Lærelyst – meg?

Klassisk Litteratur

The important thing is to concentrate upon what you can do – by yourself, upon your own initiative

– Harry Browne

Jeg husker da jeg var et skolelys. Lærerne hadde gitt melding til mine foreldre hvor kjapt jeg tok ting og at jeg gjorde det veldig godt i timene. Jeg fikk riktig på de fleste oppgavene – spesielt i matte – og ble ferdig før mange av de andre.

Det var i barneskolen, og det var gøy å lære. Ungdomsskolen var så som så, men jeg ble aldri stemplet som noe geni som tidligere. Men er det rart, når man ikke har et snev av interesse om Camilla Collett, og skal skrive en avhandling om henne? Det er forøvrig Spydkasteren sin feil at jeg fikk den oppgaven, da han snek seg foran meg i eksamenskøen, og trakk blant de to siste lappene, og lot meg få den verste av dem. I engelsk ble jeg satt inn i en spesialklasse, og det skjønte jeg aldri noe av, jeg har nemlig alltid behersket engelsk veldig godt.

Yes indeed, and pleased we are to very meet.

– Spesialklasselæreren

Jeg husker den setningen som om det var i dag. Hver gang det var engelsktime, startet han opp med den. Var det en oppfordring til å reise seg og skrike ut hva i all verden det skulle bety? Jeg følte meg mildt sagt ikke hjemme i de timene, og dillet heller med andre ting, som f.eks å tegne på pennalet. Artig, artig.

Forvirring i systemet, dårlige lærere og uforståelige doktriner gjorde at jeg mistet gleden i å studere. Det ble litt bedre på videregående – spesielt i mattetimene. Gruppearbeidet der stod i en god kameratgjeng og fellessang. Veldig relatert til matte, selvsagt. Vi sluttet brått da læreren kom inn døra. Han sa aldri noe om det, men det var umulig å ikke høre syngingen. Vi ga nemlig gode resultater, og lærelysten var på topp.

Men på den tiden begynte også mine konsentrasjonsproblemer. Da jeg prøvde å konsentrere meg, begynte jeg å få vondt i hodet, noe som i dag har blitt enda verre. Lysten til å lære forsvant, og alt ble tungt og lite lønnsomt. Karakterene gikk ned fra gode til middels, men jeg kom gjennom. Men det ble mange biljardtimer i tysken, mange nok til at det ikke ble trekk for fravær.

Høyskolen var ikke særlig annerledes, men der vant jeg fram på ting jeg allerede kunne, og mye av det nye var så naturlig for meg at det sank rett inn. Men det å kunne ta teorien i praksis samme dag var uvurderlig. Programmering er igrunnen ganske lett, om man bare vet terminologien på saker og ting. Det verste er situasjoner som jeg vil gjøre sånn og sånn på den og den måten, og jeg trenger dataen til å se slik ut, uten å vite hva den metoden heter. Men det har man venner til.

I dag må jeg lære ved å gjøre. Teori skyr jeg som pesten – jeg får bare vanvittig hodepine av det i tillegg til den jeg ellers har hele dagen. Det er det som er greit med fotografering; man er ikke nødt til å lese mye, bare se på andres eksempler, og forstå hva de forskjellige funksjonene gjør.

En ting jeg alltid har lurt på, er hva som gjorde at jeg gikk fra et skolelys til det jeg er i dag. Jeg føler meg litt som Jeremy i innledningsstripa; jeg klarer ikke konsentrere meg på en ting av gangen. Sikkert derfor hver bloggpost jeg skriver tar fryktelig lang tid å ferdigstille. Heldigvis har jeg hatt det bedre enn situasjonen i Detroit akkurat nå.

4 kommentarer til «Lærelyst – meg?»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *