Jeg mimrer tilbake til tiden da jeg reiste sammen med vennene mine fra by til by. Vi hadde forskjellige mål, men holdt oss samlet likevel. Noen ganger måtte vi reise over til et annet kontinent. Og det var ikke uten farer.

Det var en tid da svart magi gikk sammen med hvit magi. Krigere som forsvarte magikerne og de andre mindre sterke. Jeg kunne svart og hvit magi – både lege sår og gi skade. Final Fantasy XI var navnet. Vana’diel var stedet.

Vi kjempet sammen om forskjellige oppdrag. Vi lekte og hadde det gøy. Og vi ble stadig sterkere. Det var en koselig tid, med hendelser man husker godt og vennskap man vanskelig skal glemme.

Yumikuchi var min forlovede, Soli min forlover. Lenge ble det gjort forsøk på å få til dette giftermålet, men det var en fryktelig vanskelig prosess. Men kjærligheten holdt seg i denne verden over lang, lang tid. (Hun var lykkelig gift IRL)


Lurer på om hun husker meg.

Jeg savner denne tiden. Jeg kunne disponere tiden slik jeg ville, og vennene mine kunne også det. Det var det nye store fenomenet på nett. Online rollespill. Dette var før WoW, og et av de med fantastisk grafikk. Spillet var utrolig vanskelig og krevde sinnsyk mye tid. Men alt var verdt det. Samspillet gjorde det til det det var, samtidig som at det var en flott verden å ferdes i.

I senere tid har jeg prøvd å plukke opp der jeg slapp. Dessverre har det vært for tungt.

Dette spillet ble den siste fantasien for meg. Jeg kommer helt sikkert til å prøve det nye som kommer, men om jeg vil fortsette med det… ja, det vil tiden vise.


Linkshellet mitt samlet for en av de siste gangene.

Spotify på mobilen

Du har sikkert hørt det. Maset. Ønsket om å få tilgang til Spotify. Man kan lett få tilgang om man betaler seg inn, men folk vil ha gratis! Og når dem først har fått det, så klager dem over reklamen. Hvordan tilfredsstille disse?

Så da fant de på den geniale ideen om å lage en applikasjon til mobiltelefon, i første omgang til iPhone og Android. Jeg har endelig punget ut for premium-utgaven til Spotify – for dette må du ha for å bruke det på mobilen.

Programmet er lett å bruke. Det første jeg ser når jeg starter programmet er enten den siste sangen jeg spilte, eller en oversikt over spillelistene mine jeg har laget på pc-versjonen. Sammen med oversikten er muligheten for å laste ned spillelistene så jeg kan høre på dem der jeg ikke har nettverkstilgang. Dette krever imidlertid at du har wlan-tilkobling mot nettet.

Nedlastingen tar lang tid. Fryktelig lang. Men så er det mange sanger – opptil 3 333 låter som kan lastes ned. Og i mellomtida kan jeg jo høre på andre sanger. Kvaliteten er meget god, og ingen reklameavbrudd!

Søking er som på pc-utgaven. Du skriver inn det du vil og trykker søk, så får du resultater i løpet av et par sekund. Her kan du velge blant spor, album og artist.


Spotify har et stort problem, men det er ikke deres feil. Apple tillater ikke at program kjøres i bakgrunnen. Det betyr at man må ha programmet aktivt hele tida om man vil høre på. Nei, du kan ikke sjekke Mail eller surfe, det er slem multitasking!

Om du vil bruke Spotify på iPhone, sørg for at du har den jailbreaket og har installert Backgrounder. Da kan du gjøre det man ellers kunne ha forventet. Jeg skriver i WordPress mens Spotify spiller musikk i bakgrunnen – akkurat slik jeg vil ha det.

Hvis du trenger insentiv for å kjøpe premium-Spotify så trenger du ikke lete lenger. Å ha med seg et bibliotek på hundre tusener av sanger tilgjengelig i lomma uten å betale ekstra for sangene du hører på, det er bare helt topp. Og helt lovlig!

Halo: ODST – et liv uten Master Chief

Jeg husker det godt. For 2 år siden, da Halo 3 lå i postkassen min, var jeg i ekstase. Bungie hadde gått ut med at dette var det siste spillet i hva som skulle være en triologi. De lovte å gjøre det stort. Og de leverte.

Det var liten tvil. Microsoft kunne ikke slutte med denne gullgruven av en serie. Vi fikk Halo Wars, hvor vi fikk sett ting fra et mer overordnet perspektiv. Og vi ble introdusert til ODST – Orbital Drop Shock Troopers, soldater som blir sendt via kapsler fra romskip i bane rundt planeten. ODST er tøffere enn vanlige soldater, men ikke fullt så tøffe som en Spartan.

New Hero

Og det er nå du kommer inn. Du er en rookie (fersking) i en ODST-gruppe. Master Chief og hele stjerneflåten har fulgt etter et fiendeskip gjennom en portal over byen New Mombasa. Men din tropp ble sluppet ned før det stakk avgårde, og ting går langt fra den opprinnelige planen.

Skadet og forlatt våkner du i et mørk, ødelagt byområde. De eneste lydene du hører, er fra terminaler rundt omkring i byen, og noen Covenant-tropper. Det er flere timer siden du ble sluppet ned, og du har bommet fullstendig på målet.

Allerede her merker man forskjell fra de tidligere Halo-spillene. Du er sårbar. Du har ikke skjold. Du er strandet i en stor, åpen by. Troppen din er spredt ut over alle kanter. Men helt hjelpesløs er du ikke.

Du har nemlig et interaktivt kart over hele byen og i tillegg all nyttig informasjon du kommer over. Du har også et visir som skiller venn fra fiende ved hjelp av et grønt eller rødt omriss, hvilket er meget nyttig. For Master Chief er ikke dette nødvendig, med ham kunne du leke Rambo. Nå må du være forsiktig.

Hvis du blir skadet, mister du stamina (utholdenhet), deretter helse. Hvis du mister helse, får du den ikke tilbake med mindre du finner førstehjelpsutstyr – og det kan være fryktelig langt mellom disse. Og det er dette jeg liker med spillet. Man føler seg mer menneskelig. Og man trenger heller ikke slåss hele veien, det går nemlig an å snike seg forbi enkelte områder.

Jeg valgte Heroic vanskelighetsgrad med en gang, og det er virkelig en utfordring. Ammunisjonen går fort tom, og fiendene er slemme til å gjemme seg. Og når man møter på en Covenant Hunter, er det bare en ting å gjøre: løpe! Og jeg liker det.

Når du først kommer deg videre, vil du komme over ledetråder fra de andre medlemmene i troppen din. Ved hjelp av flashbacks, trer du inn i rollen til den du fant ledetråden til, og må bevise deg ovenfor en rekke tøffe utfordringer. Disse er langt fra ferskinger, så du kan forvente heseblesende action fra start til slutt, med noen flotte sekvenser. Gjennom disse tilbakeblikkene får du sakte, men sikkert, løst opp i mysteriet om hva som har skjedd i denne byen mens du var bevisstløs.

Når det gjelder historien, er dette virkelig godt utført. Karakterene er godt spilt av skuespillerne, og dialogene er kjappe, gode og full av energi. Veldig mye blir fortalt gjennom øynene til den du spiller som, og på den måten får man virkelig sett hvilket kaos det er. Jeg fikk hele tiden lyst til å spille bare litt til, slik at jeg fikk neste bit av historien. Og litt til. Slik skal det være.

Enspillerkampanjen er virkelig god. Men som en bonus så er det en ekstra DVD i boksen. Flerspiller. Ikke nok med det, men her får du alt som er gitt ut til Halo 3. Alle kartene, ja til og med Forge. Én nyhet er den nye flerspillermodusen: Firefight. Her kjemper du sammen med tre andre spillere mot stadige bølger av AI-kontrollerte Covenants og økende vanskelighetsgrad.

Det er liten tvil: jeg kan meget godt anbefale denne tittelen, og ventingen har slettes ikke vært forgjeves.

Når du vet du handler for mye

Da jeg var student var det litt andre tider for meg. Hvor jeg i dag må tenke over kronene jeg bruker og fordeling av fritid, kunne jeg da bruke til akkurat hva jeg ville der og da.

Det gikk en god del tid i Final Fantasy XI og World of Warcraft, og det var godt. Pengene gikk til sedvanlig studentmat, men Grandiosa var en sjeldenhet hos meg. Så var det film, da. Film på DVD i Norge var svindyrt. 2-300 kr pr film. I Canada var det litt annerledes. Der fikk jeg filmer og serier for hundrelappen. Helt nye filmer som gjerne ikke hadde rukket å komme på kino til Norge engang.

Jeg bestilte mange om gangen siden frakta var en vesentlig del av totalbeløpet hvis ikke. Og de brukte DHL, så her var det sporing av pakke og levering på døra. Litt luksus må man ha.

Hver måned gjorde jeg dette, gjerne flere ganger, avhengig av hvor fort jeg fikk sett innholdet. Av og til kom de til skolen med pakke til meg og leverte den i resepsjonen. Da kunne jeg ta den med på veien hjem.

En annen gang gikk jeg langs veien. Jeg visste jeg hadde en pakke på vei, men hadde ikke fulgt med hvor den var. Så ser jeg DHL-bilen komme kjørende. Den kjører til siden og budet hilser på meg med fornavn. Og der var pakken min.

Når jeg blir gjenkjent på gata og de kan levere pakka til meg uansett hvor jeg er – da er det et tegn på at man handler for mye. Men det var litt kult 🙂

Og dette skrev jeg mens jeg ventet på at Windows update reboot skulle bli ferdig…