Ti på Tur: Dit og tilbake igjen, en tur til Troppaknuten

Troppaknuten

Bokstavjakten er ikke i gang ennå, men trangen for å gå en ny tur er definitivt tilstede. Men hvor skal vi gå? Vi hadde allerede gått tur til Troppavatnet, og ved siden av der ligger fjellet med søskennavn: Troppaknuten. Vi var fullstendig usikre på hvordan man kom seg opp dit og om det i det hele tatt var en sti som ledet dit. Så kart fant vi på Kartverkets hjemmesider med topografi, samt at vi fant noen som hadde gått opp dit tidligere og logget ferden med GPS. Den tok vi også med oss.

Trapp på trapp på trapp
Trapp på trapp på trapp
Myra, siste flate før siste bakke
Myra, siste flate før siste bakke

Vi kom litt sent i gang pga sen kveld dagen før, men tidlig nok til å ha rikelig med tid for å dra bort og bli borte lenge. Allerede før 11 var det mange folk å se på Preikestolens parkeringsplass. Det er samme utgangspunkt som sist, og igjen skal vi ta til venstre etter vi har nådd de tre klatrepunktene som er på vei til Preikestolen. Når du ser Lysefjorden for første gang på veien, da tar du til venstre, og det er skiltet mot Troppavatnet. Ingen blå bånd denne gangen; nå skulle vi følge rød merking et lite stykke og så se hvor vi havnet.

Da vi kom til vannene så kunne vi se fjellet vi skulle opp til. Ifølge kartet var det en elv som skilte oss og fjellet, så vi bestemte oss for å ta den trygge ruten og fulgte veien rundt hele vannet. Men så stoppet også stien da vi kom til Troppavatnet. Været var fint og humøret likedan, så vi peilet inn en kurs og gikk rett mot fjellet. Vi måtte selvsagt tilbake et stykke, bare på andre siden av vannet, og her var det aldeles ikke vennlig terreng å gå i. Men etter hvert kom vi til et platå, hvor vi tok en liten pust i bakken før vi begynte på ferden. Vi var nemlig ved foten av Troppaknuten. Veien opp så meget bratt ut, og vi hadde 99m med klatring foran oss med veldig mye stigning.

Snøen tilsa at ingen hadde vært her før oss etter snøen hadde lagt seg for siste gang, så vi følte oss litt priviligerte ved å være førstemann. Veien opp var ganske utfordrende, og vi måtte ty til heftig bruk av armer og ben for å klatre oss opp. Da vi nærmet oss toppen kom vi faktisk til et tau som hang ned et meget bratt parti. Det virket solid og godt, så vi benyttet oss av det og kom oss opp. Litt skummelt var det, men ingen komplikasjoner oppstod.

Troppaknuten (dessverre skjedde det noe feil under eksport, så turen ser helt bananas ut på kartet)


Ikke dum utsikt på veien heller
Ikke dum utsikt på veien heller

Vi kom til toppen og kunne nyte utsikten over fjorden, og ikke minst se på de små maurene på andre siden av dalen som var på vei mot og fra Preikestolen. Det var stadig folk å se, så hvis dette bare er en forsmak på sesongen, bør du besøke Preikestolen før den tid – eller bli stående i mye kø på vei opp og ned. Men vi hadde ikke kommet til selveste toppen, den var hundre meter lenger bort og noen meter opp (616moh). Selve toppen tilbydde ikke mye, spesielt ikke ly fra vinden. Hvor skulle vi ha kaffe? Fjellet på andre siden – det som ligger nærmere Troppavatnet – så ut til å tilby både utsikt og ly, så vi bestemte oss for å dra dit også.

Kokekaffe og soling hører selvsagt med på tur
Kokekaffe og soling hører selvsagt med på tur

Vi fikk en fin oversikt over terrenger vi hadde traversert tidligere og så at det kanskje var mulig å krysse elva vi ikke hadde prøvd på tidligere. Det ville spare oss for mye tid. Men før den tid, så var det frem med primus, niste og kaffe, og litt video for meg. Jeg kjente godt på kroppen at vi hadde beveget oss mye, og da i en spesiell retning: nemlig opp, og mye gjennom ukjent og vanskelig terreng. Etter en god kopp kaffe og hvile så måtte vi hjem igjen. Snarveien virket fristende å prøve, men ikke selve klatringen ned fra Troppaknuten. Så mens vi gikk langs toppen, lette vi etter en lett vei tilbake igjen. Mellom fjelltoppene gikk det en dal, og i begynnelsen var det en steinrøys. Det så ut til å at røysen forsvant etter veldig kort tid, så vi tenkte at det var en fin vei å dra ned til vannet.

Da vi kom til røysen så fant vi fort ut at det ikke var verdens beste idé. Steinene var meget store og vanskelig å navigere, og i tillegg var det mange steiner som var løse. Men enda verre er det at det er umulig å si hvordan veien går videre. Hvordan ser det ut bak neste stein? Bare en måte å finne ut av det på, og det er å gå dit. Flere ganger fikk humøret seg et trøkk da jeg måtte snu og gå tilbake igjen. Vi beveget oss meget, meget sakte. På et stykke måtte jeg krabbe under et tre og mellom to store steiner. Da hørte jeg er klank, og lokket til kaffekjelen falt flere meter ned og forsvant mellom steinene. So long.

Det var helt håpløst, så vi gikk til fjellsiden i stedet. Der var det mindre stein, men mange skjulte farer i form av hull under mosen og løse steiner og glatte røtter. Men det var lettere å se hvor vi kom. Jeg satte kursen mot elva vi skulle krysse og etter hvert så kom vi dit – meget slitne begge to. Da vi kom til elva så så vi at det ikke var noe som helst problem å krysse den, bare ta litt sats. Anne-Marije har litt mindre rekkevidde enn jeg, men stavene hennes hjalp til med oppgaven. Vi hadde spart veldig mye tid på denne lille veien. Første fjellet (Lammatoknuten?) måtte vi klatre opp en bratt sti, og nå kjente begge to at kroppene var veldig slitne. Steg for steg så kom vi videre og endelig tilbake til stien mot Preikestolen.

Vi gikk der svette, skitne og med full utrustning, og møtte på turister i dongeribukse og skjørt, noen med veske rundt skuldra. Jeg følte meg litt som en som har forberedt altfor godt og tatt med altfor mye. Men etter 7 timer ute i marka og mesteparten i aktivitet, så var det ikke for mye. 3 liter vann hadde vi drukket uten problem, og på veien ned måtte vi klare oss uten ekstra vann. Da vi endelig kom hjem, så var jeg helt skutt, men turen hadde vært fin fra start til slutt.

Og dagen etterpå: «Nå skal vi til Troppaknuten og sette opp bokstaven der!» stod det på Facebook. Aaaaargh! Vi fant senere ut at de måtte dra hjem uten å sette opp bokstav den dagen, kanskje på grunn av vanskelig sti?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *