Retur første dag

Planen var å telte over til lørdag søndag for mere jakt. Siste tur i dag så Thomas én fugl, jeg så ingen. Etterpå skulle vi bort til Esso i sentrum og kjøpe mer vann. Klokka var 1700.

Bilen parkert, meldinger raste inn. Musklene stopppet. Vi bestemte oss for å returnere i morgen, det tok tross alt bare 2 timer å reise hit, og det er mange timer å drepe i kveld.

Fin tur i dag 🙂

Null fangst

Vi prøvde nytt terreng. Møtte på noen andre jegere fra østlandet. De hadde sett rådyr og ørn. Det var en lang og tung tur, men vi så ingen ting. Klokka er bare 13:50.

Første pause

Fornøyd med den ene fuglen flytter vi oss til en ny plass. Klokka er 11, på tide med litt mat.

Veldig fuktig bakke og kvister, så litt utfordring å få fart på bålet.

Hunden Kelti sitter og syter, gleder seg til å slippe løs igjen for neste økt.

Første fangst

Da var jakta i gang. Etter en halv time flyr det opp to fugler. Jeg hører bare to smell, og Thomas som sier «Ja» på en rolig men gledelig måte. Den første fuglen hans var endelig tatt.

Det får bli som det blir med blogginga. Er jo ingen dekning her oppe. Og maks ett bilde per post. Dette bildet er fra Thomas’ mobil sendt til meg via mms så jeg kan videresende til Blog. Derfor 90grader feil vei.

Vi høres. (han smiler på kamerabildene)

Når spill ble levende

The Price of Freedom is Eternal Vigilance

– Wing Commander IV

Etter at godeste Frank sendte denne lenken, så begynte nostalgien å synke inn i meg. Jeg vokste opp med spillene som kom på diskett, og overgangen til CD-ROM var helt enorm.

Et av de tidligere spillene jeg prøvde var King’s Quest og Space Quest fra Sierra. Det var fantastiske spill, hvor man måtte skrive inn hva man ønsket å gjøre i form av open door, pick up item on ground og ikke minst inspect item. Heldigvis kunne man bevege seg med piltastene. Det var vel her jeg begynte å utvikle mine engelskkunnskaper, og jeg kunne gjerne flere engelske ord enn norske etter hvert. Men yndlingsspillet fra gammelt av er definitivt Goldrush.

Etter hvert så gikk spillene over til å bruke mus, og man trykket på tingene man så, og fikk så opp en liten meny over hva man kunne gjøre, eller bruke menybaren som dekket hele bunnen av skjermen. Det som var veldig viktig den tiden var ikke gameplay, men historien – og ikke minst – humoren. Jeg koste meg virkelig da jeg spilte gjennom de gode gamle, og alle spill fra LucasArts var helt kanonbra.

Hver gang LucasArts og Origin (Wing Commander) kom ut med nye spill, var det bare å løpe og kjøpe. Stort sett alt var jo bra, uten unntak – og det stemte. Men eventyrspill var ikke bare humor og ablegøyer.

Skrekkspill inntok scenen. Phantasmagoria var et av de første, og de blandet video med tegninger, og man kontrollerte en figur som bestod av videoklipp plassert på toppen av et stillbilde. Anbefaler at du sjekker noen av videoene hos Dagbladet.

Men over tid så har jo spill blitt mer avansert, mer hi-tech og enda mer komplisert. Jeg savnet de gode gamle Wing Commander-dagene hvor jeg ble presentert med en god og spennende historie, og selve spillet var enkelt å sette seg inn i og spille. Man trengte ikke timevis med spilling om gangen, eller vente i et kvarter for at spillet skulle laste inn. Men installasjonen var jo ikke uten problemer.

UFO: Spillet med 1400+ filer.

Dette spillet var en versting å installere fra diskett. Over 1400 filer som skulle kopieres og pakkes ut fra en god del floppy-disker. Det var smerte når den ene fila var korrupt, men faktisk så kunne det spilles likevel, man manglet kanskje bare en grafikkbit et sted.

I dag spiller jeg nesten ikke. Xbox Live Arcade er min beste venn for tida, tett sammen med AppStore til iPhonen. Her finner jeg enkle – og gjerne veldig gode – spill som nesten ikke koster noen ting, og det tar ikke tid å installere. Bare start, spill, og slutt når du vil. Det liker jeg.

Hadde tenkt å skrive litt dypere enn dette, men har jobbet til halv elleve i dag, og skal opp på jakt i morgen tidlig. Så god natt, og god helg 🙂

Xbox-avatar

<a href=»http://video.msn.com/?mkt=en-US&playlist=videoByUuids:uuids:af0e0dcd-5cff-43a2-bd32-4841fe6a89d1&showPlaylist=true&from=shared» target=»_new» title=»Avatars in the new Xbox experience»>Video: Avatars in the new Xbox experience</a>
While this is by no means a complete walk- through, it will give you an idea of what is coming with this part of the new Xbox experience.

– Major Nelson

Jeg må innrømme at jeg ser litt fram til den nye oppdateringen til Xbox. Men jeg er litt skeptisk samtidig, da jeg har brukt litt penger på temaer, temeaer som helt tydelig ikke passer inn i det nye designet, og da føler jeg det blir litt waste.

Men avatarer er ikke dumt, det åpner for lettere customizing i spill der man allerede kan lage sin egen avatar. Tungvint å måtte lage seg selv og sine venner hver gang det kommer ut et nytt slikt spill, ala Tiger Woods, NHL og andre EA Sports-spill.

Update! Jeg kom over denne videoen like etter jeg publiserte bloggen. En teaser fra Red Alert 3. Jeg digger hvordan de er fryktelig selvironiske, og hvordan de klarer å få tak i kjente skuespillere for disse elendige rollene. Sjekk video.

In other news! Canon kom jo nylig ut med informasjon om EOS 5D MKII – sitt nye next-gen kamera/videokamera. Før de gjorde det, ga de ut protoptypkamera hvor det ble laget en liten film. Sjekk den ut. Filmet med speilreflekskamera.

Bryllup og rådyr

I morgen heter vårt i dag – i går,
og all vår fremtid heter fortid siden,
men det forklarer at hvert nu vi når
er selve evigheten midt i tiden.
– Herman Wildenvey

Da var helgen over. 20. september 2008 var en minnerik dag, med flotte mennesker og god stemning – for ikke å nevne en strålende vakker brud og kjempefornøyd brudgom. Jeg tror nok de vil huske den datoen en stund framover, og Jørgen har jo en liten påminnelse med bursdagen sin dagen før.

Seremonien i ruinkirka var flott. Presten var veldig personlig, og ga det lille ekstra. Kirka var intim og veldig flott – de hadde funnet seg en god plass for vielsen. Det var en gammel ruinkirke jeg dessverre ikke fikk et godt bilde av, for jeg hadde med meg 300mm-objektivet, og jeg kom bare ikke langt bort nok for å få med meg den. Men jeg satser på at de andre har bilder av den.

Under seremonien fikk vi servert et par sanger av en gitarist hvis fulle navn jeg ikke husker. Andreas var fornavnet, og noen melodier fra mannen ved orgelet. Han tok litt av etter at brudeparet hadde forlatt kirka, og det ble litt morsomt – veldig uvant å høre orgel på den måten. På utsiden ble det selvsagt mange ekstra bilder av paret, blant annet det du ser på toppen av dette innlegget.

Man får et godt inntrykk av glede her.

I dag har jeg gått gjennom 76 av de 337 bildene jeg fikk tatt den kvelden, og alle er fra vielsen. Utover kvelden var det jeg og Dag, svogeren til bruden som tok bilder, sammen med Daniel som også hadde med sitt kamera. Og hvis man legger til den innleide fotografens bilder, så har det nok blitt godt over 1000 bilder til sammen. Så hvorfor ingen bilder fra festen? Vel, det tar tid å gå gjennom og finpusse på 76 bilder, så de andre får komme en annen gang 🙂

Men det skal sies at det var en flott kveld, og lokasjon for festen var kjempefin. Toastmasteren var flink i sin jobb, og gjorde ingen ting han ikke følte han hadde kontroll over. Det ble selvsagt en pen miks av allsang og taler, sammen med solisten Andreas – som forøvrig var en bryllupsgave fra Jørgens lillebror Aslak. Her ble det nok litt mange fremmede navn for alle mine lesere, men det må nesten til 😉 Takker for en flott dag, kjære Jørgen og Sandra Hatleskog.

Sandras forlover i dype tanker.

Men hva har rådyr med saken å gjøre? Vel, dagen derpå ble en skikkelig sløve-dag. Bare sitte foran tven hele dagen og glemme om tid og sted. Og mot kveldinga tok jeg en tur gjennom skogen for å ta noen bilder. Utrolig bra utsikt mot Stavanger fra Tasta. Oi, det blir jo ekstra mange bilder å gå gjennom i tillegg til bryllupsbildene :p Men! På veien tilbake så dukket det opp noe som så ut som en hund i skogåpningen. To hunder, faktisk. Men jeg kunne ikke se eieren. Den ene «hunden» løp ut mot stien, og se, det var et rådyr! To av dem! Jeg hadde kamera i hånd, mitt beste objektiv, det var skrudd på, og det var bare å peke.

Men hva ser jeg? «CF Full«… Det vil si at minnekortet var fullt. Febrilsk går jeg gjennom noen bilder og sletter i vei, mista til og med et par gode bilder av en edderkopp i farta. Og da jeg endelig var klar, så var det ingen dyr… Er det ikke typisk? Alt var lagt opp til flott bilder, og rådyrene kikket på oss da de stod og poserte. Jeg får trøste meg med at om jeg hadde hatt ledig plass på minnekortet, så hadde de nok ikke kommet der. Neida. Her er bilde av dem slik det helt sikkert hadde blitt om jeg hadde hatt plass:

Filmer som kommer

Turn around, walk away, blow town. That would have been the smart thing to do. I guess I wasn’t that smart.

– Max Payne

Sommeren hadde en del gode filmer, og det er fortsatt duket for flere perler i den siste delen av året. En film jeg ser litt fram til er Max Payne. Spillene var i og for seg ganske gøye, men fortellerstilen var spesiell, og jeg likte godt hvordan den passet med atmosfæren og historien.

At Mark Whalberg spiller hovedrollen er jeg litt usikker på, men som jeg sa tidligere i The Happening-omtalen min, så kan han egentlig passe som Max som fot i hose, siden han har sine… ansiktsuttrykk. Håper de ikke prøver for hardt å etterligne stilen fra spillene, som tross alt kun bestod av veldig gode stillbilder med panorering. Det ender som regel ikke bra.


Så har vi den nye James Bond-filmen; Quantum of Solace. Ærlig talt så forstår jeg ikke mye av den tittelen. De andre filmene består i hvertfall av vanlige ord, og kan nevnes uten at noen må stoppe opp i flere sekunder og tenke seg om. Sjekk forresten Bond-låta her.

Men Daniel Craig viste seg å passe utmerket som den nye Bond de har laget siden Brosnan – som forøvrig spilte i veldig dårlige Bond-filmer. Usynlig bil? Kom an! De nye filmene viser en mer sårbar og naturtro Bond, som egentlig er litt mer muskler enn hjerne, og ikke supersoldaten som de seneste filmene. Litt som den første Bond, egentlig. Det liker jeg.


Ikke nok med at Max Payne kommer ut, men nå kommer også prinsen på film. Prince of Persia, altså. Jeg har likt spillene fra start til Sands of Time, så mistet jeg litt interesse. Men det nye spillet ser lovende ut, til tross for sin totalvending av stil og atmosfære. Det virket tross alt for Zelda-spillene i nyere tid.

Jake Gyllenhaal skal ifølge Dagbladet spille hovedrollen som prinsen, og det kan virke fint, han er ganske dyktig. Har vært litt småfan siden Donnie Darko, som forøvrig er en utrolig spesiell film som bare må sees. Men jeg tør ikke ha for store forventninger før jeg ser trailer og se hvilken stil de har valgt.

Så resten av året kan se bra ut, selv om Prince of Persia ikke kommer ut før 2010, så er det jo flere filmer i mellomtiden.

Førhelgssvada


Endelig helg igjen – snart. Det har vært ei lang uke, så derfor tenkte jeg å skjulstarte helgefølelsen litt. Jeg får jo ikke tid til noe blogging i helga, så da jukser man 🙂 Her er en lett blanding av diverse, rett og slett.

Til lørdag er det bryllupstid for Jørgen og Sandra. De har begge overlevd utdrikkingslagene sine, og håper de hadde fine opplevelser, noe jeg er ganske sikker på at de hadde. Jeg har blitt bedt om å ta litt bilder underveis, og jeg er spent på hvordan det kommer til å gå. Natur og dyr er liksom min greie. Finkledde folk i et større arrangement – ikke akkurat mye erfaring med. Så det blir nok gøy.

Star Wars: The Force Unleashed var et spill jeg hadde gledet meg til lenge. Det hadde enormt potensiale, og tok nytte av fysikk- og reaksjonsmotorer der ute som er cutting edge. Men dessverre så feilet det på den viktigste plassen: gameplay. Kontrollene er klønete, og man føler seg dummere enn man føler seg mektig. Bossfightene er stilige, og selve historien trekker opp. Alt i alt en kjedelig opplevelse – synd.

Men selvsagt så har vi jo noen gullkorn der ute, som for eksempel gjengen i bildet over. Castle Crashers er spillet, laget av samme folka som har laget Alien Hominid. Dette er et Xbox Live Arcade-spill, og er verd å kjøpe. Tegnestilen og humoren er noe spesiell, men alt er i samme stil og er bare gøy å spille – spesielt med en venn eller tre. Hvis du har Xbox 360, så last i det minste ned demoen og prøv det ut.

Omtale: Death Race (Film)

death_race_poster

Okay ****sucker. **** with me, and we’ll see who ***** on the sidewalk.

– Hennessey

Hvis du ikke har sett filmen Death Race med Sylvester Stallone i hovedrollen, så styr unna den. Den er virkelig ikke verd tiden. Men tydeligvis er handlingen god nok til å lage en remake av den.

Året er 2012, og USA har gått nedenom og hjem økonomisk. Fengslene er overfylte, og folket kjeder seg med underholdningen de har tilrådighet. Derfor ble Death Race oppfunnet. Innsatte fanger kan kjøre om kapp i biler utstyrt med diverse våpen og forsvars-mekanismer, og etter 5 seire så får vinneren friheten i belønning. Problemet er at ingen har overlevd så lenge noen gang. Det er nemlig sport i at noen dør, og alt blir vist direkte over internett, til millioner av seere verden over.

death_race_1
Frankenstein… eller Igor (Jason Statham) i forkledning?

I hovedrollen har vi Jason Statham, som spiller den uskyldig dømte mekanikeren hvis jobb nylig har blitt lagt ned. Han havner i fengsel, og får tilbud av sjefen (Joan Allen) å tre inn i rollen som Frankenstein – legenden blant Death Race-utøverne, som dessverre har vært utsatt for et lite… uhell. Siden Frankenstein hele tiden brukte maske, så er det ingen som vet hvordan han ser ut likevel.

Historien er tynn. Og underveis i filmen så er alt gjort på den trygge måten. Regissøren har sett hva som virker og ikke virker på film, og gjort det som virker. Ingen ting utenom det vanlige, og ingen personlig touch i det hele tatt. Alt er i grunnen litt kjedelig og gjennomsnittlig. Hovedpersonen er en kriminell, men selvsagt uskyldig. Sjefen er ei dame med bein i nesa. Damene som sitter på i bilene er selvsagt hotte. De virkelige skurkene er slemme, og purkene er dritlei jobben sin. Pit-crew består av en vis eldre mann og en ung tilbakestående person.

death_race_3
Tyrese Gibson er en svoren fiende av Frankenstein.

Alle ingrediensene er til stede for at man skal like alt og alle i filmen, og mislike de man skal mislike. Ellers er det nok av ting for den underholdningshungrige. En film med bevæpnede biler, eksplosjoner, stor fart, masse babes og mye testosteron kan vel umulig slå feil, selv om dens forgjenger ikke gikk så bra?
[terningkast:10]
Hvis du vil ha en guttekveld eller litt hjernedød underholdning så kan du se denne. Den er mye bedre enn sin forgjenger, blant annet grunnet bedre effekter og litt arcade-spill-inspirasjon og modernisering i selve racet. Ellers er den ikke å anbefale, spesielt ikke om du misliker underholdningsvold.

Denne er verken god eller dårlig, alt avhengig av filmsmak, og får en midt på treet. Terningkast 10 altså.