Let's Golf 2

Foruten å være en stor nedlasting og tydeligvis mye grafikk så var jeg litt skeptisk. Det er tydeligvis et tungt spill som tar tid å laste for hver gang. Og jeg er mest interessert i korte økter. Men spillet bruker iOS4 og legger seg i minnet. Kjapt å veksle mellom spill og program, og hvis noen ringer deg under spillinga er du rett tilbake der du slapp, selv midt i et slag.

Dette er et golfspill som egner seg meget godt for mobil. Arkade og kjappe runder er nøkkelord, og det handler om å ha det gøy. Spillmekanismen er lett å komme inn i, og det er relativt lett å gjøre gode slag. Det gir allikevel en mestringsfølelse å få birdie eller i hvertfall eagle. Presrasjonspoeng gir spillet automatisk lengre levetid da de faktisk er ganske krevende å få til.

Ved utslag velger du retning og lenge ut fra kart. Deretter kraft, og lengden du valgte fungerer som en guide i kraftmeteret. Her trykker du når du har oppnådd riktig styrke. Deretter er det nøyaktigheten. Jo bedre du treffer jo bedre blir slaget. Underveis kan du styre hvordan ballen skal skru. Dette har stor betydning for når og hvordan den lander.

Grensesnittet er lett å ta i bruk og er ellers ganske pent.

Frem til du kommer til greenen er det lite du trenger å gjøre for å komme frem. Og godt er det, for prosessen å velge egen kølle og retning for slaget er tungvint og full av bugs. De har satset alt på automatikken. Og automatikken fungerer utmerket.

Puttingen er litt annerledes da nøyaktighet spiller inn. Jo nærmere hullet du kommer, jo lettere er det å beregne. Da viser guiden banen ballen kommer til å bruke, og da sørger du bare for at banen går i hullet. Krafta bestemmer du etterpå. Nøyaktigheten trenger du ikke tenke på denne gangen.

Den prikkete linjen viser hvordan ballen kommer til å ferdes. Den avhenger av hvor mange poeng du har på putting.

Jeg har ikke fått til å spille mot noen andre på nett, selv om dette er en tjeneste som er greit integrert i spillet. Problemet er vel at ingen orker å sitte å vente på andre spillere på mobilen sin. Og da er det sjeldent noen å finne, og lysten for å gå innom multiplayerdelen faller bort.

Men enspillerdelen er meget flott. Det er drøssevis med hull fordelt på mange land. Banene er veldig varierte og ganske så tematiske. I Afrika må man for eksempel se opp for elefanter og sjiraffer når man slår ballen, for de fungerer som naturlige fysiske barrierer.

Selvsagt kan man også velge mellom flere karakterer. De har alle sine styrker og svakheter, som kraft, nøyaktighet, kontroll og putting. Etter hvert som man spiller, får denne karakteren erfaringspoeng som gjør han/henne bedre i egenskapene. Det dumme er at du ikke kan velge hvordan karakteren skal utvikle seg. Men underveis får du også låst opp nytt utstyr som også gir plusspoeng i egenskapene, og disse står du fritt til å velge blant.

Med haugevis av prestasjonspoeng, varierte baner og økende utfordring er dette et spill som kan gi mange timer med underholdning. Takket være multitasking i iOS4 er det lett å ta pauser i spillet og kjapt starte på nytt. Om du ikke har iOS4 tar det litt lengre tid å laste, men spillet husker likevel nøyaktig hvor du var sist du spilte slik at du kan fortsette der du slapp.

Let’s Golf 2 (29kr) (iTunes)

Noen av prestasjonene man kan erverve.

Relaterte poster:

1. Hoppende frosk og andre småspill Det er fremdeles helt flott å ha en underholdningsmaskin når...
2. Diablo-klone til iPhone Det er mange år siden Diablo II kom ut, og...
3. Monkey Island 2 til iPhone Please? Pretty please? Please pretty please with sugar on top?...

Denne uken skulle jeg avlegge en lang tur til Lillestrøm via tog. Etter mitt ærend hadde jeg lite annet valg enn å være i Lillestrøm og Oslo og bare idle flere timer før toget gikk i retur.

Jeg trengte et batteri til telefonen, eller ikke bruke telefonen særlig mye – hvilket ikke er særlig aktuelt. MyTrendyPhone.no selger veldig mye variert til en mengder av saker og ting. iPhone en av disse. Med en egen kategori for batteri til iPhone 3GS var det lett å finne hva jeg ville ha.

Løsningene er veldig varierte. Men en ting som er felles er at telefonen blir mye større å ha i lommen. Jeg endte uansett opp med eksternt batteri/veske til telefonen.

Inntaket er på siden, og man kan skru batteriet på eller av etter ønske.

Det er gjort plass til kamera, men med "klaffen" nede er det litt tungvint å bruke.

Jeg fikk en viss trygghetsfølelse av produktet. Stoffet kjentes godt ut og ikke billigplast. Om telefonen skulle falle i bakken, ville vesken hjelpe mot skade på telefonen.

Av/på knappen fungerte som forventet. Men for at endringen skal tre i kraft må telefonen løftes ut av sokkelen. Det er ikke akkurat at jeg trenger å skru den av/på særlig ofte, det blir enten eller over noen timer. Det tok litt tid å lade, og det var ingen indikator på hvor langt det var kommet annet enn et rødt lys som skifta til grønt. Men jeg tok turen uansett!

Heldigvis var det strømuttak på toget så jeg kunne bruke telefonen så mye jeg ville uten å miste tid.

Da varselen om at det bare var 20% igjen på batteriet koblet jeg til batteriet og skrudde det på.

Klokka var 19:37, og jeg skrudde på batteriet.

Et par timer senere hadde jeg fortsatt strøm igjen, men fremdeles ikke 100% oppladet mobil.

Jeg endte opp på 95% før batteriet sluttet å lade. Det var slettes ikke verst. Jeg fikk to timer med aktiv bruk at telefonen, samt at mobilen var tilnærmet fulladet og klar for ytterligere bruk.

Batteriet reddet dagen, og om jeg skulle reist for å ha lang levetid på mobilen så hadde batteriet vært ypperlig.

MyTrendyPhone.no hadde hyggelige priser og leverte kjapt. Det jeg likte godt var nedtelleren de hadde om at hvis jeg bestilte innen xx timer, minutter etc., ville varen bli sendt i dag.

Relaterte poster:

1. 14 flotte fotoprogram til iPhone Hvilket kamera er best? Det som koster 23.000 kr og...
2. Ny, deilig timelapse-app til iPhone 1 I begynnelsen skapte Jobs Apple og iMac. 2 Jorden...
3. Flip UltraHD vs. iPhone 3GS Da jeg fikk FlipHD i sommer kjørte jeg en sammenligning...

Jeg snakker selvfølgelig ikke om meg selv. Men den eldre garde. Det er mange store forandringer der ute. Bestilling av turer over Internett… Internett!

I dag stod jeg overfor en litt morsom hendelse. Jeg hadde plass ved vinduet. En annen familie med vogn hadde fått plassene sine fordelt via korridoren. Et eldre par var også delt over korridoren, den ene vis à vis meg. Jeg tilbyr meg å bytte plass med en av dem så de kan sitte sammen. Det var litt vanskelig.

Mannen i forholdet tok det hele med et smil. Hun ble aldri fornøyd. Satt feil vei kontra kjøreretningen. Satt ikke sammen. Satt på en plass som ikke var på billetten hennes… Så kommer en fjerde person. Hun tilbyr seg også å bytte plass så de kan sitte sammen.

Etter mye plassbytting og vennlighet fra alle rundt, sitter vi nå på hver vår plass. Utenom familien med barnevogn da. De har enda fornuften i behold.

Litt humor i hverdagen. Det er godt det. Mannen smiler fortsatt oppgitt

Oppdatering: Konduktøren kom endelig. Han fikset plass for dem lenger bak i toget. Alle er nå fornøyde.

Ingen relaterte poster.

Blizzard er flinke til å legge inn historie i spillene sine. Noen ganger – som f.eks i Diablo – er det lite historie, men den er uansett meget godt fortalt. Den suger deg liksom inn i atmosfæren, spesielt takket være de enormt gode filmsnuttene deres. Dette har de endret på i Starcraft 2. Nå tar de i bruk skjermkortet for det fulle. Om man klarer å kjøre med Ultra-innstillingene i spillet, blir grafikken helt enormt god. Videosekvensene er byttet ut med sekvenser som rendres der og da. Og det er helt utrolig hvor bra det har blitt.

Jim Raynor i starterområdet til spillet.

Vi tar altså rollen som Jim Raynor – som kjent fra Starcraft 1 – som kjører sitt eget løp. Han blir fort dratt inn i en ny krig og må møte mange store kamper og fiender. Det nye karaktergalleriet er interessant og har alle et eller annet ved det som gjør at man ikke kan stole helt og fullt på noen av karakterene. Det liker jeg godt.

Oppdragene blir valgt ut fra en oppdragsskjerm. Noen ganger foreligger det forskjellige oppdrag som gir forskjellige belønninger, og du må velge ett av dem. Jeg har enda til gode å se at oppdrag man ikke velger forsvinner, hvilket betyr at rekkefølgen ikke spiller noen rolle.

Belønningene består gjerne av penger og forskningspoeng. Penger brukes til å kjøpe oppgraderinger til hæren sin – mange oppgraderinger som jeg ikke kunne se igjen i beta-versjonen. Disse spiller en stor rolle, og det er begrenset hva man kan velge. Forskningspoengene deles opp i Zerg og Protoss. Hver rase har sine teknologier, og du må velge hva slags poeng du vil samle inn og hva du vil bruke dem til. Her er det mange valg som fjerner andre valg, så man må være sikker på hva man forsker på.

Ut over dette utspiller oppdragene seg slik vi kjenner fra deres tidligere *craft-spill. Det er en drøss med trigger-events og ting som må gjøres for å komme i mål. På normal vanskelighetsgrad var det ikke spesielt utfordrende, men hvis man ønsker å få achievements kan det være greit å gå for denne, med mindre man er skikkelig hard-core.

Skuespillerne er helt enorme. Jeg føler at Blizzard virkelig har brukt tid på å få tak i de riktige skuespillerne og hvordan de skal bruke dem. Jeg får ingen inntrykk av at de leser opp fra et manus – kanskje med unntak av forskningsnerden som gjerne overspiller litt. Litt for stereotypisk. Den barskeste av alle må være Tychus. Han går aldri ut av drakten sin og er rett og slett mandig.

Tychos gjør enda en barsk fremtreden.

Bildet over er faktisk rendret i sanntid, og det er bare å glede seg til å se animasjonene i tillegg. Helt topp, Blizzard!

Integrasjonen med det nye Battle.net er så som så. Man kan skrive med folk som spiller WoW fra Starcraft 2 og legge inn venner fra Facebook-kontoen sin om ønskelig. Det avhenger selvsagt av at dine venner også kobler seg til med Facebook-funksjonen. Det kan bli litt rotete å skrive med folk om man trykker ‘enter’ for å skrive med dem. Da må man velge seg riktig venn med ‘tab’-tasten og gå gjennom listen med nyligste dialoger. Eller man kan få opp IM-vinduer som kan dras rundt omkring og holde god orden på.

Alt avhenger av Battle.net for tiden, så man bør derfor være koblet til internett hele tiden for å bli med på moroa.

Jeg kjøpte med altså Collectors Edition av spillet. Her fulgte det med en drøss med tillegsutstyr:

• En Jim Raynor ‘dog-tag’ USB-minnepinne på 2GB. På den så lå Starcraft 1 og utvidelsespakken klar til installasjon.
• En cd med musikken til spillet.
• DVD med bak-scenen materiell, pre-rendret cut-scenes og en dokumentar om Starcrafts utvikling.
• Et lite tegneseriehefte med en fortelling om soldater som ikke har noe å miste.
• Starcraft 2 – of course.
• En flott illustrert bok med konsepttegninger.

Jeg storkoser meg med kampanjen. Jeg har ikke engang sett på flerspillerdelen, da dette ikke er det som interesserer meg mest. Jeg begynner å skjønne hvorfor Blizzard velger å kjøre Terran-kampanjen som en egen utgivelse, og hvis de gjør det samme med de to andre rasene så får de lov av meg – bare kvaliteten blir like forrykende bra som her.

I videoen under ser du litt fra skipet der man oppholder seg mellom kampene. Her utspiller historien seg ytterlige, og du kan velge å hoppe over mye av det om så er ønskelig. Så på slutten litt faktisk spilling fra et av kampanjeoppdragene.

Beklager på forhånd den litt lave frameraten – grunnet at opptakeren slukte en del av den. Samt litt dårlig redigering med noe svart og intet, men bare vent litt, så kommer resten.

Relaterte poster:

1. Starcraft II forhåndstitt Jeg har ikke vært så heldig at jeg har fått...

Problemet var så alvorlig, at Microsoft måtte utvide garantitiden til 5 år, samt ordne for frakt fra og til verkstedet. Man må vente 3-5 uker før den er tilbake i god form igjen, og det kan ta knekken på mye moro.

Og så har du de som meg. De som tukler med maskinvaren. Tukler slik at den kan lese hjemmebrente kopier av 360-spill, og ikke minst; kunne være en sonefri DVD-spiller. De oppdaget at jeg hadde gjort det. Dermed fjernet de meg fra Xbox Live – Live jeg hadde 8 mnd igjen på av 12-mnd-abonnementet mitt. De tok også bort muligheten for å få den fikset. Teknisk sett har de ikke lov til det, da RROD er en fabrikkfeil, og har absolutt ingenting med tuklingen å gjøre. Men lykke til med å kjempe deg frem med det!

Det er jo en perfekt unnskyldning for å kjøpe seg Xbox 360 Slim! Og det har jeg gjort. Jeg savner virkelig Xbox Live! Bare muligheten for å kjøpe nye spill har blitt tatt fra meg. Slim-en blir god. Tilbake til Live, samt en større harddisk og mindre bråk.

Men hva med den gamle Xboxen? Nå kan jeg tukle masse mer med den uten å være redd for å ødelegge den. Så da åpner man den opp og sjekker internetten for løsninger mot den røde dødsringen.

Jeg har hovedkort som er kompatibel med DVD-spilleren i Xboxen. Jeg har verktøyet. Og jeg har viljen. Det jeg trenger er: 8 50-øringer. Torx-skrujern i størrelse 10 og 7. Elektrikerteip. Firmware til 360-drevet.

Xbox-drevet krever strøm fra Xboxen. Og så har jeg koblet SATA-kabelen til maskinen.

Da er det bare å fyre opp programmet som fikser firmwaren til Xbox-drevet. Det er veldig enkelt å bruke, men jeg trengte litt hjelp for å finne ut av rekkefølgen på ting. Hele greia var løst på 5 minutt, men det å finne ut av løsningen tok noen timer med research, utprøving av program og trege nedlastinger.

Jungleflasher, et fantastisk program. Trenger ikke reboote til DOS-modus engang, men krever at digital signering-kravet i Windows er skrudd av. Så måtte reboote én gang.

Og vips, jeg har et drev som kan lese og godkjenne kopi av de nyeste spillene som kommer ut.

50-øringene består av kopper og fungerer da godt til å avlede varme fra chipsene under Xboxen. Det er disse chipsene som skaper problemet pga. en slurvete løsning fra Microsoft. Når løsningen som fulgte med er fjernet, er det på tide å erstatte dem med 50-øringene.

Der er disse putene som skal fungere som ledere for varme. Men de gjør en dårlig jobb.

To og to 50-ører teipes sammen. Det er to i høyden for at det skal bli kontakt mellom chipen og chassitet.

Her er putene erstattet med mine "puter". Jeg har brukt kjølepasta mellom chip og "pute".

Den røde ringen forsvinner ikke av seg selv. Man må bruke håndkletrikset for å lure Xboxen. Det er en midlertidig løsning. Men på grunn av de nye “putene” jeg har lagt inn, skal dette visstnok være permanent. Vi får se.

Jeg har i hvertfall fikset boksen min, og gleder meg masse til Slim-en kommer på døra.

Ingen relaterte poster.

Joda, bildene får en visuell behandling, men det er måten det gjøres på som er så flott.

Du får ikke hele skjermen til å ta bilde med. Du må bruke søkeren som er et lite vindu i kamerahuset du får presentert foran deg. Som med vanlige kameraer, gjenspeiler ikke søkeren det som linsa ser. Eksempel:

Her tok jeg bilde av Fløibanen i Bergen. I søkeren så alt fint ut, men resultatet ble annerledes.

Jeg syns det ble en spesiell sjarm over det hele. Som å komme hjem og fremkaller en film, så ser du plutselig at bildene slettes ikke ble som forventet. Gode, gamle, analoge dager.

Jeg savner ikke de dagene, men å ha en slik mulighet er ganske kult. I Hipstamatic kan du endre linser, film og til og med blitz. Alle tre er med på å påvirke bildene på sine forskjellige måter, og kombinasjonene er mange dersom du kjøper ekstrapakkene.

Du tenker kanskje: kan jeg ikke bare ta vanlige bilder og legge på effekter etterpå? Nei, dette programmet tillater det ikke, da ville jo litt av hensikten forsvunnet.

I søkeren kan du se et skilt sentrert, og tenker nok at dette blir et greit bilde. Knips, og bildet er tatt. Resultatet, det ble litt annerledes.

Grensesnittet er ganske greit, men ikke veldig intuitivt. Bare det å vite at man må snu kamera for å endre innstillingene, deretter skyve blitz og linse sidelengs, og film vertikalt tar litt tilvenning. Men når det først er gjort, er det en flott følelse over det hele. Det tar liksom litt tid, og det er lett å bli glad i kameraet sitt.

Jeg har lekt meg masse med dette på turen til Bergen. Her, et bilde av en gammeldags buss. Jeg var heldig med motivet. Ingenting er moderne, som tatt ut av et gammelt fotoalbum.

Sjekk ut de andre bildene jeg tok fra turen på Flickr-siden min.

Relaterte poster:

1. Fotobruk siden 2004 Fotografering er relativt nytt for meg. Jeg plukket opp hobbyen...
2. Twitter-bilder til bloggen Det er en evig kamp å finne en plass til...

Klar med timelapseutstyret

Å finne ut at turterapi kan hjelpe rent psykologisk oppfordrer da selvfølgelig til å komme seg ut på flere turer. Turer med fjell som sier Her er jeg. Bestig meg! Eller som når Spock lurer på hvorfor Kirk klatrer i fjell. Fordi det er der.

I motsetning til verdens beste stjerneflåtekaptein har jeg noen litt mer utdypende grunner. Foto! Kommunen min har drøssevis med fjelltopper. Men hvordan kommer man seg dit? Melder seg på en fjellklatrekonkurranse, selvsagt. Da får man kart og beskrivelse til hvor man kan parkere og vandre derfra. Helt genialt.

Konkurransen heter Ti på tur og handler om å besøke ti fjelltopper. På hver topp befinner det seg en bokstav, og bokstavene gir til slutt et ord. Hvert år bytter de selvsagt bokstavene, men også hvilke topper som gjelder.

Det var det jeg trengte mest. Finne ut hvor i all verden jeg skal starte.

Barkafjellet ble først ute. Som sett fra huset vårt.

Barkafjellet er 419 m.o.h., så det er en helt grei begynnelse. Flott vær, flott natur. I tillegg hadde jeg med min lille timelapse-rigg. Den feilet. Så det ble en annerledes timelapse. Men det ble slettes ikke dumt.

Det var én topp unnagjort. Bokstaven funnet. Og jeg sitter igjen med en smule bedre selvtillit. Og noen fine bilder.

Har kommet meg et stykke opp nå. Fjellet fra den andre siden.

Relaterte poster:

1. Tur med Strand Fotoklubb Nå har jeg – om 3 måneder – snart bodd...

Please? Pretty please? Please pretty please with sugar on top?

- Guybrush

Da var vi der igjen. Oppfølgeren til det legendariske Monkey Island er tilbake i restaurert form! Jeg har gledet meg lenge til denne, ettersom toeren er det jeg anser som det gøyeste i serien. Har de klart å videreføre det de gjorde fra den første remaken, og ikke minst; har de klart å fikse på kontrollene?

Det jeg la merke til aller først var grafikken. Det ser sannelig ut som de har jukset. Animasjonene og overganene i skyggene er altfor perfekte. Jeg mistenker de har brukt 3D-figurer og gjort disse om til sprites. Greit nok å jukse, men jeg har ikke lyst å se at de har gjort det. Fargene er blasse, og ting smelter liksom inn i hverandre. Jeg liker det ikke.

Hva kontrollene angår så fikk de en del klager på dette fra det første spillet, i hvertfall iPhone-versjonen. Jeg syns det fungerte helt greit, men ikke når man måtte skynde seg. Denne gangen er kontrollene stilt opp på rekke og rad i bunnen, og standardhandlinger som “gå til“, “snakk med” og “se på” trenger man ikke velge, det skjer automatisk – som jeg hadde forventet.

Stemmene i spillet er igjen veldig gode og passer godt den muntre stilen som spillet har. Guybrush høres ut som han gjorde i de andre spillene, så jeg antar det er samme skuespiller. Dette er en god ting.

Nei, rent grafisk er jeg slettes ikke fornøyd. Mulig det er på grunn av nedskaleringen til iPhones skjerm som er årsaken. Mulig det blir bedre på Xbox360-varianten når den kommer om drøye 6 timer. Én ting er sikkert: jeg gleder meg til å spille gjennom dette nok en gang.

Jeg syns det ser ut som en smørje.

Dialogvalgene er løst likt som i det første spillet, bare med ekstra grafikk rundt.

Inventaret har fått en løft til det bedre.

Og selvsagt kan man skifte tilbake til retro-looken.

Xbox360-grafikk

iPhone-grafikk

Relaterte poster:

1. Diablo-klone til iPhone Det er mange år siden Diablo II kom ut, og...
2. Ny, deilig timelapse-app til iPhone 1 I begynnelsen skapte Jobs Apple og iMac. 2 Jorden...
3. iPhone-spill jeg har kommet over Når man følger med på en RSS over tilbudsapplikasjoner til...

I Strand kommune har de årlig en tur-ordning som heter “Ti på tur”. Man tar til fots og drar til ti fjelltopper i kommunen for å finne bokstaver, bokstaver som til slutt blir et ord. Mitt mål er å besøke hver topp. Det er et mål i seg selv, men det er også en ypperlig anledning til å ta bilder.

Ellers har jeg Preikestolen 15 minutter med kjøring fra husdøra + 2 timer vandring. Jeg har vært der et par ganger alt, og det er en storslagen opplevelse å komme til utsikten.

Panorama over Lysefjorden, som sett fra Preikestolen

Satt opp kamera for timelapse. Dette var den første posisjonen, fra siden.

Det gjør godt å gå tur. Men etterpå er jeg slettes ikke god. Samvittigheten med å komme seg ut av døra og gå en skikkelig fottur hjelper noe vanvittig, og det motiverer til å ta flere turer. Jeg fikk lasta ned en applikasjon til telefonen min mens jeg var der oppe. Det tok tid, selv om det bare var på 2.5MB. Programmet heter Trails (iTunes) og logger turen ved hjelp av kart og GPS. Da får man oppgitt fart og høyde og diverse annet. Returen fra Preikestolen er ganske så ulendt:

Preikestolen @ EveryTrail

For enda mer detaljer om turen og høyde, besøk EveryTrail

Preikestolhytta, på vei opp

Tar vel ikke lange tida før stolen faller ned.

Det obligatoriske bildet. (Nei, tørte ikke gå nærmere kanten )

Forsøk på Panorama-HDR av preikestolhytta.

Se flere bilder fra turen på Flickr.

Ingen relaterte poster.

Riktignok er det ikke en potetplante, men den heter det her på vestlandet. Den får samme sterke blåfargen som en, så hvorfor ikke kalle den det? Forsøket har kostet mer enn selve planten, da jeg hadde absolutt null utstyr til slikt. Men det blir jo stilig, det må jeg ærlig talt innrømme.

De beste plantene jeg har hatt tidligere har vært av typen plastikk, og selv de har måtte lide med tanke på støv og … ja, tror faktisk noen begynte å visne. Men! Dette er en ny plante, og en ny sjanse. Den krever stort sett bare vann.

Ingen relaterte poster.