Eia-jakta

Den som gjør en reise har noe å fortelle

– Norsk ordtak

Ja, da var turen over til slutt. Gårsdagen ble jo ikke helt som forventet, men hadde like godt en fin dag da også. Jeg kan godt oppsummere gårsdagen, selv om jeg har mini-blogga det fra mobiltelefonen.

Vi kom litt sent i gang, og var ikke på stedet før klokka runda 13. Det var lovt opphold den dagen, med lokale regnbyger ut over dagen. Heldigvis så vi ikke til noen av de bygene i løpet av turen. Været holdt seg stabilt, og lyset var fantastisk. Synd jeg ikke tok fram kameraet før senere på dagen, det hadde virkelig blitt noe. Vi stoppet ofte opp bare for å se på naturen, og samtidig håpe å se noe bevege seg; noe villt.

Dette tok jeg da jeg ventet på Jørgen rundt skogen.

En gammel kjenning.

Vi gikk mye, men vi så veldig lite. Så lite faktisk, at vi egentlig ikke hadde så lyst til å gå ut noe mer etter vi kom tilbake til bilen for å hente grillutstyret. Men heldigvis så var det en ovn i huset ved siden av, en ovn vi kunne grille i. Ikke en dum idé, så det gjorde vi.

Jørgen gjør klart for grill.

Det var godt å bare sette seg ned og slappe av. Og det var mye flotte motiver av gamle antikke saker her inne. Dessverre var jeg ikke særlig fornøyd med utfallet av de fleste, så det ble ingen ting publisert. Må nok øve litt til på lyssetting, ja. Men jeg er én erfaring rikere.

Hjemme hos Hatleskog gikk det for full guffe. Jørgens onkelbarn – Tobias (5) og Daniel (5)- var på besøk, og Sandra var barnevakt for helga. Det var skikkelig stas da onkel Jørgen kom hjem, og de var skikkelig nysgjerrige på våpen og skudd, samtidig veldig forsiktige med akkurat det. Godt!

Søndag


På søndagen fikk vi med oss ekstra selskap på turen. Sandra, Poski, og Mette (rett bak Jørgen). Nå skulle vi inni granskauen! og finne oss rådyr. Det vil si; Jørgen og jeg skulle sitte på hvert vårt sted på utsiden av skogen, mens jentene og hunden skulle inn og få los på dyrene. Så våre veier skiltes like opp bakken i bildet over.

Jeg satt meg ned på min post, og Jørgen gikk videre til sin post. Tiden gikk, og jeg hørte lyder overalt – men ingen ting å se. Etter hvert begynte Poski å bjeffe som en hund. Og han løp over alle hauger inni skauen. Jeg var hele tiden på utkikk, men klarte ikke å se noe spesielt. Men så kom bjeffingen nærmere og nærmere…

Så kom det et rådyr løpende mot meg, men svingte av og løp langs skogkanten. Jeg var på 50 meters avstand, og hadde ikke skuddhold. Jeg kjente adrenalinet pumpe gjennom kroppen, og jeg snikløpte bort mot en åpning, men rådyret kom ikke ut av skogen igjen. Jeg ventet litt – skikkelig spent – men det skjedde ikke. Så ser jeg litt tilbake, og der kommer enda et rådyr inn mot skogen igjen. Jeg snikløpte bort dit, men det var for sent. Pulsen roet seg, og jeg slappet litt mer av. Øyne og øre på stilk. Så kommer det noen bort…

Mette og Sandra hadde ikke sett noe, men de hadde hørt.

Lurer på hvordan jeg så ut da de kom. Jeg var jo helt i hundre, og hadde nok litt villskap i blikket mitt. Dette var gøy. Hunden var fortsatt i skogen og bjeffet. Tror Sandra håpte på å se at jeg tok rådyret neste gang det kom, men hun var nok ikke så heldig. Det kom ikke flere, og Poski forsvant langt inn i terrenget. (Jeg ble fortalt av Mette: Sandra sa til meg at hun ville ikke se på hvis du skøyt. Så jeg hørte nok feil)

Jørgen kom så fra sin post, og ble helt gira da jeg sa at jeg hadde sett dyrene. Så når vi skulle ut og se etter Poski, begynte han bare å løpe med hagla i hånd. På vei gjennom terrenget. Det var faktisk litt spennende, og jeg gjorde det samme. Jentene ble igjen og skulle traversere litt rundt skogen.

Bjeffingen var like langt unna hver gang, og det ble langt å gå. Men naturen var flott, og stemningen god. Vi trodde vi så og hørte dyr hele veien, og at Poski var på sporet av noe stort. Men etter hvert ble vi realistiske, og tenkte at Poski hadde blitt lurt av dyrene. Vi fant ham gående i sirkel langs et vann.

Vi kom tilbake til bilene, og der ventet jentene på oss. Så tok vi farvel, og jeg kjørte til Kristiansand, mens de tok turen til Sandnes via Stavanger.

Så bar det hjemover, og da passer det godt med et siste bilde som beskriver litt av utsikten jeg hadde langs veien, og oppsummerer godt hvordan jeg følte det etter turen var ferdig.

Kjempeflott, ikke sant?

Ser fram til neste tur!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *