Feriesesong på Xbox

Endelig er det vinter? Jeg har ikke sett mye til snøen, men det var et par dager med snøkrise også her i sør. Men den gang er borte, og igjen sitter vi med regn og litt is på veien.

Xbox-folka i Microsoft har funnet det godt å legge til litt vinterstemning også for Xbox-brukere. Og selv om mange ville brukt ordet julestemning, vil jeg påstå at ikke blir helt korrekt. Temaet er ganske nøytralt, og de nye klesplaggene er ski- og snowboardrelatert. Ingen nisser og pakker.

Men som videoen under demonstrer, er det klart julemusikk som spilles mens snøglobusen ristes.

Jeg gleder meg til snowboard-sesongen!

Et Takras til besvær

Obs! Takras!
Obs! Takras!

Hvorfor leve livet lett når det er mye lettere å gjøre seg det besværlig.

– Fredrik Henrik Stabel

Jeg har slitt litt med serveren jeg har stående hjemme hos mine foreldre grunnet nettverksproblemer på selve boksen. Når jeg endelig klarte å få orden på det (og gjort morgenen greiere for folk ved tegneserieutsenderen min) så kom jeg over noen bilder jeg tok for et par år tilbake.  Og dette er faktisk årsaken til at jeg valgte bloggtittel som jeg gjorde. Disse bildene er fra den første bloggen min som jeg ikke var flink til å bruke.

Allerede på denne tiden var Takras en kallenavn jeg hadde brukt i lang tid, for det nærmer seg jo mangfoldige år siden min ungdomstid. Og en dag gikk jeg innom Grimstad sentrum, og ble møtt med et stort sjokk! Folk advarte mot meg til alle folk som ferdes. Jeg var tydeligvis ikke ønsket. Her er bildene jeg tok.

Omtale: Bangkok Dangerous (Film)

Bangkok Dangerous Poster

  1. Don’t ask questions.
  2. Don’t take an interest in people outside of work.
  3. Erase every trace.
  4. Know when it’s time to get out.

Jeg har i den siste perioden møtt en strøm av middelmådige filmer som ikke helt når opp til hva de lover ut fra trailere og skuespillere. Vel, skuespillerne er som oftest til stede, men ikke i sitt beste hjørne. Er Bangkok Dangerous et brudd i denne strømmen?

Joe og Kong gjør initielle avtaler
Joe og Kong gjør initielle avtaler

Nicolas Cage spiller en leiemorder ved navn Joe. Han er punktlig og har faste regler han selv følger for å unngå å bli tatt, blant annet å ikke bry seg om andre mennesker, skaffe seg noe personlig liv, og ikke minst ikke stille spørsmål vedrørende målet sitt. Han er dessuten veldig flink i det han gjør. Så flink, faktisk, at han blir innleid til en rekke oppdrag i Bangkok, og det er her historien vår starter.

Alt går etter planen. Han får kontakt med sine klienter – selvsagt uten å møtes – og han mottar målene ved hjelp av en lokal mellommann hvis navn er Kong. Men allerede her begynner ting å skjære seg. Joe ser nemlig noe i øynene på Kong idet Kong spør om å få opplæring til å drepe – grunnet problemer med en lokal bande. Ikke nok med det, men Joe møter på en døvstum jente som jobber i et apotek, og blir betatt av henne, uten at jeg egentlig ser hvorfor. Hun var søt og snill, riktignok, men hvordan i all verden klarte hun å smelte hjertet til en slik profesjonell leiemorder?

Joe skjuler alle spor etter et attentat
Joe skjuler alle spor etter et attentat

Bangkok Dangerous prøver hardt for å få oss til å vise medfølelse for karakterene, men får det ikke riktig til. Musikken er der for å sette en stemning over det hele, men mangel på troverdighet fra skuespillerne og plottet ikke minst, ødelegger for dette. Den vil så gjerne, men som publikum vil man ikke, og trenger faktisk ikke å bry seg.

[terningkast:08]
Og dette er en tradisjonell oppskrift. Helten (som egentlig er skurken) har et kaldt hjerte og gjør det han blir bedt om. Men så møter han folk som gjør et inntrykk på ham, og han blir etter hvert usikker på sin rolle.  Men jeg klarte aldri å bry meg om hverken han eller de han møtte på veien. Dette er ikke skivebom, dette er bom på skiva.

Hvordan skjedde dette?

Her sitter jeg og spiser, og skal strekke meg etter sukkeret. Og så ser jeg dette! Det er ømt å ta på, men hvordan i all verden har jeg fått det til?

Typisk meg å ikke vite om egne blåmerker før jeg ser dem tilfeldig, og ikke huske hva årsaken kan være.

Underholdning på veien

Jaja, har kommet meg til Dronningens gate. Nesten 50 min siden jeg kom inn i køen i tunnellen nå. Manuell dirigering fra politiet.
Godt jeg har spill på telefonen, i hvertfall.

Moro med trafikk

Nå er jeg på tur hjem etter å ha vært i Lyngdal, nærmere bestemt Sørlandsbadet. Thomas og Caroline var også med. Jeg var kjappest i sklia, og Caroline turte å kjøre helt alene.

Så da sitter jeg i bilen… I kø. Tunnellen var stengt 100m fra der jeg skulle av. Selvsagt er omkjøring på 1km gjennom byen, via alle kryss som går an den ene og andre veien. Så stille står køen, at jeg blogger… Kunne vært hjemme for 30 min siden.

Kvadraturen i et nøtteskall. Det viser hvor avhengige vi er av E18.

Omtale: Eagle Eye (Film)

Eagle Eye Poster

Jerry Shaw, you have been activated. Your compliance is vital.

– Aria

Shia LaBeouf er visst veldig hot og trendy for tida. Transformers, Indiana Jones 4, og Disturbia for å nevne noen. Denne gangen spiller han rollen som en uskyldig sivil mann som blir sendt ut på livsfarlige oppdrag med totalt fremmede mennesker – helt mot sin vilje. Det er duket for action, og regjeringen har en finger med i spillet; som vanlig.

Shia spiller både som Jerry og broren Ethan. Vi blir introdusert med at Ethan døde i tjeneste, og Jerry sliter med å følge hans fotspor. Jerry er umotivert til det meste, og sliter med økonomien. Plutselig en dag får han en telefon fra en mystisk damestemme. Stemmen ber ham stikke av, fordi FBI kommer inn i bygget om 30 sekunder.

Jerry får vite om sin brors død.
Jerry får vite om sin brors død.

Såklart er han ikke akkurat den mest samarbedisvillige, men merker fort at ved å ikke samarbeide vil ting gå den gale veien. Overalt hvor han befinner seg så klarer damen å kontakte ham – via andre personers telefoner, reklameskilt og alt annet som kan knyttes opp mot cyberrommet. Dette er et tydelig tegn på en terrorist av noe slag som opererer og bruker ham til sine tjenester.

Underveis møter han Rachel (Michelle Monagha),  en dame som er like forvirret som ham selv. Det viser seg at begge to er med på denne leken, og de er slettes ikke alene. Flere mennesker underveis bare gjør ting fordi de er bedt om det, i frykt for å miste noe de har kjært. FBI-agent Morgan (Billy Bob Thornton) er på sporet av Rachel og Jerry, i tro om at det er de som er terroristene bak cyber-handlingene. I virkeligheten blir de manipulert av en større organisasjon.

Ikke engang regjeringen er sikre på hva som skjer.
Ikke engang regjeringen er sikre på hva som skjer.

Denne filmen er nok myntet på de som allerede er fulle av paranoia grunnet all den overvåkningen som foregår i det moderne samfunn. På hvert hjørne finnes et overvåkningskamera, og via mobiltelefonen kan man hele tiden finne ut av hvor du befinner deg.

Terningkast:
15

Det er ikke mye nytt som blir introdusert i denne omgangen, og det kan i stor grad minne om filmen War Games, bare uten at det blir teit. Faktisk er det et ganske høyt spenningsmoment under store deler av filmen, mye takket være en intens musikk, og god filmografi. LaBeouf er ikke så verst selv, og passer godt inn i rollen som paranoid og skremt ungdom. Det er stort sett det han har spilt som i andre filmer, også. Billy Bob er alltid en velkommen skuespiller, og leverer godt også her.

Dessverre er nok ting litt forutsigbart, og det kommer ikke som noen overraskelse når den mystiske kvinnestemmen i telefonen blir avslørt. Dette er likevel et godt forsøk, og jeg skal ikke overtale noe fra å se den. Godt treff, men ikke perfekt.

Nettavisenes skjulte fokus

Nettavisenes fokus
Nettavisenes fokus
Hvor ille er vi «useriøse» nettaviser når papiravisene holder på med slike forsider?
– Anders Brenna om «Lesbisk sludder»

I de siste dager har det skjedd mye bak kulissene til de store nettavisene her til lands. Det gjelder forøvrig ikke bare nettavisene, men også papirutgaven i butikken, men det kommer tydeligere fram i nettutgavene, da journalistene får sin egen stemme hørt gjennom andre sosiale medier, og ikke minst takket være debattmulighetene man har i nettavisene.

Jeg har tidligere skrevet om Voldtekt av overskrifter og vist min forkjærlighet til de store nettavisene, og jeg er tydeligvis ikke alene om denne frustrasjonen. Tjenester som Twitter og andre blogger er flotte portaler for å dele sine synspunkter med andre, uten å gå gjennom store medieforlag som gjerne sensurerer deg, da dette kan anses som dårlig reklame mot seg selv.

Selv journalistene bak de store forlagene har nå begynt å komme fram i det offentlige med deres egne og faktiske meninger om deres eget forlag. Er dette verdiskapende, eller ødelegger dette for bedriften de jobber for? Jeg mener det er verdiskapende.

Hvis man ikke tåler kritikk i søkelyset vil man fort visne hen og dø – i overført betydning. Jeg mister interesseren for å besøke slike sider på nytt, da jeg ikke føler at de lærer av sine feil, selv om de får det påpekt.

Jeg husker i starten da VG og Dagbladet begynte å satse på internett i større grad. Jeg foretrakk VG av en eller annen grunn, ofte fordi Dagbladet hadde kjedelig og triviell informasjon, og ikke minst dårlig design. I dag er situasjonen totalvendt. Dagbladet kommer med gode artikler med saklige meninger, og de ser ut til å følge med i de teknologiske og sosiale tidene som florerer på nettet. De har tydeligvis tatt imot kritikk, og gjort noe med det. VG er for meg, fortsatt stillestående.

Jeg finner det faktisk mer interessant å følge med på journalistene på Twitter enn å lese artikler fra deres kolleger i de større avisene. Et unntak er faktisk NRKBeta som går ut om problemer i media, og hvilke utfordringer de står ovenfor i dag med de tekniske nyvinninger som stadig kommer. Her har også Dagbladet vært flink i nyere tid, stort sett takket være standhaftige journalister.

Det er godt å se at de store avisene tilpasser seg nåtiden, og kommer med annet enn bare kjendissladder. Men samtidig holder de tilbake på så altfor mye – og hvem har skylden? Jo: vi, det norske folk.

Dype artikler

Dype artikler i media er vanskelig å finne
Dype artikler i media er vanskelig å finne. Faksimile fra NRK.

Dette er noe jeg innerst inne kjenner at jeg savner. Jeg abonnerer på RSS-kilder fra flere aviser, både teknologifokuserte og «vanlige» aviser. Det kommer gjerne over 1.000 nye overskrifter i løpet av en dag, men jeg leser ikke 40% av disse engang. Takket være Google Reader så kan jeg kjapt gå gjennom de siste nyhetene, og bruker sekunder på å vurdere interessen min på titalls med nyheter ad gangen.

De resterende 60% omhandler altfor ofte Hollywood-glamour og kjendissladder. Selsvagt kommer en overskrift opp på flere aviser, men det er sjeldent at den ene avisen går mer i dybden enn den andre. Så sjeldent faktisk, at jeg ignorerer neste overskrift og ingress som omhandler det samme. Dette er en dårlig trend. En vakker dag så har den ene avisen nyttig tillegsinformasjon kontra den andre. Heldigvis har man sosiale nettverkstjenester som fanger opp disse.

Faksimilen over er et godt eksempel på hvorfor jeg ikke får oppleve dype artikler. Problemet er oss nordmenn, vi som står for inntekten til avisene. Vi trenger tydeligvis en grunn til å kjøpe avisene. Kanskje det er derfor vi ser ordet «sex» og «orgasme» så altfor ofte, selv i artikler som omhandler økonomi.

Jeg er hungrig etter innhold og bakgrunnshistorie. Da Muhammedtegningsproblemeatikken oppstod kom jeg litt sent inn i det grunnet et kort fravær fra mediakilder. Jeg fikk aldri med meg helt hvorfor det var opptøyer, annet enn at det var karikaturer av Muhammed som var offentliggjort. Og noe med Danmark. Norge var visst også involvert. Jeg prøvde å grave fram de første artiklene i denne serien, men fant stort sett bare det samme som før. Og når jeg spurte andre så hadde de igrunn samme svar å komme med.

Har vi blitt så blinde? Jeg følte meg alene, og visste ikke om jeg hadde noe å frykte eller ikke. Etter hvert så kom bakgrunnen til bildene bedre fram, da demonstrasjonene hadde roet seg ned. Men inntil da så hadde jeg bare et dårlig inntrykk av Islamistene som gjorde opptøyer for et eller annet bilde.

Hva blir konklusjonen? Jeg kan bare snakke for meg selv. Men for at jeg skal bli interessert i en sak, trenger jeg bakgrunnsinformasjon innad i artikkelen, og ikke bare en lenke til et sted på Wikipedia, særs uten versjonsnummer av artikkel. Gi meg lengre og interessante artikler, ikke korte med unyttig «litt»-innhold.

Dagens overskrifter:

Jeg har nok vært litt partisk vedrørende denne listen. Jeg har glatt utelatt diverse krisepakke-artikler og Frtizl-oppdateringer. Men at jeg fant så mange «interessante» artikler på bare 5 minutt sier litt. Og ja, sex er gjenganger fremdeles.

Omtale: The House Bunny (Film)

House Bunny Poster

We could tie our shoes together, our tennis shoes, and we could throw them over telephone wires. Because I see that everywhere and it seems like people would have fun doing that. Like, how hard can you throw? You know what I mean?

– Natalie

En ny stor komedie fra glamorøse Hollywood, eller bare nok en film à la Scary Movie? Anna Faris er hovedrolleinnehaver. Dette lover ikke bra, eller gjør det?

Jeg må innrømme at jeg ikke er en særlig tilhenger av Scary Movie-filmene og den humoren de står for. De er greie nok, men får meg aldri til å virkelig le. Dette er ikke en parodi-film, hvor hemningsløse henvisninger til andre filmer får gjennomgå på utrolig vis, men har faktisk en historie.

Zeta-gjengen begynner å bli populære
Zeta-gjengen begynner å bli populære

Godeste Shelley Darlingson (Faris) har vokst opp i et barnehjem, og blir senere tatt hånd om, og får bo i The Playboy Mansion. Der har hun gjort det hun alltid har gjort, og det er sex og alkohol, og total ignorering av noe som kalles for «kunnskap». En dag får hun brev fra sjefen selv at hun ikke er ønsket der lengre, da hun begynner å bli gammel.

Total fremmed i den store vide verden begir hun seg på søken etter et nytt sted å bo. Hun møter motgang og er egentlig ganske likegyldig til det. Men til slutt kommer hun til et søsterskap av studenter som består av en gjeng jomfru-jenter som mangler all form for sosial intelligens og klesstil.

En ikke veldig intelligent samtale
En ikke veldig intelligent samtale

De skjønner fort at Shelley er en gutte-magnet, og gir henne en «moder»-rolle for søsterskapet. Overraskende nok så går jentene gjennom en forandring, og lærer seg hvordan de kan se vakre ut, og hva de må gjøre for å få guttene til å legge merke til dem. Shelley går også gjennom en forandring, da hun skjønner at hennes mangel på denne såkalte kunnskapen faktisk er til hinder for henne.

