Rocking på middels nivå

I thought that I was going to have to pay them to do what I wanted to do, that was how much fun I was having. You’re 20 years old and you’re hanging out with rock stars and going to fabulous parties, and then you talk about it!


– Daisy Fuentes

Det har dessverre blitt lite fotografering på meg de siste dagene. Tida har gått til så mye annet i stedet for. Guitar Hero III (GH3) har mye av skylda. Så derfor kan jeg like godt bruke litt tid på å promotere litt om spill.

Det er ikke bare GH3 som har okkupert mye av tiden min, for også Rock Band (RB) og Castle Crashers (CC) må dele mye av skylden. Men hva er det med disse som egentlig er så fascinerende å spille? Den saken er selvsagt individuell, men jeg har tenkt litt gjennom det, og funnet ut mine grunner til at jeg faller for disse.

Før i tiden kunne jeg spille alt som var stort og bra, men i nyere tid – hovedsaklig etter jeg begynte å prøve MMORPG – så har kravene for et bra spill endret seg mye for meg. Noe av det viktigste er muligheten å spille sammen med noen, og at vi kan spille gjennom hovedkampanjen sammen, og ikke bare noen småkamper mot hverandre. Dette gjør partyspill som GH3 og RB til veldig gode kandidater.

CC er et lett og kortfattet spill som samtidig byr på utfordringer og moro. Det noe unike og morsomme visuelle aspektet ved spillet er virkelig med på å trekke opp underholdningsfaktoren. Dette er gjennomtenkt og morsomt, samtidig som det er litt tøft; samtidig som det er tegneseriestil. Men viktigst av alt; man kan spille 4 stykk samtidig gjennom hele hovedkampanjen! Og prisen på spillet er drøye hundrelappen, og man sitter igjen med timesvis av underholdning.


Guitar Hero 3-gitaren er avbildet ovenfor. Jeg måtte bruke kompaktkameraet for dette bildet, da DSLR-en ligger fint i sekken i bilen, og det regner hunder og katter utenfor. Motivert til å dra ut for å hente? Neppe.

Spesielt i RB blir man veldig oppmuntret til å spille sammen for å fullføre sangene. RB består altså av to girarer hvorav en er bass, et trommesett og en mikrofon. Her skal nemlig det meste innholdet i sangene bli dekket av spillerne. Og om en spiller bommer på notene, så merkes dette godt av resten, og man faller fort ut av rytmen. Man får derfor et stort press på seg til å prestere riktig. Om det ene bandmedlemmet feiler totalt, kan det reddes ved at de andre bruker sin «stjerne»-status som de har opparbeidet seg gjennom sangen, og de får en ny sjans til å vise sin glans.

Noe annet som er verd å merke seg er jo faktisk musikkutvalget. Nesten alle sangene er spilt inn på nytt med de originale bandmedlemmene, og man får knallkvalitet når man trykker/bommer på notene. Hvert instrument er adskilt fra de andre i innspillingen, og det merkes veldig fort når noen ikke spiller slik det skal. Musikksmak er det største problemet når man er flere, men slik vil det alltid være med partyspill.

Ja det var altså min unnskyldning for å ikke skrive så mye. Jeg skulle egentlig på jakt denne helga, men det falt jo bort. Da finner man på andre ting. Og i dette været? Da blir man inne!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *