Konsernbowling

Vi har en vinner! Tre, faktisk.
Vi har en vinner! Tre, faktisk.

Endelig, det var på tide med en sosial kveld med jobben. Bowling stod for tur, og når man tar runden om hvor flinke folk er, så er det det sedvanlige ikke så veldig som svar. Men i sannhet så vet man at man faktisk er litt flink. Får man over 100 poeng er man flink nok, spør du meg.

  1. Ronny – 348 poeng
  2. Robert – 351 poeng
  3. Meg – 356 poeng
  4. Kenneth – 345 poeng

Nå har det seg slik i bowling at det er SUMMEN av rundene som gjelder, og da er det jo jeg som fremstår som vinner, med et høyere snitt enn resten. I dag syns jeg den regelen bør gjelde.

Uansett, her er en kjip video over noen av begivenhetene. Jeg trenger virkelig et videoredigeringsprogram.

Å frykte alt

En indre strid - en strid jeg taper
En indre strid - en strid jeg taper

Jeg drar til butikken. Det er noe jeg trenger, men jeg vet bare navnet på det. Jeg kikker spørrende rundt på sortimentet, og aner ikke hva jeg ser etter. Så kommer en ansatt bort – har helt klart sett at jeg ser spørrende ut – og spør om de kan være til hjelp. Ja, såklart jeg trenger hjelp. Nei takk, jeg bare kikker svarer jeg. Bare si fra hvis det er noe, da får jeg som hyggelig respons på det. Jeg nikker.

Hvorfor sa jeg bare ikke hva det var jeg så etter?

Svømmehallen står for tur. I år skal jeg styrke ryggen min. Er det mange der, tenker jeg. Er de veltrente? Baggen er pakket, jeg tar turen. Mange spørsmål i hodet. Jeg vet svaret, men det kommer aldri frem. Svømmehallen blir større og større. Jeg går forbi, later som jeg skal videre. Ingen legger merke til meg. Jeg tar runden rundt bygget, og ser gjennom vinduene. Ingen veltrente kropper, og mange barn. Jeg går rundt bygget til inngangen, og går inn.

Hvorfor var jeg så redd for å bare gå inn med det første?

Utfordringen venter på døra. Jeg kjøpte ordentlig notatbok for formålet. Pakker kameraet, boka og penn. Mål: første personnal på Prixen rundt hjørnet. Går inn. Der sitter det en mann bak kassen. Ingen kunder. Jeg går forbi, later som jeg handler. Trenger ikke noe. Vandrer målløst rundt. En av jentene kommer ut fra lageret, lite å gjøre. Ypperlig anledning! Unnskyld, har du et par minutt? spør jeg. Nei, hva skjedde? Jeg flyttet meg, unngikk øyenkontakt. Kjøpte en sjokolade.

Tre utrolige sjanser til, men jeg tok de ikke. I meg foregår en umettelig strid med for og mot. Aner ikke hva argumentene er. Hva er det verste som kan skje? Nei, har ikke tid, dessverre? Oi, så grusomt! Du tenker kanskje: det er jo bare å gå og spør? Ja, er det ikke det? Nei, ikke for meg.

Jeg hater denne delen av meg.

Andre gjør dette uten problem hver eneste dag. Dette er grunnen til utfordringen. Jeg vet jeg trenger drahjelp. Dette er ikke noe jeg klarer alene. Jeg kommer til å si nei til hjelp, jeg bare vet det. Du kjenner meg kanskje ikke slik. Jeg er annerledes når jeg er i trygge miljøer.

Av natur er alle mennesker like, men i handling er de svært forskjellige.

Konfucius

Tror du at du forstår meg? Se for deg en blindfødt person som skal tenke seg hvordan det er å se. Om du forstår, kan jeg bare gi min sympati, eller applaus om du kom ut av det.

Gullstikka 2008

Bilde fra Gullstikka 2007
Bilde fra Gullstikka 2007

Gullstikka er spillbransjens prisutdeling og ble første gang gjennomført i februar 2003. Norsk spill- og multimediaforening (NSM), som er en bransjeorganisasjon for spill- og multimedia leverandørene i Norge, står bak Gullstikka. Konkurransen skal premiere det beste som er gitt ut innen spill og multimedia i år 2008.

– Gullstikka.no

Jeg er interessert i spill, til tross for at jeg faktisk spiller svært få av dem. Jeg har brent meg veldig ofte på å kjøpe spill som jeg mener er bra, men ender opp med å samle støv på hylla etter et par timer, selv om det var et veldig gøy spill. Det siste jeg kjøpte var Red Alert 3, men jeg har bare spilt 3 oppdrag, selv om det var aldri så bra.

Men årets beste spill må jo selvsagt kåres! Jeg har mine yndlinger, bare synd at de aldri kommer til å vinne.

Klikk her for å stemme!

Mikro-omtaler

Mikro-omtaler av film
Mikro-omtaler av film

La oss fatte oss i korthet. Verden er overbefolket med ord.

Stanislaw Jerzy Lec

Av og til er det enkle så absolutt det beste. Selv om jeg liker å skrive filmomtaler, så ser jeg også flere andre filmer som uteblir mine omtaler. Hvorfor? Jeg skriver bare omtaler om nyere filmer som kommer eller nylig har kommet på kino eller i butikken. Hva så med resten?

Jeg kom over et innlegg av Heavy Metal Jesus der han lister sitt mål om å se 200 eller flere filmer i løpet av 2009. Det jeg la merke til, var måten han presenterte filmene han hadde sett så langt. Jeg har innført tilsvarende hos meg, med en liten vri: jeg skal i tillegg skrive om episoder fra mine yndlingsserier.

På ingen måte blir det slutt med omstendige omtaler av nyere filmer, dette blir bare en tilleggssak. Burde jeg skille mikro-omtalene fra de vanlige?

GPS i praksis

GPS i Taxi
GPS i Taxi (CC av Mike Dumlao)

GPS er en magisk dings man har i vinduet til bilen, og så vet den hele tiden hvor du er, basert på kart den har i seg. Men du må passe på, for da kan alle som vil spore deg!

Dette er feil, bortsett fra at den vet hvor du befinner deg, avhengig av hvor mange satellitter den har signaler fra. VG har skrevet en enkel artikkel rundt GPS. Dette er ikke så nytt for meg, men mulig at du som leser har interesse av å lese litt om det, for å forstå litt mer av den teknologiverden vi lever i.

Jeg kjøpte selv en rimelig GPS fra Navigon. Den er liten og rask, men kartet på den er dessverre full av feil, spesielt i Kristiansandsområdet. Først i fjerde kvartal 2008 kom den nye Kvinesdalveien på kartet. Hvor lenge siden er det den nye veien kom? 2 år? Man skal selvsagt ikke stole blindt på GPS, men det er et utrolig nyttig verktøy når man skal finne fram på ukjente områder.

Den gode, gamle arkaden

Spill er så avansert for tida, og jeg er dritlei av det. Gears of War 2 er et knalltøft unntak, rett og slett på grunn av strålende flerspillermodus. Alene er det ikke fullt så gøy igjen, da blir det for mye stress.

Men så har man arkade-spill på Xbox 360. Her er det mye morsomt å finne, og mye av det kan man bare hoppe rett i, uten å bruke timesvis for å komme videre. Spesielt morsomt er det også om det er flerspillermodus. Jeg hadde besøk av Aril på lørdag, da kona var borte på jentefest. Vi gikk gjennom noen Arcade-spill på Xbox Live, prøvde de, og kjøpte de. Av og til kommer man over noen klassikere. Vi spilte Arkadian Warriors og 1942: Joint Strike da, men jeg slenger med noen ekstra spill jeg har kjøpt, og.

Arkadian Warriors

Dette minner sterkt om Baldurs Gate 1 og 2 på den originale Xboxen, som igjen er en slags hack-n-slash. Slike spill liker man. Hjernedøde, enkle spill som bare er underholdende. Jeg var ikke spesielt fan av akkurat dette spillet for en stund tilbake, men det var før jeg spilte det sammen med noen. Kongle.

Traileren over ser faktisk ganske kjip ut, og det var sånn det føles å spille solo. Heldigvis fantes det en bedre løsning.

1942: Joint Strike

Dette er omtrentlig formelen på arkade-spill. Tyrian, noen? De har beholdt formelen, og erstattet grafikken. Selvsagt noen flere våpen og fiender, men sålenge den er sann til seg selv, så kan det bare bli bra.

Enkelt prinsipp, vanskelig å mestre. Her fyker det med objekter og skudd overalt på skjermen, og man må unngå å bli truffet, samtidig som man må treffe de andre. Hektisk er ordet, men moro er det.

Alien Hominid

Og apropos hektisk; Alien Hominid er kanskje best beskrevet med akkurat det ordet. Her er skjermen full av sinnsyke F.B.I.-agenter, skolebarn, hunder, roboter, skudd, eksplosjoner og selvsagt russere. Det er vanskelig, og helt sprø humor. Men det som kanskje er enda gøyere enn spillet selv, er mini-spillet som følger med: P.D.A.-Games.

Castle Crashers

Gjengen bak Alien Hominid er ikke mindre enn rare genier. Enkle konsept og fantastisk gjennomført stil er et par av stikkordene. De har selvsagt lånt litt av konseptet fra spill som Golden Axe og lignende, men i dag – hvem lager et spill uten å låne noe fra andre?

Braid

Ingen regel uten unntak. Jeg sa innledningsvis at jeg holdt meg unna enspiller-spill. Men Braid er bare så fantastisk gjennomført, og sitter med det lille ekstra. Musikken er god, tegnestilen er gjennomført, og ideen er veldig original – og fungerer godt. Hvis du liker en liten nøtteknekker, så er dette å anbefale. Sistebanen på spillet var nesten litt for god til å være sann, men den ga mening.

Penny Arcade: On the Rain-Slick Precipice of Darkness

Lang tittel, men det er litt av poenget. Guttene bak Penny Arcade har engasjert et mindre selskap til å lage et spill om en av deres fantasiverdener. Spillerstilen minner litt om Final Fantasy-spillene, men her er det viktigere med humor, og rar historie. Også bare enspiller, men lett å sette seg ned med bare litt av gangen.

Som du ser så er det mange gullkorn der ute, og de koster lite. Opptil 80 kroner for et spill man kan sitte med i timesvis er ingen dum handel. Jo mer man bruker Xbox Live, jo mer liker man det.

Lærelyst – meg?

Klassisk Litteratur

The important thing is to concentrate upon what you can do – by yourself, upon your own initiative

– Harry Browne

Jeg husker da jeg var et skolelys. Lærerne hadde gitt melding til mine foreldre hvor kjapt jeg tok ting og at jeg gjorde det veldig godt i timene. Jeg fikk riktig på de fleste oppgavene – spesielt i matte – og ble ferdig før mange av de andre.

Det var i barneskolen, og det var gøy å lære. Ungdomsskolen var så som så, men jeg ble aldri stemplet som noe geni som tidligere. Men er det rart, når man ikke har et snev av interesse om Camilla Collett, og skal skrive en avhandling om henne? Det er forøvrig Spydkasteren sin feil at jeg fikk den oppgaven, da han snek seg foran meg i eksamenskøen, og trakk blant de to siste lappene, og lot meg få den verste av dem. I engelsk ble jeg satt inn i en spesialklasse, og det skjønte jeg aldri noe av, jeg har nemlig alltid behersket engelsk veldig godt.

Yes indeed, and pleased we are to very meet.

– Spesialklasselæreren

Jeg husker den setningen som om det var i dag. Hver gang det var engelsktime, startet han opp med den. Var det en oppfordring til å reise seg og skrike ut hva i all verden det skulle bety? Jeg følte meg mildt sagt ikke hjemme i de timene, og dillet heller med andre ting, som f.eks å tegne på pennalet. Artig, artig.

Forvirring i systemet, dårlige lærere og uforståelige doktriner gjorde at jeg mistet gleden i å studere. Det ble litt bedre på videregående – spesielt i mattetimene. Gruppearbeidet der stod i en god kameratgjeng og fellessang. Veldig relatert til matte, selvsagt. Vi sluttet brått da læreren kom inn døra. Han sa aldri noe om det, men det var umulig å ikke høre syngingen. Vi ga nemlig gode resultater, og lærelysten var på topp.

Men på den tiden begynte også mine konsentrasjonsproblemer. Da jeg prøvde å konsentrere meg, begynte jeg å få vondt i hodet, noe som i dag har blitt enda verre. Lysten til å lære forsvant, og alt ble tungt og lite lønnsomt. Karakterene gikk ned fra gode til middels, men jeg kom gjennom. Men det ble mange biljardtimer i tysken, mange nok til at det ikke ble trekk for fravær.

Høyskolen var ikke særlig annerledes, men der vant jeg fram på ting jeg allerede kunne, og mye av det nye var så naturlig for meg at det sank rett inn. Men det å kunne ta teorien i praksis samme dag var uvurderlig. Programmering er igrunnen ganske lett, om man bare vet terminologien på saker og ting. Det verste er situasjoner som jeg vil gjøre sånn og sånn på den og den måten, og jeg trenger dataen til å se slik ut, uten å vite hva den metoden heter. Men det har man venner til.

I dag må jeg lære ved å gjøre. Teori skyr jeg som pesten – jeg får bare vanvittig hodepine av det i tillegg til den jeg ellers har hele dagen. Det er det som er greit med fotografering; man er ikke nødt til å lese mye, bare se på andres eksempler, og forstå hva de forskjellige funksjonene gjør.

En ting jeg alltid har lurt på, er hva som gjorde at jeg gikk fra et skolelys til det jeg er i dag. Jeg føler meg litt som Jeremy i innledningsstripa; jeg klarer ikke konsentrere meg på en ting av gangen. Sikkert derfor hver bloggpost jeg skriver tar fryktelig lang tid å ferdigstille. Heldigvis har jeg hatt det bedre enn situasjonen i Detroit akkurat nå.

Retksrivin e’kke så fali

Sar kast isk inn legg
Sar kast isk inn legg

Slurv ikke med språket! Evnen til å uttrykke seg i ord er av aller største betydning. Nest etter å kysse finnes det ikke noe mer spennende form for kontakt.

Ernest Hemmingway

Det er ingen tvil om det; vårt skriftspråk holder på å dø ut. Vi kjenner jo alle kampen mot/for bokmål/nynorsk fra skoledagene, og hva som var best, men vi overså kanskje det viktigste: skriftspråket i seg selv.

Daglig leser jeg nyheter på nettet, og flere ganger til dagen finner jeg feil i språket. Det finnes mange dedikerte mennesker der ute hvis eneste oppgave går ut på å påpeke disse feilene, enten det er enkle tastefeil eller grammatikkfeil. En blogg jeg følger med på er Ordlysten, som tar opp enkelte artikler fra media og analyserer dem – heldigvis saklig.

Eksempel på diskuterbart bruk av språk: Lå drept i dagevis før han ble funnet, fra en VG-artikkel. Å drepe sikter til en handling, og idet personen er død, er handlingen over. Denne personne ble tydeligvis drept i flere dager. Hvordan det gikk til kan man bare fantasere om. @ingeborgv fra Ordlysten er enig med meg at det burde stått Lå død i stedet.

Før du nevner Myphrys lov, vil jeg ikke påstå at jeg skriver 100% korrekt, men jeg streber i det minste etter å lære av mine feil, og forsøker å skrive så riktig som mulig. Skriftspråket interesserer meg, selv om jeg ikke har ringeste anelse om grammatikkregler.

Jeg merker meg feil som særskriving (orddeling),  for/får-feil,  kommafeil,  og selvsagt og/å-feil. Styggest er kanskje kommafeil. Jeg får komme med et klassisk eksempel på dette:

  • Vent ikke skyt nå.
  • Vent, ikke skyt nå.
  • Vent ikke, skyt nå.

I den øverste setningen må man bare gjette seg til hva som var intensjonen til forfatter. Den andre sier at vedkommende må vente med å skyte, mens den tredje sier at vedkommende må skyte med en gang.  I utgangspunktet er setningene like, men et lite komma endrer meningen totalt.

Jeg lurer på om jeg skal anskaffe meg boken som Martin Bekkelund nevner i bloggen sin. Ut fra det han sier så kan jeg nok anbefale den til de som ønsker å skrive riktig.

Dessverre har jeg ingen konklusjon, for jeg ser at språket forsvinner. Kanskje jeg må begynne å skrive sms-språk eller dialekt selv? Det hender rett og slett jeg sliter med å lese budskapet når det forekommer feil i listen jeg nevner over. Men prøv å les det som står i bildet over. Klarer du det uten problemer? Jeg har mine tvil.

Moderne kommunikasjon

Jeg fikk kjeft for å ikke ha vasket bilen
Jeg fikk kjeft for å ikke ha vasket bilen.

Jeg har jo forresten anskaffet meg en ny bil! Kjørte den til jobb for første gang i går, men det var grått og trist vær. I dag var været mye bedre, og da fikk jeg meldingen som står over. Bildet er redigert til å fjerne avsendernavnet da han helt sikkert vil være anonym 😉

Det som er så synd, er at disse ikonene kun fungerer mellom iPhones. Det som er kult, er at det faktisk er mulig. SMS har kommet langt, og nå støtter det tydeligvis UTF-tegnsett. Virkelig praktisk når man er begrenset til så få tegn i utgangspunktet. Jeg kommer tilbake senere med bilder av bilen.