Innholdsfortegnelse for Fotoskolen

1. Bli kjent med kameraet
2. Forstå seg på blenderåpning
3. Litt om lukkertid og eksponering
4. Fototips: Hvordan ta panoramabilder
5. Fototips: Når man trenger stativ
6. Fototips: Timelapse
7. Fototips: Å ta bilde i skumring uten stativ
8. Fototips: Eksponering
9. Fototips: Hvitbalansen

Takrasets fotoskole

Det er vanskelig å si hva som er viktig å vite når man eier et speilreflekskamera. Men ett tema man ikke kommer utenom er eksponering. Ordet eksponering er gjerne synonymt med å utsette noe for noe, blotte eller belyse. I kameraverden hvor land tid det tar fra man trykker på knappen til ferdig-lyden kommer.

Men hva hjelper det om det tar lang tid å ta et bilde? Jo lenger tid, jo mer lys slipper til. I dårlige lysforhold er det nødvendig med lang lukkertid, ellers får man gjerne uønskede resultater og mørke bilder.

Et par ord som blir brukt og kanskje trenger en forklaring:

• ISO: Bestemmer hvor sensitiv bildebrikken skal være. Jo høyere ISO, jo mindre sensitiv. Lav ISO gir best bilde, men krever lengre eksponering.
• Eksponering: Hvor mye lys bildebrikken i kameraet samler for et bilde.
• Lukkertid: Tiden fra kameraet starter å ta bildet til den er ferdig. Jo lenger lukkertid, jo mer lys slipper inn.

Hvordan bruke eksponeringskontrollen

EOS 350D oversikt bakside (fig. a)

På figur a skal vi fikusere på punkt #5. Displayet viser mange tagger, og tall fra -2 til +2. Dette er eksponeringskontrollen. Det tjukke punktet er 0, og det er dette kameraet mener er normalt eksponert. Altså hva kameraet mener er riktig for at bildet blir som du ser gjennom søkeren.

Sett funksjonshjulet på M. (Husk å fjerne linselokket) Trykk utløserknappen halvveis inn, og du vil se en markør dukke opp et eller annet sted under taggene. Dette er hva kameraet mener blir eksponeringen for ditt bilde. Hvis du er på minussiden - altså venstre – for midten, er bildet undereksponert. Hvis du er på plussiden – høyre – for midten, er bildet overeksponert.

Hva betyr så dette? Undereksponert vil si at kameraet får inn for lite lys for at bildet skal bli normalt. Da blir det gjerne litt for mørkt. Og overeksponering får man inn for mye lys, og mange punkter kan bli utbrente.

Utbrenthet er punkter som er så lyse at detaljer forsvinner. Man får bare en hvit flekk. Undereksponert får motsatt effekt, at detaljer i mørke området bare blir sorte, og detaljene er borte.

Hvordan stiller man på dette da? Hvis du har funksjonshjulet på M, kan du holde inne knapp #6 i figur a, mens du skrur på hjulet ved utløserknappen. Husk at du må trykke utløserknappen halvveis ned for å få fram markøren.

Prøv selv! Det er den beste metoden. Rett kameraet mot noe, og still markøren til f.eks. -1, og ta bildet. Still markøren til 0, og til +1. Se gjennom de tre bildene, og se forskjellen. Kanskje ble bildet bedre når den ikke var på 0? Det er fordi kameraet tror at dette er riktig.

Kameraet kan ta feil, det er viktig å vite.

Gjøre nytte ut av kontrollen

Grei oversikt over det som skjer utenfor vinduet	…men hva om det er gardina man ville ta bilde av?

Eksponeringseksempel

Lenger eksponering = viktig å holde kameraet stødig. Bildet til høyre er veldig uskarpt, rett og slett fordi kameraet trengte lang tid for å få nok lys for gardinene. Jeg holdt kameraet med hendene, og det ble ikke stødig nok.

Bildet til venstre er hva kameraet trodde var riktig eksponering. Men dette ble helt feil om det ikke var gata jeg ville ta bilde av, men gardina. Da setter jeg markøren til høyre for midten, og slipper inn mer lys.

Men det er ikke bare lys man kan leke med når det gjelder eksponering. Bevegelige ting er også et viktig element.

Å fryse tiden

Å se video av en som gjør et stunt i luften kan være en spennende opplevelse. Men av og til vil man kanskje fange et øyeblikk i en bevegelse.

Bildet til venstre er bare et eksempel på å fryse tiden. Aril lener seg fremover så langt han tør uten å ta seg for. Jeg tok bildet rett før, og det ser ut som om han står på skrå fremover.

For å ta slike bilder krever man en kjapp lukkertid. Denne bevegelsen var såpass sen at den ikke krevde altfor kjapp eksponering. Jeg brukte 1/320 sekund. Man trenger altså godt lys.

Hvis man ikke har godt lys, eller trenger enda kjappere eksponering selv med godt lys, kan man stille ISO-verdien høyere. Man godtar litt støy for å få det bildet man vil ta.

Man kan gjerne bruke Tv-funksjonen på kameraet (S på Nikon), som prioriterer lukkertiden du bestemmer, og stiller alt annet for å matche dette, og få den beste eksponeringen.

Stikkord: Kort lukkertid. ISO. Tv/S.

Et godt eksempel på å fryse tiden er fra denne ulykken i Matamoros, Mexico.

Utrolig nok var det bare en person som døde her.
(Foto: Jose Fidelino Vera Hernandez / AP)

Å fange tiden

Og så har vi det stikk motsatte. Å fange en bevegelse i et bilde. Bildet til høyre viser et eksempe på dette. Vi har ett bilde, men kan tydelig se at bilen var i bevegelse fremover.

For å sette opp til et slikt bilde, må lukkertiden være over lengre tid, avhengig av hva som skal fanges. Bildet til venstre hadde hele 30 sekunders lukkertid, og det tok noen forsøk før jeg fikk et jeg var fornøyd med.

Eksempel på lukkertid og motiv: Rennende vann: 0.3 sekund.

Utfordringer her kan være ting som beveger seg, men som helst skal være stille.

• Pingvinen i speilet dinglet frem og tilbake, men hodt seg stort sett i samme posisjon.
• Bilen ristet, og gatelyktene hoppet opp og ned.
• Radioen endret hele tiden display.
• Fartsindikatoren var vanskelig å holde stabil.

Det er flere ting som kan være problem med et slikt bilde. Men det er ikke alltid nødvendig at ting skal ødelegge.

Aller viktigst er at selve kameraet står stødig. Og da er det én ting som gjelder: stativ. I eksempelbildet er kameraet i bevegelse med en fart mellom 60-70 km/t, men det står i det minste stødig, festet til passasjersetet med en Gorillapod.

Som med mitt kamera, så kan jeg kun velge maks 30 sekunder eksponering, med mindre jeg har tilleggsutstyr. Ikke bli overrasket om du støter på samme problem.

Stikkord: Lang lukkertid. Stativ. Tv/S.

Tegn med lys

Det finnes mange måter å leke seg med lang eksponering på. Hvis det er relativt mørkt, blir ikke ting som beveger seg fort nok foran kameraet fanget opp av bildebrikken.

Dette tillater for litt moro hvis rommet er stupmørkt. Eneste lyskilde: en fyrstikk.

Her har han brukt et LED fra nøkkelknippet sitt (foto: Michael Righi)

I set the exposure to ten seconds and moved the blue light on my keychain around the perimeter of the book.

Som du ser, så kan man ikke se hånden som førte lyset rundt boka, kun hånda som ligger helt stille på den andre siden. Finn mange andre kule eksempler på Flickr.

Stativ

Jeg har skrevet en egen artikkel om hvorfor man trenger stativ. Les mer om det her.

Lykke til!

Ingen relaterte poster.

Angrepsposisjon? Illustrasjon? (CC av Sam Bowman)

Personlig erfaring er en ond og begrenset sirkel.

- Oscar Wilde

Jeg ble inspirert til å skrive dette grunnet Hvorfor jeg blir redd når folk skriker av Mirakel. Jeg kom til å tenke på min egen oppvekst med en notorisk beryktet lærer – en lærer som var min klasseforstander.

Det sitter som støpt i tankene mine, bildene fra hans handlinger. Kasting av gjennomvåt svamp i trynet på den verste bråkmakeren så han falt ned fra stolen. Knekking av pekestokk da han slo den i kateteret av sinne. Kasting av elev, hodestups i en dør. Døren var påståelig myk, ifølge læreren.

Dette har jeg vært øyenvitne til. Andre historier fra venner tviler jeg ikke på. Foreldre trodde selvsagt ikke på oss.

Men likevel så likte jeg ham. Han var strukturert, visste hva han ville, og visste fagene sine. Han ga meg skryt og konstruktiv kritikk for det jeg gjorde. Han var morsom når alle samarbeidet.

Hans temperament var meget høyt, og det samme var hans blodtrykk. Ofte sykemeldt grunnet det. Møtte ikke opp på skoleavslutningen vår engang. Han skuffet meg virkelig, han var en mann med integritet, tross hans ukontrollerte raserianfall. Man kunne ha respekt for ham.

Ingen andre i klassen likte ham. Kanskje skolelysene gjorde; han var nemlig aldri slemme med dem eller de som var rolige. Utenom han som ble kastet i døra.

I dag er han pensjonist. Han har hatt stort inntrykk på livet mitt, og i dag vet jeg ikke om jeg liker ham eller ikke. Jeg husker godt de dumme og meninsløse tingene han gjorde. Jeg husker tårene fra mine medelever. Jeg husker lyden fra pekestokken.

Det er sånn jeg husker ham. Jeg lurer virkelig på hvordan andre husker ham. Var han misforstått? Lot han sin egen barndom gå ut over oss?

Ingen relaterte poster.

The important thing is to concentrate upon what you can do – by yourself, upon your own initiative

- Harry Browne

Jeg husker da jeg var et skolelys. Lærerne hadde gitt melding til mine foreldre hvor kjapt jeg tok ting og at jeg gjorde det veldig godt i timene. Jeg fikk riktig på de fleste oppgavene – spesielt i matte – og ble ferdig før mange av de andre.

Det var i barneskolen, og det var gøy å lære. Ungdomsskolen var så som så, men jeg ble aldri stemplet som noe geni som tidligere. Men er det rart, når man ikke har et snev av interesse om Camilla Collett, og skal skrive en avhandling om henne? Det er forøvrig Spydkasteren sin feil at jeg fikk den oppgaven, da han snek seg foran meg i eksamenskøen, og trakk blant de to siste lappene, og lot meg få den verste av dem. I engelsk ble jeg satt inn i en spesialklasse, og det skjønte jeg aldri noe av, jeg har nemlig alltid behersket engelsk veldig godt.

Yes indeed, and pleased we are to very meet.

- Spesialklasselæreren

Jeg husker den setningen som om det var i dag. Hver gang det var engelsktime, startet han opp med den. Var det en oppfordring til å reise seg og skrike ut hva i all verden det skulle bety? Jeg følte meg mildt sagt ikke hjemme i de timene, og dillet heller med andre ting, som f.eks å tegne på pennalet. Artig, artig.

Forvirring i systemet, dårlige lærere og uforståelige doktriner gjorde at jeg mistet gleden i å studere. Det ble litt bedre på videregående – spesielt i mattetimene. Gruppearbeidet der stod i en god kameratgjeng og fellessang. Veldig relatert til matte, selvsagt. Vi sluttet brått da læreren kom inn døra. Han sa aldri noe om det, men det var umulig å ikke høre syngingen. Vi ga nemlig gode resultater, og lærelysten var på topp.

Men på den tiden begynte også mine konsentrasjonsproblemer. Da jeg prøvde å konsentrere meg, begynte jeg å få vondt i hodet, noe som i dag har blitt enda verre. Lysten til å lære forsvant, og alt ble tungt og lite lønnsomt. Karakterene gikk ned fra gode til middels, men jeg kom gjennom. Men det ble mange biljardtimer i tysken, mange nok til at det ikke ble trekk for fravær.

Høyskolen var ikke særlig annerledes, men der vant jeg fram på ting jeg allerede kunne, og mye av det nye var så naturlig for meg at det sank rett inn. Men det å kunne ta teorien i praksis samme dag var uvurderlig. Programmering er igrunnen ganske lett, om man bare vet terminologien på saker og ting. Det verste er situasjoner som jeg vil gjøre sånn og sånn på den og den måten, og jeg trenger dataen til å se slik ut, uten å vite hva den metoden heter. Men det har man venner til.

I dag må jeg lære ved å gjøre. Teori skyr jeg som pesten – jeg får bare vanvittig hodepine av det i tillegg til den jeg ellers har hele dagen. Det er det som er greit med fotografering; man er ikke nødt til å lese mye, bare se på andres eksempler, og forstå hva de forskjellige funksjonene gjør.

En ting jeg alltid har lurt på, er hva som gjorde at jeg gikk fra et skolelys til det jeg er i dag. Jeg føler meg litt som Jeremy i innledningsstripa; jeg klarer ikke konsentrere meg på en ting av gangen. Sikkert derfor hver bloggpost jeg skriver tar fryktelig lang tid å ferdigstille. Heldigvis har jeg hatt det bedre enn situasjonen i Detroit akkurat nå.

Ingen relaterte poster.