Dette har vi sett før! Men stort sett har det handlet om gutter i tilsvarende posisjon.
[terningkast:10]
At det nå er jenter har visst ikke gjort stort for skribentene av denne fortellingen, og både karakterer og skuespillerprestasjoner er omtrent like underholdende som å spise en banan.

Lett underholdning er nok hovedtemaet her. Den er ikke direkte kjedelig, men det er lite nytt som serveres. Denne treffer sikkert de som er litt yngre, og jeg tror ikke den er ment for et særlig modent publikum. Derfor får denne terningkast 10.

Omtale: The Day the Earth Stood Still (Film)

If the Earth dies, you die. If you die, the Earth survives.

– Klaatu

Et fremmedlegeme blir oppdaget i verdensrommet, og har en utrolig hastighet, samtidig som den ikke følger en normal bane påvirket av planetenes gravitasjon. Den har retning mot jorden, nærmere bestemt Manhattan, New York. En krisegruppe av de fremste vitenskapsmenn blir samlet fort, og får en kjapp gjennomgang av hva som venter dem slik at de kan finne en utfallsplan. Problemet er bare at de har knappe to timer på seg til å gjøre alt dette.

Det er vanskelig å fortelle for mye om plottet i denne filmen uten å avsløre for mye, men jeg skal gå så langt som å fortelle det vi allerede vet etter å ha sett traileren. Jorden får besøk fra det ytre rom i form av et stort sfære-lignende objekt som lander i Central Park. Militæret er samlet rundt denne kulen, og vår krisegruppe av forskere er tilstede. Romvesnet er et menneskelignende vesen som prøver å få kontakt med den ene forskeren, men en skyteglad/nervøs soldat avfyrer et skudd og treffer romvesenet så det havner i bakken. Skikkelsen rekker akkurat å forhindre at en gigantisk robot utsletter dem alle før han blir bevisstløs.

Helen Benson og Klaatu
Helen Benson og Klaatu

Senere (noen timer) tar skikkelsen form som et menneske ved navn Klaatu (Keanu Reeves). Forsvarsministeren og resten av den amerikanske stab er selvsagt paranoide, og vil få ut all informasjon som mulig fra Klaatu. Klaatu vil bare snakke med jordens ledere, men dette går ikke helt etter planen. Heldigvis klarer en av forskerne (Jennifer Connelly) å forhindre at han blir dopet ned, og prøver å hjelpe til så godt hun kan. Han har enorme krefter, og kan manipulere alt som er menneskelagd, og mennesker selv.

Hans påstand er at han kommer for å hjelpe jorden, og han ønsker ikke å skade noen. Nå kommer problemet mitt med plottet. Hvis jeg sier særlig mer nå, så avslører jeg for mye, samtidig som det kunne vært av interesse for å forstå hva dette handler om.

Man kan se at dette er en historie fra 50-tallet når man ser på hvordan tingene arter seg, og paranoiaen som var i den kalde krigen. Men alt er modernisert og kraftigere – spesielt de militære styrkene. Selv om historien er gammel, er temaet fortsatt aktuelt. Dette handler om menneskeheten, og menneskets evne til å endre seg under press.

Løper for å unngå dødens sverm
Løper for å unngå dødens sverm

Enkelte ganger kommer dette veldig godt frem, og selv Keanu Reeves imponerer litt med sine mangfold av ansiktsuttrykk. Dette er faktisk en film han passer inn i, ettersom rollen krever et følelsesløst ansikt som «oppdager» ting underveis, akkurat som han gjorde i The Matrix. Nå skal jeg ikke skryte for mye her, det er tross alt Keanu Reeves vi snakker om.

[terningkast:12]

Som en film om menneskeheten er den helt ok. Vi møter en trussel mot hele menneskerasen i sin helhet, og tiltak og ofre må til for å prøve å redde seg ut av situasjonen. Men samtidig faller den litt i fisk, da ting helt opplagt kunne blitt gjort på andre måter. Alt i alt en grei film, men jeg ville nok holdt tilbake anbefalingene en liten tanke.