Og hvem tror du har fått plass i boka? Jo, ingen ringere enn undertenede. Jeg har hele ett av bildene der. Av nærmere veldig mange. Men det betyr jo at jeg er med i boka!

Jeg fikk min kopi av boka i går, og jeg var virkelig imponert. Medlemmene i klubben er ordentlig flinke til å finne motiver og ta bilder, fra flora til fauna. Å ha dykkere med undervannsutstyr gjør det bare ekstra bra, det er det nok ikke mange som kan skilte med. Håper vi får solgt en del.

Sjekk strandfotoklubb.no for flere detaljer. Kommer snart flere bilder der også.

Ingen relaterte poster.

Derfor tenkte jeg å dele en liten videosnutt jeg har tenkt å bruke i en av mine kommende brettspillvideoomtaler. Langt ord, jeg vet. Jeg mangler lyd og musikk, men det kommer seg nok. Kanskje du kan hjelpe til der?

Spillet heter Rallyman, og er et morsomt og tøft rallyspill. Jeg likte det godt – mye bedre enn Formula DE.

Ingen relaterte poster.

Så da fikk jeg lyst til å prøve maling av miniatyrer. Jeg vet jeg har tålmodighet, og «de» sier at det skal være avslappende i tillegg. Høres igrunnen perfekt ut. Motivasjonen er også tilstede, det er jo derfor jeg tenkte å begynne med det.

Men før jeg gikk ut på handlemania, så tenkte jeg å prøve det ut først. Fikk derfor tak i et starter-kit fra Citadel, med noen orker fra Ringenes Herre. Riktignok bare basismalinger og ingen instrukser på washing eller noe, bare «husk å vaske kosten». Menmen, litt vett har man da!

Først var det å dynke figurene med sort maling som skal gjøre det bedre for malingen senere å få feste. Det begynte greit. 12 små sorte figurer og 4 sorte skjold. Så var det ansikter, hender og føtter som skulle være grønne. Begynte greit, men så merka jeg at jeg ikke fikk det helt til, og i tillegg fant ut at for at dette skal bli tøft, må jeg gå over figuren flere ganger med flere forskjellige typer farger. Og jeg begynte allerede å bli litt lei. Ikke bra.

Og med kun basisfarger tilgjengelig og med min ikke-eksisterende erfaring på blanding av farger, så ble det med basisfargene. Jeg malte ferdig figurenes grønne områder ferdig. Men ansiktene ble jo bare grønne. Ingen maling for øyne eller munn. Så hadde jeg hår, våpen, rustning og klestøy igjen. Og da var jeg virkelig lei.

Kort fortalt: dette var ikke noe for meg. Men jeg har prøvd det ut. Her er forøvrig et par av resultatene:

Jeg er forsåvidt heldig. Orkene *skal* jo se stygge ut. Not?

Litt rødt på buen for å vise hvilken hær han hører til

Ingen relaterte poster.

Et nysgjerrig rådyr som ikke oppdaget meg de første minuttene

Det skjedde mye de dagene, så sjekk ut bloggen til PG hvordan det var. Jeg fikk filmet altfor lite i forhold til hva jeg hadde forventet, men tida gikk så fort at jeg rett og slett glemte det. Men heldigvis fikk jeg tatt noen bilder. I tillegg fikk jeg sjans å ta noen geocacher underveis.

I går tok jeg scooteren fatt og tenkte å kjøre dit rådyrene gjerne ferdes – på jorder. Jeg kjørte rundt, traff bekjente og traff også på rådyr. Men de var et godt stykke unna. Jeg traff også på et par stykk pollenvegger da jeg kjørte. Det var så ille at jeg nesten ikke fikk puste. Hyperventilering i «høy» fart er ikke optimalt.

Men med nytt kamera og videofunksjon så måtte jo dette testes ut. Det første rådyret var altfor langt unna til at jeg fikk noen særlige bilder. Samt at jeg hadde på ISO 100, så jeg fikk ikke de skarpeste bildene heller. Og det var vanskelig å holde kameraet stille med et teleobjektiv på full zoom.

Etterpå kom jeg over noen sauer og lam, så dette ble selvsagt filmet. Senere så jeg 3 rådyr på et jorde, og da håpte jeg å kunne snike meg bort til dem. Men da jeg kom, var de forduftet. Så da satt jeg meg like gjerne ned på rumpa og tok meg en deilig kopp med kaffe og noe kjeks. Etter bare 10 minutter så kikker jeg til venstre, og bare 50 meter unna står det et rådyr! Det har ikke sett meg enda, så jeg tar opp kamera og knipser i vei. Litt video også, selvsagt. Plutselig oppdaget det meg! Vi stirret på hverandre i 1 minutt. Jeg stirret gjennom søkeren på kamera.

Ingen relaterte poster.

Det morsomme er at jeg brukte lenger tid på 5-7 brikker enn 8-10.

3 brikker - Gul	4 brikker - Rød	5 brikker - Rød	6 brikker - Blå
7 brikker - Rød	8 brikker - Blå	9 brikker - Gul	10 brikker - rød
10 brikker - blå		10 brikker - gul

Hvis du fremdeles leser, så ja: jeg er alene igjen. Det er blitt slutt mellom meg og samboer. Dette er helt ferskt, så det er veldig mye som gjenstår og ting som må ordnes. I’ll be back.

Ingen relaterte poster.

Nå skal det sies at aldersfordelingen i den klubben ikke er i min favør. Jeg er yngstemann for å si det slik. Plutselig en dag så var det jo slik at jeg fikk øye på (madammen som viste meg) en liten artikkel i lokalavisen Strandbuen.

Det kunne vært noe for meg. Jeg elsker brettspill, men har ikke hatt mange anledninger til å spille hjemme. Joda; sjakk, monopol og slike spill går, men ikke de mer avanserte. Jeg har blant annet Order of the Stick og Warcraft III. De krever litt mer enn det Monopol gjør. Da kunne det vært godt å vært sammen med noen en kveld som deler nysgjerrigheten.

Men holdt det for meg å bare bli medlem i disse klubbene? Nei, selvsgt ikke. Jeg kunne tilby kompetansen min, en type de ikke har hatt i klubben tidligere. Og med min nyfunnede overskudd, så var det klart jeg tok litt initiativ.

I fotoklubben skøt de aller fleste i JPG, og bildestrukturen ble gjort i form av kataloger nøstet i et dusin andre lag med kataloger. På tide med noe nytt, vi lever tross alt i 2010.

I forrige klubbmøte introduserte jeg dem for Lightroom 3. Aller først viste jeg forskjellen på JPG og RAW ved å vise hvor mye data man mister ved å skyte i JPG, og all den ekstra kontrollen man får i form av fargestyring, eksponering og masse annet. De ble veldig overrasket og overbevist. Problemet tidligere var at ingen har hatt noe program som kunne håndtere RAW-formatet.

Da jeg i tillegg viste de hvordan de kunne strukturere bildene sine i form av nøkkelord, smarte mapper og andre kodesystemer, tror jeg at jeg vant frem. Nå gjenstår utfordringen for dem å lære seg dette utrolig kraftige – men enkle – verktøyet.

Så var det spillklubben. Preikestolen Gamers som de kaller seg. Etter en runde med det første brettspillet tenkte jeg at det kunne bært greit å ta en liten timelapse av et spill. De skjønte straks hva det var, og ingen hadde noe i mot det. Men de hadde ingen god måte å vise video på. Så jeg opprettet en YouTube-konto for dem og koblet den med deres blogspot-profil.

Blogspot? Den slet visst med å håndtere store bildefiler. Og brukerkontrollen der er praktisk talt ikke-eksisterende. Da opprettet jeg og fikk kopiert innholdet til en WordPress-konto istedet. Der kunne de laste opp store bilder.

Så fra å gå fra 100% sykemelding til å være noe aktivt på jobb igjen samt tungt engasjert i et par klubbers nyvinninger må sies å være en god ting. Fremgang!

Ingen relaterte poster.

Joda, bildene får en visuell behandling, men det er måten det gjøres på som er så flott.

Du får ikke hele skjermen til å ta bilde med. Du må bruke søkeren som er et lite vindu i kamerahuset du får presentert foran deg. Som med vanlige kameraer, gjenspeiler ikke søkeren det som linsa ser. Eksempel:

Her tok jeg bilde av Fløibanen i Bergen. I søkeren så alt fint ut, men resultatet ble annerledes.

Jeg syns det ble en spesiell sjarm over det hele. Som å komme hjem og fremkaller en film, så ser du plutselig at bildene slettes ikke ble som forventet. Gode, gamle, analoge dager.

Jeg savner ikke de dagene, men å ha en slik mulighet er ganske kult. I Hipstamatic kan du endre linser, film og til og med blitz. Alle tre er med på å påvirke bildene på sine forskjellige måter, og kombinasjonene er mange dersom du kjøper ekstrapakkene.

Du tenker kanskje: kan jeg ikke bare ta vanlige bilder og legge på effekter etterpå? Nei, dette programmet tillater det ikke, da ville jo litt av hensikten forsvunnet.

I søkeren kan du se et skilt sentrert, og tenker nok at dette blir et greit bilde. Knips, og bildet er tatt. Resultatet, det ble litt annerledes.

Grensesnittet er ganske greit, men ikke veldig intuitivt. Bare det å vite at man må snu kamera for å endre innstillingene, deretter skyve blitz og linse sidelengs, og film vertikalt tar litt tilvenning. Men når det først er gjort, er det en flott følelse over det hele. Det tar liksom litt tid, og det er lett å bli glad i kameraet sitt.

Jeg har lekt meg masse med dette på turen til Bergen. Her, et bilde av en gammeldags buss. Jeg var heldig med motivet. Ingenting er moderne, som tatt ut av et gammelt fotoalbum.

Sjekk ut de andre bildene jeg tok fra turen på Flickr-siden min.

Ingen relaterte poster.

Klar med timelapseutstyret

Å finne ut at turterapi kan hjelpe rent psykologisk oppfordrer da selvfølgelig til å komme seg ut på flere turer. Turer med fjell som sier Her er jeg. Bestig meg! Eller som når Spock lurer på hvorfor Kirk klatrer i fjell. Fordi det er der.

I motsetning til verdens beste stjerneflåtekaptein har jeg noen litt mer utdypende grunner. Foto! Kommunen min har drøssevis med fjelltopper. Men hvordan kommer man seg dit? Melder seg på en fjellklatrekonkurranse, selvsagt. Da får man kart og beskrivelse til hvor man kan parkere og vandre derfra. Helt genialt.

Konkurransen heter Ti på tur og handler om å besøke ti fjelltopper. På hver topp befinner det seg en bokstav, og bokstavene gir til slutt et ord. Hvert år bytter de selvsagt bokstavene, men også hvilke topper som gjelder.

Det var det jeg trengte mest. Finne ut hvor i all verden jeg skal starte.

Barkafjellet ble først ute. Som sett fra huset vårt.

Barkafjellet er 419 m.o.h., så det er en helt grei begynnelse. Flott vær, flott natur. I tillegg hadde jeg med min lille timelapse-rigg. Den feilet. Så det ble en annerledes timelapse. Men det ble slettes ikke dumt.

Det var én topp unnagjort. Bokstaven funnet. Og jeg sitter igjen med en smule bedre selvtillit. Og noen fine bilder.

Har kommet meg et stykke opp nå. Fjellet fra den andre siden.

Ingen relaterte poster.

På veien til kaia for å møte klubben så fikk vi øye på en rådyrbukk springende langsmed veien. Den stoppet opp og kikket på oss, ikke mer enn 5 meter unna. Kameraet lå i sekken i baksetet. Men det var flott å se på. Med to byks hadde den hoppet over veien og kommet seg på andre siden. Rådyr er noen flotte dyr. Denne hadde to tagger (om man bare teller det ene geviret?) .

Foruten å møte nye mennesker og komme ut i frisk luft fikk jeg sett mye flotte ting.

Første stoppsted var Kvitsøy, Norges minste kommune. Det er en liten øy i Rogaland. Virkelig en idyllisk plass om sommeren. Jeg kan tenke meg at det ikke er like tilgivende om vinteren og høst, men det får de lokale der få svare på.

Jeg tok i det minste bilde av fyrtårnet. Dette er et panorama bestående av 6 enkeltbilder. Jeg måtte såpass nærme siden det var stup rett bak der jeg tok bildet, pluss at det var her jeg syns at lyset falt best på fyret.

Enorme radiomaster

På veien hjem var det plutselig noen som oppdaget en sel på en liten holme. Vi fikk snudd båten i seneste laget, og avstanden var litt stor. Med en sel på vei tilbake i sjøen og bølger som gjorde det meget vanskelig å ta bilder på en god avstand, fikk jeg likevel noen blinkskudd.

Det var moro å se hvordan en sel faktisk ser ut på nært hold. Jeg har sett sjøløve i Dyreparken, og de ligner lite. Ekstra morsomt var det å se blikket på selen i bilde 2. Ganske så overrasket eller nysgjerrig på oss.

Videre kom vi til et område der falker pleide å sitte. Det var lett å identifisere fjellområdet da det var store hvite flekker enkelte plasser. Avføring som disse fuglene hadde samlet opp over lengre tid. Vi var heldige nok til at de viste seg, og alle ombord prøvde febrilsk å få tatt noen bilder av disse fuglene. Det var ingen lett bragd, men jeg fikk i det minste et par skarpe bilder av dem.

Jeg lurer på hvordan det gikk med mine nye kamerater. De hadde noen flotte kamera og gode telelinser kontra min 350D og 70-300mm linse.

Dette var ikke båten vi kjørte, men skulle nesten tro vi var i syden.

Jeg ventet på å få tatt denne fuglen. Skulle ønske jeg var bitelitt kjappere på avtrekkeren.

Uansett; dette var en meget flott opplevelse. Men hver gang jeg drar på tur glemmer jeg alltid én vesentlig ting! Nemlig solfaktor. Nå sier jeg «au» og gruer meg til morgendagen.

Ingen relaterte poster.

Vi bestemte oss for å ta oss en fototur. Da tenkte jeg i samme slengen å stikke innom en geocache og gi ham en innføring i det. Vi tok det veldig rolig. Hvis jeg begynner å bli anpusten så øker smertene i hodet og musklene, og da er jeg redd for ikke å gjennomføre. Og det hjelper godt å ha en som er lett å prate med på turen.

Det var deilig, varm sol på turen. Men før vi visste ordet av det så snudde været tvert.

Så når man drar på lengre tur så må man alltid være beredt. Selv på en kort tur som vi gjorde så snudde det fort. Heldigvis gikk det over like fort som det kom. Belønningen var stor. Det var herlig å komme over utsikten på denne måten.

Panorama fra Tunglandsfjellet

Et juksete bilde fra iPhonen over Jørpeland

I dag kjenner jeg dog ettervirkningene fra turen. Jeg er slettes ikke god. Men det var herlig å komme seg ut på en lengre tur. Man må nyte sommeren for det den er verd så lenge man klarer å komme seg ut døra.

Ingen relaterte poster.