Rocking på middels nivå

I thought that I was going to have to pay them to do what I wanted to do, that was how much fun I was having. You’re 20 years old and you’re hanging out with rock stars and going to fabulous parties, and then you talk about it!


– Daisy Fuentes

Det har dessverre blitt lite fotografering på meg de siste dagene. Tida har gått til så mye annet i stedet for. Guitar Hero III (GH3) har mye av skylda. Så derfor kan jeg like godt bruke litt tid på å promotere litt om spill.

Det er ikke bare GH3 som har okkupert mye av tiden min, for også Rock Band (RB) og Castle Crashers (CC) må dele mye av skylden. Men hva er det med disse som egentlig er så fascinerende å spille? Den saken er selvsagt individuell, men jeg har tenkt litt gjennom det, og funnet ut mine grunner til at jeg faller for disse.

Før i tiden kunne jeg spille alt som var stort og bra, men i nyere tid – hovedsaklig etter jeg begynte å prøve MMORPG – så har kravene for et bra spill endret seg mye for meg. Noe av det viktigste er muligheten å spille sammen med noen, og at vi kan spille gjennom hovedkampanjen sammen, og ikke bare noen småkamper mot hverandre. Dette gjør partyspill som GH3 og RB til veldig gode kandidater.

CC er et lett og kortfattet spill som samtidig byr på utfordringer og moro. Det noe unike og morsomme visuelle aspektet ved spillet er virkelig med på å trekke opp underholdningsfaktoren. Dette er gjennomtenkt og morsomt, samtidig som det er litt tøft; samtidig som det er tegneseriestil. Men viktigst av alt; man kan spille 4 stykk samtidig gjennom hele hovedkampanjen! Og prisen på spillet er drøye hundrelappen, og man sitter igjen med timesvis av underholdning.


Guitar Hero 3-gitaren er avbildet ovenfor. Jeg måtte bruke kompaktkameraet for dette bildet, da DSLR-en ligger fint i sekken i bilen, og det regner hunder og katter utenfor. Motivert til å dra ut for å hente? Neppe.

Spesielt i RB blir man veldig oppmuntret til å spille sammen for å fullføre sangene. RB består altså av to girarer hvorav en er bass, et trommesett og en mikrofon. Her skal nemlig det meste innholdet i sangene bli dekket av spillerne. Og om en spiller bommer på notene, så merkes dette godt av resten, og man faller fort ut av rytmen. Man får derfor et stort press på seg til å prestere riktig. Om det ene bandmedlemmet feiler totalt, kan det reddes ved at de andre bruker sin «stjerne»-status som de har opparbeidet seg gjennom sangen, og de får en ny sjans til å vise sin glans.

Noe annet som er verd å merke seg er jo faktisk musikkutvalget. Nesten alle sangene er spilt inn på nytt med de originale bandmedlemmene, og man får knallkvalitet når man trykker/bommer på notene. Hvert instrument er adskilt fra de andre i innspillingen, og det merkes veldig fort når noen ikke spiller slik det skal. Musikksmak er det største problemet når man er flere, men slik vil det alltid være med partyspill.

Ja det var altså min unnskyldning for å ikke skrive så mye. Jeg skulle egentlig på jakt denne helga, men det falt jo bort. Da finner man på andre ting. Og i dette været? Da blir man inne!

Jakt til gode


Til helga var planen å dra på jakt på Eia igjen. Forrige gang var det dårlig med fangst, men vi fikk i det minste bevist at det fortsatt var liv i den skogen. Da trenger man plutselig ikke så altfor stor unnskyldning for å ta turen nok en gang.

Denne gangen skulle Thomas også være med; nesten mer gira enn oss andre. Men i alle gode planer så kan det fort skje at andre planer kommer i veien for dem – ting man ikke hadde tenkt på, eller bare glemt. Jeg vet ikke helt detaljene rundt det, men det er lite jeg kan gjøre med det. Derfor blir det ingen jakt til helga. Håper vi får anledning snart igjen 🙂

Jeg er jo ikke akkurat kjent for å være politisk interessert, men det hender jo det dukker opp temaer som fanger min oppmerksomhet. Blant annet har Stian Birger skrevet om feilaktig bruk av Wikipedia blant media. Jan Omdahl har tatt opp sak vedrørende åndsverksloven i artikkelen Er piratkopiering greit, bare du er gammel nok?. Verdt å lese gjennom.

God helg!

Tørke i bloggosfæren

All intelligent thoughts have already been thought; what is necessary is only to try to think them again.

– Jonathan Wolfgang

Det er ikke direkte idétørke heller, bare litt mangel på tid og ressurser. I går var det nok en session med Kristiansand Trekkers, og det ble vist tre episoder fra hhv. TNG, Voyager og Enterprise. Det var ikke noe spesielt tema for dagens episoder heller, men det var stilige episoder som hadde blitt valgt ut. Jeg måtte dra midt i Enterprise-episoden da jeg hadde andre planer. Nå må bare kapteinen få ut fingeren og skrive om gårsdagens treff – jeg har nemlig ingen av de episodene på dvd til å ta bilde fra.

Utenom Trekkers-treffet så har det jo skjedd en del annet nytt siden sist.

  • Sackboy ble litt forsinket dessverre, grunnet henvisninger til Koranen i en av bakgrunnssangene i spillet Little Big Planet.
  • Bensinprisene har kommet ned til under 10kr literen enkelte plasser.
  • Regningene fortsetter å strømme inn.
  • Ylvis-revyen var kjempeflott – synd jeg glemte kamerabatteriet i Kristiansand.
  • Vi snakker visst for lite norsk.
  • Jeg er i godt humør.

Apropos Ylvis; de fortjener jo litt ekstra fokus. Jeg var på revy med dem i Sandnes i helga. De har bevist at de fortsatt har masse energi å gi, og er fulle av ideer. Men samtidig viste de at de har kanskje litt for mye intern-humor, og at mye av poengene forsvinner da de prater fryktelig fort til tider. Begynnelsen var kjempeflott, spesielt da det ble kjent av Bård at Geir (et publikum i salen) hadde bursdag – hvilket endte opp med at alle reiste seg og sang bursdagssangen til ham. Spørs om ikke det var bitelitt flaut? Flott show, men de må passe på litt også – en del var langdrygt.

Vel, det var en kort oppdatering. Tida går så fryktelig fort disse dagene, jeg har til og med ikke fått tatt så mange bilder som jeg skulle ønsket – oftest fordi jeg glemmer kameraet hjemme. Ciao for denne gang 🙂

Tålmodighet på veien

Alltid gøy med strekningen fra Mandal til kristiansand. Ingen forbikjøringsmuligheter, og denne bilen foran som kjører pent 5 under fartsgrensa. Jeg vil hjem!

Morsomt vær

Flott kjørevær. Kaffe og sjokolade er sikret. 2 timer til jeg er hjemme. Vel, ca. litt sånn.

Bomsniking

Jeg tok bildene fordi jeg fant litt underholdningsverdi i det. Det virket ganske tåpelig.

– Eivind Moland

Da var det offisielt. Lokalavisen har ikke så mye å skrive om, så da tar de imot store tips fra alle oss i lokalsamfunnet. En kollega av meg (Eivind) stod på busstoppet ved Bjørndalssletta og knipset et par bilder og sendte dette over til Fædrelandsvennen.

Det hele begynte med en litt uskyldig artikkel om bomsniken. Litt gøy at en kollega fikk sine 15 minutters med berømmelse. Og han er til og med lovet honorar i form av et pengebeløp. Men uvisst var jo at denne saken eskalerte videre.

Lastebilsjåfør Tore Håland kom med sine erfaringer vedrørende sniking her. Her oppfordres det blant annet til at de må begynne å ta bilder av bilene bakfra, siden det er lett å skjule skiltene forfra ved å lime seg inn til bilen foran seg.

Bussen rygger tilbake for å presse ut bilen.

Men ikke nok med det! Distriktssjef i Statens Vegvesen Johan Mjaaland ble kontaktet for å høre hva han syns om denne saken. Det er tydelig at denne enslige tieren som ble spart har økt betydelig i verdi hvis man trekker inn ressurser som er blitt brukt rundt denne saken.

Dette er tydeligvis en sak som berører folk. Oppfølgingsartikkelen med tilbakemeldinger fra andre medtrafikanter inneholder sterke meninger både for og mot. Men den jeg merket meg aller mest var kanskje Paul Victors innlegg: Er ikke dette lov?. Er det et snev av samvittighet som har berørt denne mannen; kanske det var han som kjørte den bilen? Her er det åpent for ytterligere artikler!

Når vi først er inne på å ta sjanser, her er en bonusartikkel.

Omtale: Black Sheep (Film)

black-sheep_poster

Like før jeg hiver hele skiten.

– André

Sånn, nå er det sagt. Denne filmen er ikke verd noe som helst oppmerksomhet. Jeg var igrunn litt optimistisk da jeg kjøpte denne filmen, for ideen er faktisk ikke så dum syns jeg. Det åpner for mye humor, og gjerne en del scener hvor man kan bli skremt.

Men neida, filmen feiler på alle punkter den kan feile på. Musikken er middelmådig, helt sikkert laget av en venn av regissøren på sin hjemme-data, for her er synthen virkelig gjennomført… og tam. Det er som å se en lavbudsjetts barne-film; der pleier musikken gjerne å være identisk.

Og apropos regien, så er det tydelig at hvem som helst kan lage film så lenge man har kamera. Det er jo faktisk sant, men man gir ikke penger til hvem som helst bare fordi han vet hvor på-knappen finnes. Scenene mangler alt av spenning, vinkling og overblikk, og actionscenene som kunne vært fantastiske blir platte og idiotiske. Jeg følte heller for å bli spist en av de kjøttetende sauene enn å se den ferdig!
[terningkast:01]
Åja, handlingen! Genmanipulering går galt. Sauer blir mannevonde og spiser kjøtt. Våre helter må klare seg alene. Og noen av heltene blir bitt, og litt fram og tilbake. Yada yada. Unngå denne filmen! Gidder ikke gi poeng, engang. Ja, jeg er faktisk litt irritert. How could you tell? 😛

Nåja, må nesten gi denne terningkast etter jeg innførte d20-systemet. Terningkast 1!

Huler og drager

Æ angrip busken som bevæg sæ!

– Sarah

Nok en sesjon er over, og bordet er stappfullt av nesten-tomme esker og poser; poser som en gang tidligere inneholdt god chips og godis, og esker hvis innhold nå kun består av noen få pizzabiter. Altid gøy å våkne til et slikt syn.

Vi mistet en kollega i kampens hete, men det betyr mer XP for resten av oss. Dessuten var det bare en som ingen av oss egentlig spilte, men hadde med på tur siden vi ellers er en ganske ubalansert gruppe.

Hyggelig å se at Eivind kunne komme – nå har vi mast på disse Grimstadguttene i lengre tid, og endelig kom en av dem 🙂 Takk for pizza, by the way.

Eia-jakta

Den som gjør en reise har noe å fortelle

– Norsk ordtak

Ja, da var turen over til slutt. Gårsdagen ble jo ikke helt som forventet, men hadde like godt en fin dag da også. Jeg kan godt oppsummere gårsdagen, selv om jeg har mini-blogga det fra mobiltelefonen.

Vi kom litt sent i gang, og var ikke på stedet før klokka runda 13. Det var lovt opphold den dagen, med lokale regnbyger ut over dagen. Heldigvis så vi ikke til noen av de bygene i løpet av turen. Været holdt seg stabilt, og lyset var fantastisk. Synd jeg ikke tok fram kameraet før senere på dagen, det hadde virkelig blitt noe. Vi stoppet ofte opp bare for å se på naturen, og samtidig håpe å se noe bevege seg; noe villt.

Dette tok jeg da jeg ventet på Jørgen rundt skogen.

En gammel kjenning.

Vi gikk mye, men vi så veldig lite. Så lite faktisk, at vi egentlig ikke hadde så lyst til å gå ut noe mer etter vi kom tilbake til bilen for å hente grillutstyret. Men heldigvis så var det en ovn i huset ved siden av, en ovn vi kunne grille i. Ikke en dum idé, så det gjorde vi.

Jørgen gjør klart for grill.

Det var godt å bare sette seg ned og slappe av. Og det var mye flotte motiver av gamle antikke saker her inne. Dessverre var jeg ikke særlig fornøyd med utfallet av de fleste, så det ble ingen ting publisert. Må nok øve litt til på lyssetting, ja. Men jeg er én erfaring rikere.

Hjemme hos Hatleskog gikk det for full guffe. Jørgens onkelbarn – Tobias (5) og Daniel (5)- var på besøk, og Sandra var barnevakt for helga. Det var skikkelig stas da onkel Jørgen kom hjem, og de var skikkelig nysgjerrige på våpen og skudd, samtidig veldig forsiktige med akkurat det. Godt!

Søndag


På søndagen fikk vi med oss ekstra selskap på turen. Sandra, Poski, og Mette (rett bak Jørgen). Nå skulle vi inni granskauen! og finne oss rådyr. Det vil si; Jørgen og jeg skulle sitte på hvert vårt sted på utsiden av skogen, mens jentene og hunden skulle inn og få los på dyrene. Så våre veier skiltes like opp bakken i bildet over.

Jeg satt meg ned på min post, og Jørgen gikk videre til sin post. Tiden gikk, og jeg hørte lyder overalt – men ingen ting å se. Etter hvert begynte Poski å bjeffe som en hund. Og han løp over alle hauger inni skauen. Jeg var hele tiden på utkikk, men klarte ikke å se noe spesielt. Men så kom bjeffingen nærmere og nærmere…

Så kom det et rådyr løpende mot meg, men svingte av og løp langs skogkanten. Jeg var på 50 meters avstand, og hadde ikke skuddhold. Jeg kjente adrenalinet pumpe gjennom kroppen, og jeg snikløpte bort mot en åpning, men rådyret kom ikke ut av skogen igjen. Jeg ventet litt – skikkelig spent – men det skjedde ikke. Så ser jeg litt tilbake, og der kommer enda et rådyr inn mot skogen igjen. Jeg snikløpte bort dit, men det var for sent. Pulsen roet seg, og jeg slappet litt mer av. Øyne og øre på stilk. Så kommer det noen bort…

Mette og Sandra hadde ikke sett noe, men de hadde hørt.

Lurer på hvordan jeg så ut da de kom. Jeg var jo helt i hundre, og hadde nok litt villskap i blikket mitt. Dette var gøy. Hunden var fortsatt i skogen og bjeffet. Tror Sandra håpte på å se at jeg tok rådyret neste gang det kom, men hun var nok ikke så heldig. Det kom ikke flere, og Poski forsvant langt inn i terrenget. (Jeg ble fortalt av Mette: Sandra sa til meg at hun ville ikke se på hvis du skøyt. Så jeg hørte nok feil)

Jørgen kom så fra sin post, og ble helt gira da jeg sa at jeg hadde sett dyrene. Så når vi skulle ut og se etter Poski, begynte han bare å løpe med hagla i hånd. På vei gjennom terrenget. Det var faktisk litt spennende, og jeg gjorde det samme. Jentene ble igjen og skulle traversere litt rundt skogen.

Bjeffingen var like langt unna hver gang, og det ble langt å gå. Men naturen var flott, og stemningen god. Vi trodde vi så og hørte dyr hele veien, og at Poski var på sporet av noe stort. Men etter hvert ble vi realistiske, og tenkte at Poski hadde blitt lurt av dyrene. Vi fant ham gående i sirkel langs et vann.

Vi kom tilbake til bilene, og der ventet jentene på oss. Så tok vi farvel, og jeg kjørte til Kristiansand, mens de tok turen til Sandnes via Stavanger.

Så bar det hjemover, og da passer det godt med et siste bilde som beskriver litt av utsikten jeg hadde langs veien, og oppsummerer godt hvordan jeg følte det etter turen var ferdig.

Kjempeflott, ikke sant?

Ser fram til neste tur!

Sofakveld

Tja, alltids en dag i morgen 🙂 vi tok turen hjem etter grillinga og en del tomprat. Der venta det god kyllingmiddag (vi fikk visst fugl likevel!) og to små gutter sammen med Sandra.

Hun er visst barnevakt i dag, og hun har nok hatt en kjempefin tur med disse to knallene. Hyggelige, og ikke noe problem at jeg var der. Vi har visst kjent hverandre lenge 😛

I bildet sitter Daniel og spiller PSP. Telefonen var visst ikke sikker på hva som er hva, derfor litt forvrengt?

I morgen: jakt med Poski og Sandra. Da blir det kanskje rådyr!