Omtale: Rottenetter (Film)

Rottenetter plakat

Grådighet… folk snakker om grådighet som om det skulle vært noe kriminelt.

– Jonny

Jeg fikk høre om filmen gjennom Kinosonens nyhetsbrev. Det vil si; jeg fikk høre om spillet til filmen. En ny type reklamekampanje her i landet.

Spillet bruker et konsept som kalles for Augmentet Reality Game (ARG) hvor brukeren (deg) må bruke egen fornuft og intelligens for å komme frem til løsningen. Selve spillet foregår på Internett, og det er opp til deg å finne frem bitene i puslespillet.

Filmen handler om Sagen Finans, og det er det spillet baseres på. Du blir kalt inn som en ny kollega i firmaet og må bevise deg ved å finne ut hvem som stod bak et innbrudd som skjedde over natten. Du får vite at selve sjefens laptop et stjålet. Du får vite beskrivelse og modell til maskinen.

rottenetter.no - faksimile
Slik ser forsiden ut til spillet på rottenetter.no (faksimile)

Hva nå? Tja, kanskje se om den er til salgs på nettet? Da sjekker man Finn.no, og der er det opptil flere. Settingen til filmen er rundt Stavanger, og da begrenser det seg litt. Og sannelig, der finner du den. Kanskje. Man må kontakte selger på mail. Tør du det? Det kan faktisk være at dette ikke har noe med spillet å gjøre. Men du gjør det likevel.

Sekunder senere får du en automatisk mail tilsendt som tilsynelatende er skrevet at tyven. Han vil beholde lapropen likevel, det var altfor mye snask på den. Du får også oppgitt en kode, en kode du bruker for å komme deg videre i spillet.

Du må altså bruke deg selv det beste du kan, og virkelig bruke den kunnskapen du har tilegnet deg på nettet. Falske domener, falske personligheter og falske auksjoner. Alt dette… som reklame for filmen.

Har jeg sugd kuk forgjeves?

– Jonny

[terningkast:05]

Og nå har jeg brukt god tid på å fortelle om spillet. Filmen da? Ikke fullt så nevneverdig dessverre. Motivatoren i filmen skal visstnok være grådighet. Det er det spillet legger opp til, og traileren også. Men i den faktiske historien er jeg faktisk usikker.

I en eller annen kjeller, under en eller annen trapp, der ligger det dokumenter! sier Kristoffer Joners karakter et sted i filmen. Han ligger nemlig for døden på grunn av Sagen Finans, og er tilfeldigvis broren til Jonny, selve hovedkarakteren som nå jobber for Sagen. Slike flåsete setninger er det flust av.

Her bygger de opp til noe som aldri skjer... igjen
Her bygger de opp til noe, uten å levere... igjen

Filmen begynner bra, med en klassisk scene fra Wall Street eller Boiler Room, hvor Jonny får bevist sin dyktighet med å selge. Og de feirer på en strippebar hvor Jonny får øyekontakt med en av stripperne og man tenker at her, her er det dramatikk. Hun er nemlig dama til broren hans!

Men nei. Det skjer ikke. Han er for snill til det. Og slik føles hele filmen. Det bygges opp og det bygges opp litt til, og så skjer det ikke noe. Gang på gang. Motivatoren for hovedskuespilleren er grådighet. Nei vent, det er jo brorens sykdom. Nei vent, det er jo hevn. Eller var det noe annet? Det er sannelig ikke godt å si.

Så tar filmen vendinger i historien som ikke bidrar til noe. Utallige flashbacks til Jonnys barndom. De bidrar som sagt ikke til noe, og de blir fryktlg irriterende etter hvert. Fryktelig. Joner spiller forøvrig fryktelig dårlig i denne filmen. Han har nok sett på filmer fra 70-tallet hvor overspilling er tøft.

Spillet kunne anbefales, men det ble avsluttet før premieredagen. Filmen anbefales ikke. Slutten på den var grusom. Den ga lite mening den og. Men det oppsummerer igrunnen filmen ganske godt. Se heller Wall Street.

Og svaret er: Ja, Jonny, du har sugd kuk forgjeves.

Kopen fra Wall Street - bare på norsk, selvsagt (rottenetter.no)
Kopen fra Wall Street - bare på norsk, selvsagt (rottenetter.no)

Hodejegere og domener

Ikke alle blogginnlegg kommer med fornuftige titler. Dette gjelder nok spesielt dersom man har avstått fra blogging på en stund og har mye på hjertet. Og det har jeg også denne gangen.

I helga fikk jeg endelig litt tid til å gå gjennom noen av bildene jeg har tatt de siste ukene. Det var dessverre så altfor få. Men ett (egentlig tre, siden det er sammensatt) ble jeg fornøyd med, nemlig en gammel hytte presentert ved hjelp av tone mapping. Det kan du se nå på Flickr.

Muse kom ut med et nytt album på mandag, og jeg har blandede følelser med lanseringen. For det første: jeg handler musikken digitalt, hvor iTunes Music Store er hovedaktøren min. Albumet ble sluppet i Tysklan 11. september, men i Norge den 14. Tåpelig, når alt er digitalt. Men så fant jeg senere ut at Spotify hadde albumet tilgjengelig fra fredag for sine betalende medlemmer. Tilfeldig? Neppe. Jeg fant heller veien til The Pirate Bay hvor albumet fantes i .flac-format. God kvalitet, altså. Så kjøpte jeg albumet i går igjen. Godt jeg er så samvittighetsfull. Teite lisensavtaler! Dette er god ivaretaglese for de som venter lenge og spent på musikk de er glad i… (sarkasme)

Og i går fikk jeg bloggen min over til et nytt webhotell. Mye tukling og dilling senere så er jeg i mål. Nå skal alt være oppe og kjøre igjen. Stress 😛

Til slutt så ble jeg ferdig med Hodejegerne av Jo Nesbø. Fantastisk slutt på historien. Jeg fant den uforutsigbar og velskrevet. Og bare drøye 200 sider. Anbefales sterkt. Dette er type historie jeg godt kunne tenkt å sett som film! Håper noen gjør det – og gjør det bra.

Dette blir første post fra mobil på det nye webhotellet. Håper jeg blir fornøyd med tjenesten.

Endring i tjeneste

Håhå, jeg tenker det er lenge siden du kom over en slik animasjonsfil. Det eneste som mangler nå, er en bakgrunn full av glitrende stjerner, en MIDI-fil med musikk du ikke vil høre, og ikke minst; blinkende tekst.

Men ja, til poenget. Jeg har nylig byttet servertjenester (faktisk i går), og i den sammenheng har mye funksjonalitet forfalt. Jeg skal få rettet opp i det så snart jeg får tid. Og som du helt sikkert vet: ting tar tid 🙂

Jeg håper du stikker innom igjen, og da er det nok litt mer fart på sakene.

Lesing som en hest

For ikke veldig lenge siden begynte jeg å lese igjen, den gang Snømannen av Jo Nesbø. Jeg kom gjennom uten altfor store problemer, og fant ut at jeg likte det. Innlevelsen. Spenningen. Språket.

På kino begynte Menn som hater kvinner, men jeg tenkte jeg skulle lese boka i stedet. 150 sider senere ga jeg opp. Ingen fremgang. Og når det først var noe, ble det for mye informasjon. Filmen kom på DVD, og jeg kjøpte den. Jeg er i ettertid glad jeg ikke leste videre, med tanke på hvor mye som skjedde i filmen etter dit jeg var kommet i boka. Progresjonen var bare altfor treg.

Så en måneds pause fra lesingen. Gjerne to. Flytting tar tid. Så kjøpte jeg Hodejegerne av Jo Nesbø. Og jeg ble helt oppslukt. Bare i overkant av 200 sider, men han får en så fantastisk god fortelling i det at jeg nærmest glemmer å følge med rundt meg.

Pulsen blir høyere. Jeg holder pusten. Glemmer å blunke. Kjenner en liten kald svette ligge på lur. Dette er fantastisk. Jeg er halvveis og gleder meg til båtturen hjem, da får jeg lest et – ja kanskje to! – kapitler til.

Kvinner og barn først?

De er våre uvurderlige skatter

Vi har vel alle hørt uttykket Kvinner og barn først, gjerne fra barndommen. Jeg husker det var fra et hav av tegnefilmer hvor en ulykke hadde inntruffet og man måtte ut eller søke dekning. (Jeg lurer på om det er et uttrykk likestillingsbevegelsen prøver å få fjerna. Men det er en helt annen sak)

På flyet finner du en sikkerhetsbrosjyre i lommen til stolryggen foran deg. Her finner du all slags nyttig informasjon du trenger om noe uheldig skulle skje, men du sikkert ikke vil prøve ut.

Jeg har merket meg punktet om oksygenmaskene. Ta først masken på deg selv, hjelp så barnet. Det virker jo så logisk, for et barn klarer ikke tenke seg at de må ta på seg masken som faller ned, spesielt on du ikke er bevisst lengre.

Det samme gjelder vel for redningsvester ombord i båt? Jo; jeg har sett det samme her. Først deg selv, så de små. Men i dag oppdaget jeg et unntak. Samme selskap, men en litt annerledes sikkerhetsbrosjyre. Her skal du hjelpe barnet først. Hvorfor det? Hvis noe skulle skje, ville ikke du ha større sjans for å tenke kjapt og fornuftig, og kanskje til og med holde et barn flytende om det ikke rekker å få på seg en vest, mens du har?

Og med to store motsetninger som det, så lurer jeg litt på hvem som står bak utviklingen av rutinene. Er det det som oppleves som mest fornuftig for en mediemann som lager brosjyrene som gjelder? Ligger det kanskje ikke noen saklig grunn bak rutinene, kanskje de bare kopierer av hverandre?

Jeg blir litt skremt. Stemmer resten av rutinene? Er de godt begrunnet? Kanskje livvestene ligger under setene istedet for over! Litt klipp- og lim-magi oppdager ikke slike ting automatisk. Noe å tenke på…

Ting jeg sa på Twitter det siste døgnet

  • Om jeg ikke trenger fram i båten og beiner til bussen, må jeg påberegne 20 min ekstra reisetid. #
  • Empirisk måleenhet vs. metrisk. The showdown! http://imgur.com/2DG4G.jpg #
  • Anbefaler Dropbox for filsynkronisering og backup. Hvis du bruker denne lenken, får du og jeg 250Mb ekstra lagring, http://bit.ly/nR0i1 🙂 #
  • Noen som vet om en GPS-app til iPhone som tar i bruk gode, detaljerte norske kart, annet enn google og microsofts maps? #
  • syns det er tungvint å lese artikler vertikalt http://skitch.com/takras/b74ck/dagbladet #
  • Dette var jo faktisk ganske spennede. Finale til et Augmentet Reality-spill, live på twitter. http://rottenetter.no/finale/ #

Twittermobben

Twitter er et morsomt verktøy som mange ikke skjønner seg noe på. Jeg bruker det aktivt daglig og har stor glede av det. Nå er det ikke hva er Twitter jeg skal fortelle deg om, men et fenomen som er skapt av dets brukere; Twittermobben!

Hvis du ikke har vært borti Twitter før, så skal jeg fortelle litt om det nå. Lik som Facebook er alt innhold laget av brukere. Og de kommuniserer sammen der. Uten de som lager innhold er tjenesten total ubrukelig. Men på Twitter har man en vennekrets av folk man vil følge og gjerne ikke har noe personlig forhold til. Facebook handler jo om å se hva folk du pleide å kjenne gjør eller skal. Twitter er offentlig, og man kan følge statusoppdateringene til hvem man vil. Hvem som helst kan også følge dine oppdateringer.

Nyheter kommer gjerne først på Twitter. Det sitter kanskje en fyr og opplever et flykrasj, og han bruker Twitter. I løpet av sekunder vet hans vennekrets om ulykken, og minutter senere vet alle på Twitter om det, gjerne lenge før det havner i media.

Det sier noe om hvor fort ting sprer seg på nettet via Twitter. Men så om det jeg egentlig skal skrive om; nemlig Twittermobben! Nyheter er fint å vite om, men sett at noen profilerte personer gjør en tabbe, eller uttaler noe som mange oppdaterte nettbrukere ser seg helt uenige i. Da kommer mobben til unnsetning!

Forbannet på iTunes

Ett eksempel er #drittunge-saken som gjorde en helt vanlig mediestudent til kjendis på nett idet en talsmann fra Warner Norge uttalte seg på en uheldig måte (les mer). Twittere fra hele landet forarget seg om dette ved å henge ut talsmannen og spre budskapet om denne idioten så godt de kunne. Det ble så stort at media tok tak i saken, alt pga 140 tegn (som er maksimalgrensen for en Twittermelding).

Men nylig skjedde det noe annet… Arnt Eriksen er konsulent og blogger om media og nyvinninger på nett for bedrifter, dette gjør han på norsk. Men oppvakte lesere oppdaget at hans siste innlegg var en blåkopi av en engelsk guide. Problemet var dog imidlertidig at han ikke hadde kildehenvisnigner og presenterte innholdet som sitt eget (dette er nå rettet på).

Jeg mener å huske at det begynte med denne tvitringen fra @arnefismen

Timer senere var det en drøss av mennesker på Twitter som gjenfortalte dette, og frustrasjonen var stor. Eriksen ble hengt ut for plagiat og frekk tyv. Dessverre for Eriksen så var han uten nettforbindelse i denne perioden og hadde ingen mulighet til å forsvare seg – og det er forståelig når man ikke vet at man er anklaget for noe.

Nå finnes det de der ute som støttet opp for Eriksen, slik som Pål Joakim: @paljoakim

Denne gangen gikk det greit, og Eriksen kom med svar på anklagen mot ham som du kan lese i hans blogg.

Gruppementalitet er skummelt, spesielt når man har et sladreverktøy så effektivt som Twitter. Jeg er enig i at man ikke skal kopiere innhold og la det fremstå som noe egenprodusert, men det finnes andre måter å gå frem på, som for eksempel å gi beskjed til vedkommende personlig om din mening.

Jeg håper vi kan lære av dette. Tenk deg om før du henger ut enkeltpersoner offentlig. Er det strengt tatt nødvendig? Høy sannsynlighet for at svaret er nei. Dette gjelder forøvrig for all slags mobbing (utenom politi.no selvsagt ;))

Og husk!

Ting jeg sa på Twitter det siste døgnet

Første dagene med reise til ny jobb

Joda, jeg visste at jeg måtte ta båt til og fra jobb da jeg gikk med på å kjøpe hus på Jørpeland. Jeg tenkte meg heldig som fikk jobb så nært Stavanger sentrum og ikke på Forus, men det var et par ting jeg ikke visste om.

For det første: Jørpeland er en øy uten broforbindelsetil fastlandet. Bare ved å si det vil nok en del Jørpelendere bli arg for. Det er nemlig en halvøy. Men det er like låst som om det var en øy. Om ferjene og båtene skulle stanse, er man like låst uansett. Like begrenset altså. Og ferjer uansett hvor i landet man vil reise til. Ergo: en øy.

Hvis jeg hadde fått jobb på Forus hadde jeg hatt en annen løsning. Jeg kunne tatt buss fra Jørpeland og helt frem. Egen pendlerbuss som tar den ene ferja. Ingen hopping av eller på noe sted. Det jeg må, er litt annerledes.

Først må jeg komme meg ned til båten. Jeg står opp 0530 og får i meg mat og en dusj. Om jeg spaserer går det en halv time ned. Båten tar 25-30 min den også. Og hvis jeg Løper alt jeg kan og er heldig, når jeg en buss som går dit jeg skal. Ellers må jeg vente 10-15 min på neste.

Men pendling gjør vi alle. Bare i dag rakk jeg ikke bussen som ikke korresponderer med båten. Jeg ble stående og vente, det gjorde også en annen dame; litt yngre enn meg. Huff, jeg føler meg gammel når jeg ikke kan kalle jevnaldrende av motsatt kjønn som jente lengre… Så kom endelig bussen. Faktisk to stykk samtidig.

Den første kjørte rett forbi. Den andre stoppet, men han ville ikke åpne dørene. Så ga han etter til slutt, tydelig mot sin vilje. Jeg og hun andre hoppet på bussen og så frem til å komme til jobb. Den kjører i 3 minutt før den svinger feil og stopper på rutebilstasjonen. Der hopper alle – utenom meg og damen – ut av bussen. Vi sitter igjen med forvirrende blikk. Jeg spør sjåføren hva som skjer, og han sier at det er siste stopp, med en selvfølge-tone i stemmen.

Vi hoper av og finner heldigis en annen buss, den som kjørte forbi først. Men vi måtte løpe. Denne bussen kjørte utrolig fort, jeg kjente meg faktisk litt nervøs der jeg stod i midtdgangen av en ellers full buss. Men jeg kom frem.

Det er ikke bare-bare å være ny i byen. Jeg må få pumpet opp sykkelen og kjøpt en jeg kan ha fast på den ene siden. Da slipper jeg 20 min på den ene siden og slipper å være avhengig av buss på den andre – inntil snøen kommer, selvsagt.

Nå gjenstår det å finne en løsning hvor jeg kan bruke tiden på båten til å gjøre arbeid, så kanskje jeg ikke trenger å ha 12 timers arbeidsdager inkl. reise. Dette innlegget skrev jeg f.eks på telefonen min mens jeg var på båten.

Én ting er sikkert: jeg får god trim av all denne løpingen! Man kan ikke klage på det. Men å stå opp 0530 er lite moro. Mager trøst at andre folk har det nok verre enn meg. Dette er bare kjedelig venting.

Forøvrig har jeg kommet meg videre i Vampire Earth-serien av E. E. Knight. Lydbøker er kult. Og ja; jeg ga opp å lese ferdig Menn som hater kvinner. Den var rett og slett fryktelig tunglest.