Hestene viser vei

Denne gangen gikk turen til Brekketjørn, og ut fra bokstavjaktinstruksene var det bare å følge traktoveien innover et stykke. Ikke alle beskrivelsene er like lette å følge. Det som var litt dumt var at det ikke stod hvor lang tid turen ville ta, det stod bare at dette var årets letteste tur og enkel å gå på. Men hvor parkeringen var, det var ingen problem å finne. Bare følg hestene som gikk åpent langsmed veien. Helt i begynnelsen fra parkeringen var det en liten sti til venstre og en traktorvei til høyre – begge merket med rødt.

Her var broa

Etter en kort stund skal vi komme til et smalt parti og senere komme til en bro vi må krysse. Instruksjonene stemte godt, og vi fulgte rett og slett skiltet.  Men så begynte vi å undre. Når var turen ferdig? Det virket som om vi gikk på en rundtur. Så vi fant et sted for å ta en kaffe og jeg fyrte opp GPSen for første gang på turen. Burde visst gjort det tidligere. Vi hadde gått øst i stedet for nord! Men det var en fin tur, det var det ingen tvil på. Så jeg sjekket google maps og fant ut at det fantes en mindre sti vi kunne ta for å ta en snartur tilbake til parkeringsplassen. Og før vi visste ordet av det så var vi tilbake. Det ble en fin tur, selv om det var bomtur.

Men vi ble ikke motløse av den grunn. Denne gangen fulgte vi skiltet uten tekst på, opp en liten sti som jeg ikke koblet som traktorsti. Denne gangen gikk det oppover i høyden.

Brekkatjørn at EveryTrail

EveryTrail – Find hiking trails in California and beyond

Det var visst dette skiltet vi skulle følge

Virkelig myrete vei

Dette virket som en mye kortere tur. Men også mye våtere. Bare kort vei inn så sank føttene flere centimeter ned i mørk og tung myr. Og Anne-Marije fikk en enorm «Wheel of Time»-følelse over partiet. Det var skikkelig som å gå inn i et eventyr, men en lang, smal sti som forsvinner inn i skogen.

Etter dette partiet ble det en del klatring, og på høyreside en flott elv som dundret ned langs fjellet. Plutselig på toppen, og det skulle bli enda våtere enn før. Nå var det skikkelig myr med større dammer midt i stien.

Her møtte vi på en lokalbeboer som fortalte oss at vi nesten var fremme ved bokstaven, men han fortalte også om noen unge gutter som befant seg noen hundre meter forbi bokstaven, med skikkelig hangover. Han kom også med et godt tips for returen, at vi kunne gå opp en liten traktorvei på siden av den virkelig myrete veien.

Bare korte minutter senere, begynte Anne-Marije å løpe ivrig. Vi hadde kommet til en ny bro, og i enden av broen stod det et skilt, og på det skiltet så stod det en bokstav. Vi var fremme!

Og det var virkelig fint. Tingen er den at veien går jo videre, men vi hadde allerede gått en bomtur og kommet oss til bokstaven, så da valgte vi å snu etter en liten kaffepause. Egentlig var det greit at vi gikk feil først, for denne turen tok så vidt en halvtime. Det hadde blitt litt vel kort.

Men nok en bokstav notert og nok et område besøkt!

Det var omtrent dette jeg så for meg da jeg så henne løpe avgårde

Anne-Marije syns det var kjempetøft å måtte gå inn i det mørke og ukjente.

Dette litt fjellet befinner seg på Tau. Fra rundkjøringen beveger du deg 100 meter i retning Hjelmeland og parkerer bilen ved aktivitetshuset. På andre siden av veien finner du en åpning i gjerdet og et skilt som viser veien videre. Det var mye klatring her, med skråning hele veien fra start til topp. I begynnelsen går du i et åpent felt, mens senere er du inne i skogen og klatrer på steinene der. Før du vet ordet av det er du på toppen og kan nyte utsikten. En kort tur som egner seg for hele familien.

Panoramautsikt fra Ugeliåsen.

Ugeliåsen at EveryTrail

Dette er altså en av toppene til prosjektet «Ti på Tur» som blir arrangert av Den Norske Turistforening. De har slike turtilbud flere steder i landet har jeg skjønt, men jeg fokuserer selvsagt på lokalområdet – som er Strand Kommune og omegn.

Fra Jørpeland så kjører man den smale veien over Leite mot Bjørheimsbygd. Et kort stykke innover og man finner en liten parkeringsplass på venstre side, med plass til 2-3 biler. Denne gangen var det en bil som hadde parkert dårlig, og vi måtte improvisere parkeringen litt, også slik at det kunne være plass til nok en bil og faktisk forbipassering på denne smale veien. Det er skiltet mot Almåsen (401 m.o.h.) og veien i starten er veldig lett, med traktorvei helt i begynnelsen. Men det ble også en del klatring i fjell, og snøen som falt dagene før hjalp ikke på fotfetstet. Men det var en perfekt tur for dagen, med en time på vei opp og en halvtime ned igjen. Du kan se turen fra EveryTrail rett herunder:

Almåsen at EveryTrail

JustCloud virket så greit, og jeg kjøpte inn 1 år med én gang, siden jeg fikk 75% avslag om jeg bare ventet lenge nok med å gå fra gratis til betal-løsning. Og da skulle jeg ta litt backup. Installerte appen i Windows 8, bare for å finne ut at «hey, dette var ikke backup-verktøyet», det var bare en web-gui tilpasset som en  windows 8-app. Og da jeg installerte den vanlige applikasjonen i Windows, får jeg meldingen: lisensen din er gått ut. Hæ?

For det jeg fort fant ut med JustCloud, var at du må ha tilleggslisenser til alt du vil. Har du en ekstra PC? Lisens! Vil du ha litt mer fart? Lisens! Vil du kunne laste opp filer >1 GB? Lisens! Men det beste av alt, er at om jeg velger å legge til lisenser, finner jeg følgende store beskjed på toppen av bestillingen:

Today Only! Get 50% Off All Upgrades

Hver dag, og har vært slik den siste måneden. Så det er alltid avslag, hvilket betyr at det egentlig er fullpris. Jeg tenkte å bruke tjenesten til å ta backup av mine videoer fra Brettspill med Takras. Men vet du hva? For å legge til videofiler må du ha en ekstra lisens!

Bare et lite utvalg av ekstrakostnader

Men hvordan fungerer så tjenesten når først alt er betalt og ordnet opp? Det kommer litt an på hvordan den brukes. En standardlisens tillater at du har backup fra én telefon (iPhone/Android) og en datamaskin. Om du prøver å laste opp en fil fra en minnepenn og inn på JustCloud så krever det ytterligere en lisens for minnepennen…

Programmet som kan lastes ned (Ikke Windows 8-appen) har et svært begrenset grensesnitt. Dropbox har ikke grensesnitt, men er godt integrert som en egen mappe på datamaskinen. Her er JustCloud veldig forskjellig, og fungerer kun som en tjeneste der du kan laste opp filer. Det er ingen dedikert mappe på dataen. Med Dropbox har du altså alltid filene dine tilgjengelig lokalt på maskinen, og det synkroniseres kontinuerlig, uavhengig av hvor mange enheter du har koblet opp. JustCloud er rett og slett en backup-tjeneste. Trenger du en fil, så må den lastes ned fra deres tjener.

I programmet kan du velge hvilke mapper som skal synkroniseres hver dag. Det kan gjøres maks 1 gang til døgnet, ellers må du ha ny lisens. Men som nevnt så er det unntak for videofiler. Appen til iPhone fungerer som forventet, og laster opp filene du har fra kamerarullen. Men her er det noe svært negativt. Filnavnene som brukes i opplasting er en slags checksum av innholdet, og det gjør det helt umulig å søke tilbake på filene. Du ender opp med tusenvis av bilder, hvor alle har ugjenkjennelige og uleselige filnavn. Datoen kan du heller ikke søke på, for den benytter seg av datoen du lastet opp bildet på, ikke når bildet ble tatt. Her har Dropbox løst det ved å endre filnavnet til datoen bildet ble tatt.

Jeg er ikke særlig fornøyd med JustCloud så langt. Jeg skal bruke det til det det er verd et år fremover nå, og så får jeg se om det er verd å satse på som en ren backup-tjeneste, der jeg laster opp filene og glemmer dem i etterkant.

«I will look in all the hospitals. I will look in all the shelters. I will find them, I promise you that!»

- Henry

Hvor det er en katastrofe, følger ofte en film. Filmene basert på 9/11 etterlot ikke et varig inntrykk på meg. Og miniserien basert på tsunami-ulykken var mildt sagt bare middelmådig. Så av den begrunnelse var jeg også skeptisk til The Impossible. Men noe positivt lå i vente, nemlig stjerneskuespillere som Ewan McGregor og Naomi Watts. Kanskje denne skulle være unntaket jeg har ventet på? Dette er altså en sann historie.

Åpningen til filmen var fin. En helt alminnelig familie med alminnelige problemstillinger. «Husket vi å sette på alarmen hjemme før vi dro?», og den sedvanlige søskenkjærligheten. Mor, far og deres tre sønner koser og hygger seg på hotellet, har en koselig og beskjeden julefeiring, og nyter ferien. Men så skjer det vi alle vet vil komme. Strømmen forsvinner. Et vindpust farer over landskapet. Fuglene flyr avgårde. Familien er spredd rundt hotellets basseng. Faren bader med de to yngste i bassenget. Eldstegutt står på den ene siden, mens mor er på den andre. Alle stopper opp aktivitetene sine og stirrer mot havets retning. Palmetrær faller over og skrik kan høres. Så kommer vannet…

Mer kan jeg ikke si om handlingen, det vil ødelegge overraskelsene og spenningen som følger. Filmen fokuserer kun på familien det omhandler, og utelater veldig mye rundt, slik at fokuset blir der det skal være. Det fjerner mange mulige forstyrrelser, og det syns jeg var et godt trekk. De har med situasjoner og mennesker som berørte familien direkte. Spesielt godt er det, når alle skuespillerne leverer så godt som de gjør. Alt som skjer er troverdig, og du kan virkelig sette deg inn i deres situasjon og angst. Barna, hvor den yngste er fem år, leverer også veldig bra. Og der treffer de meg godt, når desperasjon og gjenforening av far og sønn blir portrettert på en vakker måte og en oppløftende musikk i bakgrunnen.

Men det skal være visst: musikken og lyd var veldig viktig. Jeg likte spesielt godt scenen under vann, der du ikke kan se noe. Bildet er sort, og bare av og til kan du skimte lys gjennom vann. Lydene er som om du har tinnitus, og ugjenkjennelige undervannslyder. Følelsen av angst kommer godt med. Skal du ikke se denne på kino, så sørg for å ha godt med lyd, og gjerne et mørkt rom å sitte i. Det var ikke til å legge skjul på at tårene fant veien hos mange, så også meg, nesten så det rant over. Jeg merket jeg ble rørt på andre tidspunkt enn noen andre, men slik er det nå. Våre livssituasjoner er forskjellige, og jeg tror den traff godt hos de fleste.

Hvordan kan en familie gå gjennom noe slikt, og hvordan i all verden skal de ha krefter og mot nok til å komme seg videre under desperate tilstander? Og vil de klare seg når de er sikre på at andre i familien er borte for godt? Vil de klare å finne hverandre blant hundretusener av mennesker? Det hele virker helt umulig, derav tittelen The Impossible.

Terningkast: [?]

Jeg likte filmen godt. Absolutt. Dette er en sterk film som viste frem en families trengsel gjennom en usannsynlig situasjon. Og den klarte virkelig å levere. Dette er en film jeg kommer til å huske, den har gjort et godt – og forhåpentligvis varig – inntrykk på meg. Hvis du er ute etter en film som vil røre deg, er dette filmen for deg.

«Bilbo, allow me to introduce: Fili, Kili; Oin, Gloin; Dwalin, Balin; Bifur, Bofur, Bombur; Dori, Nori, Ori; and the leader of our company, Thorin Oakenshield.»

- Gandalv

At Hobbiten skulle bli laget var en god nyhet. At Peter Jackson skulle regissere den var en enda bedre nyhet. At de samme skuespillerne kom tilbake var en fantastisk nyhet. Hvordan bedre opprettholde den røde tråden mellom Hobbiten og Ringenes Herre-filmene? Det er klart at det var stort. Og forventningene like store. Og Jackson har vært meget flink på å gi løpende tilbakemeldinger om prosjektet og hvor langt de har kommet. Samtidig er det et par nye skuespillere. Ikke mindre enn 14 nye «hoved»personer med i filmen. 13 dverger og 1 ung Bilbo. Martin Freeman spiller hovedrollen Bilbo. Det var ikke første betryggende tegn for min del. Jeg har ikke sett ham i spesielt gode roller så langt.

Jeg tok for meg å gå gjennom Hobbiten på nytt, da jeg hørte om filmen, og friske opp mine kunnskaper. Noe av det første jeg tenkte på da, var: «steike, dette var en tung bok!» Det er ikke vanskelig å forestille seg at det kan lages 3 filmer ut fra denne boka, for her skjer det vanvittig mye. Boka har et stort problem; ikke bare at den er tung. Den hopper veldig fra sted til sted, og gir deg lite innblikk i detaljene deromkring. Jeg falt av veldig mange ganger av å lese boka på nytt, og mistet nok en del av historien. Men det var godt nok for å få med seg det viktigste, nemlig ferden. Hvordan ville filmen presentere dette på en god måte?

Åpningssekvensen var fin. Først en bakgrunnshistorie om en dverg som slåss for sitt kongerike, og introduksjonen av dragen Smaug. Dette ga et fint holdepunkt for hva filmens reise handler om, og et godt innblikk i dvergenes leder, nemlig Thorin Eikenskjold (spilt av Richard Armitage). Og som en myk overgang fra Ringenes Herre-filmene, ser vi Bilbo og Frodo sammen rett før Bilbos siste bursdagsfeiring i Hobbitun før historien går i gang. Deretter går vi til første side i boka Hobbiten, med en hyggelig beskrivelse av Hobbiter, hva de er og hvor de bor. Introduksjonen av dvergene og Gandalv etter hvert som de kommer inn til Bilbos hjem er nesten ordrett fra boka. Men, det er så direkte oversatt at det blir kjedelig. Det er meget langdrygt, og inneholder en slags Disney-sekvens der det synges og ryddes. Det hele var litt forstyrrende, og jeg ventet lenge  på at de skulle komme i gang. Hvordan dette er for de som ikke har lest boka, det vites ikke, men det var ikke interessant nok til å holde meg fokusert på filmen.

Og slik var det videre i filmen. Det er mange ting som kunne vært utelatt. For eksempel bruker de noen minutter på at Bilbo ville hjem og hente lommetørklet sitt. Dette kunne helt sikkert vært løst på en annen måte eller bare vært kuttet bort. I tillegg så kommer det inn ting som ikke har noen ting med boka å gjøre, men en sidehistorie som helt sikkert skal lede opp til Ringenes Herre. Da kan du se for deg mye snakking, en del drøfting, og ikke minst: snakkingen går sakte. Ikke at de bokstavelig talt prater sent, men at de prater rundt grøten. Og så gjentar de gjerne seg selv, og kanskje en gang til. Dette skjer flere ganger i løpet av filmen, også helt i begynnelsen.

Ferden er lang og hard, og som om det ikke er nok som skjer i Hobbiten, så har de sannelig lagt til deler av Silmarillion/Unfinished Tales for å rettferdiggjøre at de skal lage flere filmer av denne boka. Det er dette som gjør filmen ekstra lang. De bidrar ikke til dvergenes reise, men gir en opplevelse av sammenheng mellom Hobbiten og Ringenes Herre, uten at jeg skal avsløre mer her. Men dessverre følte jeg det ble forstyrrende for det filmen faktisk handlet om. Jeg mistet innlevelsen av historien, og klarte ikke å være med på reisen, men ble i stedet en passiv observatør. Flere ganger lurte jeg på om filmen kom til å slutte av. Med så mange klimakser i fortellingen og så lange perioder uten spenning i det hele tatt, så ble det – igjen – litt langdrygt.

Skuespillerne var det intet å si på. Thorin Eikenskjold var en fantastisk skikkelse. Spesielt godt likte jeg da Balin fortalte litt om Thorin, med innblikk i hans kamp mot en erkefiende, og hvordan han fikk navnet sitt Eikenskjold. Dette var flott utført, med en god fortellerstemme og en fantastisk skikkelse i form av Thorin. Bilbo likte jeg også, skuesepilleren passet godt i denne rollen, og overspilte den aldeles ikke, noe som var en del av det jeg fryktet. Og det er mye i filmen som er flott presentert. Karakterene er veldig detaljerte i kostymet sitt. Landskapet som blir presentert er uten sammenligning, og fargene gjennom filmen passer godt til hva situasjonen er. Men det som gjorde presentasjonen enda bedre: 3D! Og 48 bilder per sekund.

Terningkast: [?]

Konklusjon? Det var en god film. Men jeg grøsser litt med tanken på hele to filmer til med ferden. Det er jo ikke så mye som skjer. Men skal de ta med denne sidehistorien de holder på med, så blir det mye ekstra som ikke gagner historien særlig – min mening. Jeg likte filmen, men den kunne vært så mye kortere. En uventet lang reise.

Listen to me carefully, Kim. Your mother and I; are going to be taken. And people are gonna come for you to.

-Bryan Mills

Den første Taken var skikkelig bra, husker jeg. Temaet der, ikke minst. Menneskehandlere som ikke bare handlet mennesker men mishandlet dem også, og solgte dem som sexslaver og andre ufyselige ting. Liam Neeson i rollen Bryan Mills, var sterk i den filmen, og gjorde alt han kunne – skydde ingen midler – for å finne tilbake til sin datter. Det var brutalt, men det var moro. Ikke minst fordi de slemme faktisk fortjente det de fikk. Og nå kom det altså en oppfølger. Jeg var spent, var dette en «oppfølgerfilm», eller en ordentlig fortsettelse?

Taken 2 tar faktisk tråden videre fra den forrige filmen. De skurkene som ble drept da, de hadde selvsagt familie, med kone og barn, og barnebarn. De er ute etter hevn, og får fort vite at Bryan Mills vil befinne seg i Istanbul snart, sammen med ekskona og datteren. Og det tar ikke lang tid før han skjønner at de blir forfulgt. Han begynner straks å gi instrukser til kona om hva hun må gjøre, uten å forklare hvorfor. Så ringer han Kim og forteller henne hva hun må gjøre. Han skjønner alt med en gang. Unntatt hvorfor de er ute etter ham.

Men det er problemet også med filmen. Han skjønner alt. Han vet alt. Det er ingen utfordring i denne filmen. Du ser ham aldri miste befatningen eller føle seg presset. Han har stålkontroll! Dessverre. Han gjør igrunnen alt perfekt fra første øyeblikk, i hvertfall der han har kontroll over situasjonen. Dette er ikke en spenningsfilm, men en fortelling om en mann som dreper skurker og redder dagen sin. Men til hvilken pris? Det skal jeg ikke røpe.

Dette uttrykket har han gjennom hele filmen, unntatt når han ler.

Det er flere ting som ikke stemmer her. Han gir som sagt instrukser til kona si. Han sier dette én gang. «Gå inn i butikken og ut baksiden. Gå så til venstre, og så første til høyre. Når du kommer ut, går du til venstre.» Ok, jeg har nesten mistet tråden alt. Men vent! Det er mer. «Der ser du en butikk ved navn blablabla, gå inn der. Følg veien til du ser et flagg, da går du til høyre. Følg veien til du kommer til en rød korridor. Gå ned trappen. Så går du til høyre og fortsetter til den Amerikanske Ambassaden.» Fikk du med deg det? I en presset situasjon? Hvor du er forvirret fra før av? Ikke? Ikke jeg heller. Men det gjorde hun.

Terningkast: [?]

Før alt dette begynte fikk vi vite at datteren hadde strøket oppkjøringen for billappen 3 ganger allerede. Hun fikk det ikke til. Mens i denne filmen får hun oppgaven å kjøre bil. I full fart, gjennom gater og smug, forbi politibiler og skurker, og svinge kraftig og godt, kjøre med riktig gir osv osv. Hun gjør jobben altfor godt. Det blir helt unaturlig og teit, rett og slett.

Alt i alt var det en underholdende film. Men den var for å si det mildt: tam. Jeg følte aldri at det var skummelt for noen. Det var nok på grunn av den perfekte kontroll som helten viste hele tiden. Perfekt, perfekt, perfekt. Var filmen perfekt? Langt i fra. Dette var faktisk en «oppfølgerfilm». Dessverre.

Dette er det spillet som handler om å utforske en verden, men likevel ikke. Det handler om å bygge trekkbunken med nye kort til neste runde, men likevel ikke. Det handler om å krige, men bare litt. Det er så mye av alt her, at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Men det viktigste med det hele er kortene du har på hånd, og hvor du befinner deg i verden.

Men det det handler om, er at hver spiller inntar rollen som en Mage Knight. Det er bunden til å være lojal mot sine mystiske mestre fra en annen dimensjon, og jobben skal de gjøre uten spørsmål. Hvordan de gjør den, de bryr ikke mestrene om, så lenge det blir gjort. Du kan altså herje og ta alt av landsbyer og slott, eller kanskje bekjempe alle fæle monstrene som ødelegger for landsbyene og området rundt. Eller, litt av begge deler? Kanskje heller ødelegge for en annen Mage Knight i samme slengen.

Idet man åpner dette spillet til smålige 7-800 kr, så finner du en hel drøss av kort, komponenter og figurer. Men også to tykke regelbøker. Men designeren har vært smart, og lagt ved en gjennomgang, hvor du blir guidet gjennom et spill, og kan lett slå opp de nye ting du møter underveis, for det er så mange småregler her og der at det å få alt inn på én gang blir unaturlig drøyt. Dette var en genial måte å gjøre det på, og jeg fikk fort følelsen av hvordan ting hang sammen og hva jeg kunne gjøre.

Joda, dette tar godt med plass

Jeg prøvde meg på et solo-oppdrag, og det var mye bedre enn jeg forventet meg. En dummy-helt gjorde ting utfordrende for meg, og jeg hadde samtidig begrensede runder (6) å klare oppdraget på. En runde er et halvt døgn. På dagen så er det sol-mana som er tingen, men på natta vil du absolutt ikke ha sol-mana, for det funker ikke på natta, samt mye annet som endrer seg. Oppdraget var å finne to storbyer og innta dem og regjere over dem. Første runde gikk, og det så bra ut. Ingen skade foreløpig. Skaden er fantastisk bygget opp i dette spillet, men det går jeg ikke inn på. Andre runde gikk også bra, men så begynte jeg å merke tidspresset. Bare 4 runder igjen, og jeg hadde en del igjen å gå.

Men den utfordringen som plaget meg mest, var ikke vanskelighetsgraden eller monstrene. Nei, det var fysisk plass på bordet! DEtte er et vanvittig stort spill, og det tar virkelig mye plass, og det med bare én spiller. Større bord, ja takk. Men jeg kunne også plassert meg på kortsiden enn langsiden, for det går en del i høyden. Lesson learned.

Når fysikken ble provisorisk løst underveis så var det spenningen i å klare spillet. Jeg glemte helt tiden. Tenk å ha så mye gøy å spille et brettspill alene. Dette var kun meg selv mot tiden og mine tidligere valg. Jeg var noen ganger heldig, men andre ganger utrolig uheldig. Så fant jeg til slutt den første byen, og det var bare en runde til etter denne. Jeg visste at den siste byen var på den siste brikken, men ante ikke hvordan det så ut der. Første byen hadde 4 elendig fæle monstre. Men jeg hadde tilsvarende elendig gode kort. Og ved å trekke opp mine oppsparte kort fra starten av runden var jeg klar. Og nå begynner tenketanken. 4 monstre med hver sine egenskaper. Bonus fra byen. Manakrystaller i bank. Mana tilgjengelig i naturen. Kort på hånd. Kombinasjoner. Her lekte jeg mye frem og tilbake med kortene, og eksperimenterte mye. Det er ingen terningkast i dette spillet, så alt må tenkes nøye gjennom. Jeg klarte til slutt å finne en måte å knerte to av dem på, men måtte ta skade for de to siste. Det var ikke så greit. Så kom jeg på at jeg hadde glemt mine spesialevner. Det utgjorde en del. Og i tillegg kunne jeg bruke et skadekort på å øke bonusen ytterligere. Seieren var i boks, og alle 4 monstrene falt. Jeg tok bare 2 skadekort, mens mine enheter måtte lide litt.

Endelig fant jeg byen!

Men så var det siste runde. Og problem nr 2 oppstod. Når man trenger å flytte 3 felt, men ikke har kort som gir meg noen bonuser for det, så sitter man fast. Og det gjorde jeg på 3 turer etter hverandre. Og jeg hadde stridskort på hånd jeg bare ikke kunne miste. Dilemma! Men jeg måtte kaste dem for å komme videre, det var å briste eller bære. Og det ble skikkelig brist. Aller siste sjanse, og jeg fikk ræva kort på hånd. Måtte bruke 3 av dem for å blokke – bare ett monster. Det gikk rett i dass, og jeg fikk mer skadekort på hånd enn jeg har lov til å ha vanlige kort. Men det var uansett siste tur.

Konklusjon? Må bare spille en gang til-faktor! Joda, det tar 2-3-4 timer å kjøre gjennom, men det er det verd. Et flott spill med utrolig mange muligheter og gjenspillbarhet. Å spille med 3 spillere får en helt annen mening, og jeg ser frem til / gruer meg til å skru på PvP for første gang. Men ser frem til samarbeid om å ta ned en by.

Måtte lide 26 poeng i minus pga skadekortene jeg bare måtte ha på slutten

… the end… Og ikke en god en

Det finnes en «formel» til dette, med tanke på brennvidde og antall sekunder, men jeg fant ikke tilbake til det den natten, så jeg måtte eksperimentere meg frem. Det vanskeligste med stjernebilder er riktig fokus. Stjernene blir så utrolig små og er bare små lysprikker, og det å se skarpt gjennom den lille søkeren er ikke lett. Så jeg brukte i stedet skjermen til kameraet, og det følte jeg hjalp til. Men jeg ante ikke resultatet, annet enn å se det på den lille skjermen.

Oppe på himmelen var det en samling av stjerner. Jeg prøvde å fange bildet av den, men klarte det ikke, spesielt ikke da jeg brukte zoom-objektivet. Den var for lyssvak, og den vinden som var klarte hele tiden å forstyrre. Utrolig hvor påvirket kameraet blir av bittelite vind. Kit-objektivet klarte ikke ordentlig klare bilder, det er jo heller ikke det beste. Så da skiftet jeg til 50mm fast.

Så da tenkte jeg, hvorfor ikke time lapse? Det som er viktig med time lapse av stjerner, er noe foran bildet å relatere seg til. I hagen fant jeg bare buskas og strømledninger, og det ble ikke veldig fint. Så da bevegde jeg meg opp til veien. Jeg tenkte å ikke reise noe sted, så tok det som var i nærheten. Med 50mm blir man tvunget til å plassere kameraet korrekt for å få motivet man ønsker. Jeg fant et passende motiv, tok et bilde, og ble meget fornøyd. Her er resultatet, men husk HD-kvalitet, ellers mister du mye:

Hva lærte jeg av dette? Jo, på veien så kjører det biler. Og spesielt når en av naboene kjører frem og tilbake 3-4 ganger så skaper det utrolig mye støy i bildet. Jeg måtte fjerne flere bilder av den grunn, noe du vil merke i videoen, at det hopper litt for langt et par stedet. Veldig plagsomt. Samtidig fikk jeg lense-flare med meg siden huset fremfor skapte lys. Det ble en slags nødvendig onde, siden jeg ville ha det med.

Fin opplevelse, og fornøyd med mitt aller første forsøk med time lapse av stjernehimmelen.

Årets store arrangement var i gang! Spillskrinet.no og kompani står nok en gang bak Spill-o-rama, der ihuga tilhengere av brettspill, kortspill og lignende samles for å kose seg en langhelg med spilling til langt på natt, sammen med flotte individer. I år var planen å filme masse og kjøre intervjurunder, men måtte vike til side for en pågående hodepine. Men da var det mer tid til kos og spill. Bildegalleri fra Spill-o-rama i bunnen

Jeg hadde gjester fra sørlandet, og med så mange spill jeg har fortalt dem om, satset jeg denne gangen på å spille med dem enn å mingle med andre. Det er alltids neste år (håper jeg). Og det passet godt, mye lettere å lære bort enn å bli opplært, noe jeg fant ut av ganske fort.

Potion-Making: Practice

Potion-Making: Practice. Jeg så 3 personer som fant frem kopien min, og begynte å lese reglene. Passet naturlig å spørre om de hadde lyst å få en innføring i spillet, så da ble jeg 4.-mann og lærte dem dette lettere spillet. Dette spillet kan være veldig flaks-basert. Men utvidelser jeg har reduserer flaks-vekten, men samtidig litt mer komplisert og øker kanskje spilletiden. Men vi spilte altså uten. Han som satt på tvers av meg og jeg gjorde lite annet enn å fôre de to andre med kortene de trengte. Vi satt der uten å få noen fullførte oppskrifter. Men til syvende og sist var det en grei runde som jeg lå bakerst på 90% av tiden, med tap til slutt.

Dungeon Lords

Dungeon Lords. Nappeto hadde lyst å prøve dette etter litt omtale fra meg. Her skal vi spill som den onde fyrsten som bygger dype huler og plyndrer landsbyer. Det foregår i to perioder som er et år hver, og på slutten av året kommer det fæle helter og prøver å ødelegge det du har bygget opp. Regelforklaringen kan være litt voldsom, så jeg begynte med kampreglene først, da disse kanskje er det viktigste i spillet, siden det påvirker det meste i hulen. Prøvde meg på litt bakgrunnshistorie til spillet, men vet ikke om det gikk inn. For meg får jeg litt innlevelse i historien bak mekanismen, spesielt siden spillet er basert på det utrolig stilige PC-spillet Dungeon Keeper. Jeg vant absolutt ikke, og Mandy som var snillest i dette «onde-spillet» gikk av med suveren seier. Flott spill.

Troyes

Troyes. Med 4 spillere og 3 som ikke hadde spilt det før, ble det regeltid. Noen ville bare gå rett på sak og lære underveis, men klok av erfaring så tok jeg en grundig regelforklaring likevel. Her er det mye å holde orden på. Egentlig et veldig lett forståelig spill, men ikke alltid lett å se sammenhengen, ikke ulikt Mage Knight. Det er mange utfordringer og muligheter her, og tross terningkast, så er det mindre tilfeldigheter her. Alle må tilpasse strategi hver runde avhengig av terningene, men de forblir uendret gjennom runden. Det tok et par timer, og en av dem slet med å skjønne hvordan han kunne bruke kortene han hadde kjøpt seg inn på, gjennom resten av spillet. Det ble lite krig i begynnelsen, og derfor mye straff. Jeg vant med bare 1 poeng.

D-Day Dice

D-Day Dice. Enda et samarbeidsspill i samlingen min. Tema er 2. verdenskrig og det å innta strender. Man triller terninger for å samle tropper, gjenstander og mot, og vi må kjempe oss opp stranden til slutt for å overta bunkeren. Det er mye motstand, i form av maskingevær, minefelt og annet. Og om man ikke prioriterer terningene godt nok, er det over og ut. Alle gjør terningkastet på likt, så det er ingen dødtid i spillet. Samarbeid er viktig, og dette er et av spillene som ikke skaper en leder som bestemmer alt for resten. Meget tøft spill, og relativt kjapt å spille. Mange scenarier følger med.

Vegas. Måtte selvsagt prøve en ekte kopi av dette, etter den hjemmemekkede versjonen vi hadde sist. Finner det ikke veldig interessant, og spenningen forsvinner litt, syns jeg. Ikke et kjøp for min del, så valgte ikke dette fra premiebordet da jeg ble trukket. Har prøvd andre spill som tilbyr det samme, men med mer spenning og følelsen av gambling.

Escape: The Curse of the Temple. Prøvde en prototyp-kopi av spillet jeg ennå venter på etter en Kickstarter-kampanje. Spilte det med ordentlige komponenter og små justeringer som fikset et par ting som kunne gjøre ting litt vanskeligere enn nødvendig under spilling. Var veldig gøy å spille, med ekstrem intensitet og simultankasting av terninger. Plutselig begynner lydsporet med en nedtelling, og intensiteten øker enda mer. Et spill tar bare 12 minutt,  i og med at det er et lydspor. Spilte sammen med Kristian Ø. også.

http://youtu.be/0pjw8VkeSno

Quarriors

Quarriors. Min Dominion-erstattet. Mye mer interaksjon her og gøyere runder, syns jeg. Dice-building i stedet for deck-building. Spilte med Quarmageddon-utvidelse.

Discworld: Ankh-Morpork. Maritn Wallace. 4 mann. Interessant spill. Det var hele tiden fare for at noen kunne vinne. Jeg fikk kontroll på 4 områder underveis, men hadde selvsagt ikke dette seierskortet som rolle. Til slutt gikk trekkbunken tom, og spillet sluttet. Jeg vant siden jeg hadde Commander Vimes-kortet. Alle var enige om at Vimes-kortet som gjør at man vinner om bunken går tom, er et håpløst element, da alt annet blir annulert. Gøy for nybegynnere, men bør ikke tas med i f.eks seriøs sammenheng. Artig spill likevel.

Hansa Teutonica

Hansa Teutonica. Første gang for meg. Nå merket hodet mitt at det var deilig å spille kjente spill enn å lære et nytt. Jeg er glad i tema, og fant fort ut at handlingene i spillet hadde ingen ting med tema å gjøre, det var bare å få tak i nye fordeler ved hjelp av abstrakt utplassering av brikker. Derfor jeg ikke har gjort store anstrengelser for å prøve dette spillet fra før. Men som vanlig blir jeg positivt overrasket, og dette spillet var veldig godt utført. Lett å forstå handlingene og hva som må gjøres, men vanskelige valg underveis, avhengig av hva andre spillere gjør. En fin mengde interaksjon, og flere veier til seier. Likte dette veldig godt.

Castle Panic

Castle Panic, med utvidelse. Utrolig uforutsigbart og tilfeldig samarbeidsspill. Har spilt dette mange ganger før med 2 spillere, og syns det er et morsomt spill. Det finnes ingen «beste plan» i dette spillet, det handler om sannsynlighet for hvilke kort som trekkes, og hva som ligger igjen av monsterbrikker i posen. Men det føles som om vi har kontroll over situasjonen, og at valgene vi gjør er de riktige. En falsk følelse av kontroll, men det passer godt med temaet, og det er litt panikk underveis. God tittel og morsomt spill. Tapte 2 ganger.

Descent, 2. utgave. Har ønsket å prøve dette igjen siden i fjor. Den gang tok det stor plass og det skjedde utrolig mye underveis, med tanke på oppgraderinger og monstre. Men det har kommet en ny versjon siden den gang, som skal være kjappere å sette seg inn i, tar MYE mindre plass på bordet og mye kortere tid å spille. Vi reserverte et stort bord, men endte opp med å lene oss mye fremover mot det lille brettet i midten. Spillet har kuttet ut mange elementer og dermed kortet ned spilletiden og regellæring. Men likevel beholdt de gøyeste elementene. Vi spilte to kapitler, og måtte slutte av før vi fikk til et tredje dagen etterpå. Dette har jeg veldig lyst på. Men da må jeg lokke til meg noen PG-ere til dette

Descent

Santa Cruz

Santa Cruz. Dette var et av de store nye spillene. Arrangementet var lagt opp slik at de som lærte seg å spille dette og spilte en runde, de ble med i trekning av et spill fra premiebordet. Dette for å få oss til å lære spillet videre og skape litt reklame. Vi leste reglene, men spilte litt feil i første runde. Jeg mistet alle mine bygg tidlig, da vulkanen fikk utbrudd. Det var en kjip opplevelse, og følte jeg bare var med på resten av turen. Vi har kort på hånd som bestemmer om vi kan bygge på vei, sjø eller elv, inntil allerede plasserte bygg. I tillegg har vi poengkort som gir poeng til alle som har oppfylt kravene, så timing her er viktig. Alle kortene skal spilles ut, så alle har mulighet til å få poeng. Men det var meget tørt, og handlingene føltes meningsløse til tider. Vi spilte gjennom 2 runder, men ble ikke imponert. Kort spilletid og lett å lære, det er et pluss.

Alien Frontiers. Med utvidelse og ekstra flotte komponenter. Dette er et spill som minner om Kingsburg, men har en helt annen mekanisme. I tillegg til å samle ressurser, så er det mulig å gjøre handlinger. Handlingene bestemmes av hvilket terningkast du får, men du har mange valg å gjøre. Senere får du flere terninger og flere handlinger, slik at selve kastet ikke nødvendigvis er forferdelig om det ikke gikk etter planen. Det er stor grad av interaksjon, og skikkelig «hit the leader»-element. Jeg holdt ledelsen lenge i spillet, og alle brukte mye tid og ressurser på å sabotere meg. Men med spillere som sluttet å sabotere for egen vinning, så fikk jeg litt pusterom og tok en storartet seier. Liker spillet godt, men det er ikke for den som misliker å bli backstabbet osv. Et av mine yndlingsspill.

Alien Frontiers

Planeten vi skal kolonisere

7 Wonders

7 Wonders, m/Leaders. Leaders gir et ekstra element av strategi. Kortene du velger helt i begynnelsen er med på å forme hvilke valg du tar underveis, siden det fint kan gi ekstrapoeng på slutten. Men som Hollender nevnte etterpå, er at spillet tar litt for lang tid for hva det er. Den ekstra fasen i begynnelsen tar spesielt lang tid om det er noen som ikke kjenner til symbolikken i Leaders. Og når ingen kjenner dem, så blir det ekstra ille. Sikkert gøy om alle har spilt det noen ganger fra før, siden det er over 20 Leaders å lære seg. Men det som tok tid er valg av kortene underveis. Det må nå veies opp mot de Leaders man har valgt, derfor litt ekstra tenketid. Men jeg spiller gjerne med leaders igjen, med en gruppe som vet hva symbolene betyr. De er ikke veldig selvforklarende.

Bluff. Måtte selvsagt ha en runde med Bluff. Det var Hollender av alle personer som foreslo dette spillet, et spill han slettes ikke setter pris på. Men det ble en fin runde som vanlig, og Hollender er vanskelig å lese i slikt spill. Men det er ikke så farlig når «terningmesteren» ryker ut tidlig. Chris tok en råsjanse første runde og mistet 4 terninger på sin første bløff.

Eclipse

Eclipse

Eclipse. Hovedspillet for helgen. Det ble en flott spillekveld på lørdag, og vi spilte med 5 spillere. Vi måtte pause spillet etter 4 timer, siden en av oss skulle i bursdagsselskap. Men da begynte jeg virkelig å bekymre meg. Vi hadde akkurat kommet halvveis av de 9 rundene som vi skal gjennom, og det var allerede gått 4 timer. Vi burde vært på runde 8 eller 9 nå. På søndagen etter brukte vi 3-4 nye timer på spillet, og jeg hadde det ikke gøy i det hele tatt med favorittspillet mitt. Her ble det utklassing av Peter med tenketiden her, og jeg måtte til slutt bare trekke meg, og lot dem spille videre den siste tiden. Jeg er ikke typen som bare forlater bordet midt i et spill, men jeg måtte gjøre et hardt unntak her. Dette spillet skal ikke ta så lang tid!! Fikk opplevelsen ødelagt for meg dessverre. Minner sterkt om tiden med to tanketenkere på Rolling Freigt, der Sveinmain og jeg rakk å spille to andre spill samtidig med de andre på det andre bordet.

Apropos Rolling Freight. Det ble ikke spilt av meg, men ble plukket opp av 4 stk som ikke hadde spilt det før. De leste reglene fra heftet og spilte det ferdig på under 3 timer inkl. regellesing. Slik det skal være!

Village

Village. Fremdeles et godt spill. Jeg satset veldig sterkt på markedet, og vant med en personlig rekord på 48 poeng. Ser ut til at det er i dette hjørnet poengene pleier å ligge i dette spillet.  Så kudos til Skillz som fikk over 50 poeng på sitt bord. Det var stor variasjon i hvor folk fokuserte folkene sine. Han som reiste mye havnet bakerst, og var lett å sabotere. Men han mistet ingen handlinger på det, da det alltid er mye annet å gjøre. Jeg fikk 5 stykk i krøniken og ingen i graven, og følte jeg fikk nyttegjort de fleste rundene.

High Society. Kims utgave med harde pappbrikker det skal auksjoneres om. Med med 3 spillere hvor ingen tok dette som et særlig alvorlig, ble dette spillet fullstendig flatt og tamt. Det hele var over på 5 minutt og heldigvis for det. Spilte igjen på ferjen senere med Sveinmain og Peter, og det ble mange hakk bedre.

Plutselig var det søndag! Helga har gått altfor fort. På siste dag var det premieutdeling. Jeg ble ikke trukket i fjor eller i MidWinter, så jeg tenkte at «third time’s a charm». Men det gikk og det gikk. Heldigvis var jeg heldig, og det ble meg før det ble helt tomt på gavebordet. Jeg valgte meg Bezzerwizzer fra premiebordet, da de andre to spørrespillene ikke virket spesielt interessante for meg Tichu-pakkene fristet litt, men det har vi allerede i klubben. Etterpå fikk alle som likevel ikke eide Tichu lov til å hente en kopi fra gavebordet, med takk til Vennerød Forlag.

Men kort oppsummert var dette en flott helg. Folk som spiller brettspill er av alle kategorier, fra ekte nerder til bilmekaniker og butikkmedarbeidere. Det er ingen spesiell nerdegruppe som finnes her, men det var et sterkere antall menn enn kvinner, selv om denne andelen også begynner å hjelpe på. Jeg har hatt en flott langhelg med spilling, og ser frem til neste år