Omtale: Tropic Thunder (Film)

Everybody knows you never go full retard.
– Kirk Lazarus

Jeg ser sjeldent fram til komedier. Animasjonsfilmer er én ting, men ikke vanlige komedier. Den forrige jeg så litt fram til var Hitchhikers Guide to the Galaxy, og det viste seg å ikke være verd det. Men igjen så var det en film jeg så frem til, nemlig Tropic Thunder.

Filmen handler om fem skuespillere som har hver sin rolle i en ny storfilm som omhandler Vietnamkrigen, en film fra en bok skrevet av krigsveteranen Four Leaf Tayback (Nick Nolte). Hovedrolleinnehaveren Tugg Speedman (Ben Stiller) har spilt opp gjennom flere storslagere, men i det siste har han gjort dårlige valg, og rett og slett ikke spilt opp til sitt fulle potensiale. Dette er hans aller siste sjanse til å gjenopprette sitt omdømme.

Tugg Speedman har problemer med å gråte på kommando.

Våre hovedskuespillere i filmen er altså Tugg Speedman – mannen hvis karriere er på vei nedover, Kirk Lazarus (Robert Downey Jr.) – Oscar-vinner som har gjennomgått pigment-operasjon for å kunne spille den sorte sersjanten, og Jeff Portnoy (Jack Black) – matavhengige og avdanket komiskuespiller. Vi snakker altså om vidt forskjellige typer mennesker som skal lære seg å samarbeide i den tetteste jungel – full av fiender.

Som med mange skuespillere så er de kresne (stereotypen, altså), bortskjemte og full av fant, til den ferske regissørens store fortvilelse. Etter noen drinker og en prat med krigsveteranen, finner han ut at de skal gjøre alt virkelig. Hans team har satt opp små skjulte kameraer overalt i jungelen, og iscenesatt mange hendelser underveis som skuespillerne skal spille seg opp i mot. De får ikke lov til å ha med seg mobiltelefon (men Tugg sniker en med seg likevel) De lander midt i jungelen, og begynner på sin ferd. Og så begynner ting å gå galt. Regissøren forsvinner, og våre fem helter står midt i en fremmed jungel helt alene. De har bare et kart og manus å navigere etter, og våpen full av ingen ammunisjon. Ikke nok med det, i jungelen finnes det nemlig fiender – ekte fiender.

Våre helter som… ja, helter.

På landingsplassen blir de angrepet. Virkelige skudd fyker rundt dem. Men de er ganske overbevist om at dette bare er pyroteknikk, og skyter tilbake med blanke skudd. Tilfeldighetene vil det slik at de faktisk vinner den første kampen, og fienden stikker av. Mens de navigerer seg videre i jungelen prøver de å holde seg i rollen sin, samtidig som de lærer seg hverandre – og seg selv – å kjenne.

Vi blir servert med mange gode humorøyeblikk, og smilet sitter hele tiden i munnviken, spent på hva som er i vente. Det tar gjerne litt tid mellom de humoristiske stundene, men når de først kommer, så kommer de stort. Ben Stiller har regissert filmen selv, og dette er faktisk en av de bedre filmer jeg har sett hvor han har hovedrollen. De visuelle effektene er gode, og Robert Downey Jr. som en forvirret svart hvit… hvit svarting? gjør et fantastisk og fullstendig overdrevent rolleportrett.

Et av de store øyeblikkene for meg er da Tugg Speedman trekker fram iPoden sin og ser på video midt i svarteste jungelen. Dette er videoen:

Det er jo ingen hemmelighet at jeg er fan av Star Trek, og ikke minst den originale serien fra 60-tallet. Dette er dog en forferdelig slåsscene, men jeg syns det er underholdende, og ble glad da jeg så dette i Tropic Thunder. Men med William Shatner som idolskuespiller så er det ikke rart at han har problemer med karrieren sin.

[terningkast:14]
Denne filmen ga meg et nytt håp om at det går an til å glede seg til en komedie igjen, bare de har et greit budsjett, og historien kan holde mål. Personlighetene og overraskelsene underveis er gode, så det er mye å se fram til. Dette er selvsagt ikke en god film, men den er ganske gøy. Anbefales hvis du liker litt på kanten-humor. Terningkast 14 får denne. Enjoy 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *