Fra bolt til tunge

Etter turen til Kjeragbolten tillot vi oss en hviledag. Den benyttet vi sammen med Wouter og Katrine til å besøke Kongeparken og prøve nesten samtlige karuseller, samt litt mer passende ting for våre små venner Jacob og Daniel. En flott dag med enormt bra vær og kos. Men så var det dags for reisen mot Hordaland, nærmere bestemt Odda.

For English, please click here 🙂

Vi kjørte hjem fra Kongeparken og skyndet oss å pakke så vi kunne rekke en ferje over til Tau. Der hentet vi teltet mitt og kjørte videre. Da vi kom til Hjelmeland var klokka 22:13. Det stod allerede en båt der, så da ble vi plutselig sterkt i tvil på om ferja faktisk gikk 22:30 som vi trodde. Vi tok ingen sjanse og avventet å fylle tanken. Så gikk ferja akkurat etter vi hadde kommet ombord. Flaks!

Bukken viste vei i minst 5 minutter.
Bukken viste vei i minst 5 minutter.

Veien videre skulle ikke være uten begivenheter den heller. TomTom sendte oss avgårde over et fjell. Den viste oss at vi kunne fylle bensin om 25 km. Da viste bilen at den hadde nok bensin for ytterligere 75 km. Så vi hadde mer enn nok. Men mens vi klatret oppover fjellet, så sank det stadig. Plutselig stod det ikke lenger 60 eller 50, men faktisk 20 km igjen. Vi kom til toppen og begynte å kjøre nedover. Vi skrudde av alt av aircondition og diverse, og jeg fant ut at vi kunne kjøre feil vei et stykke for å komme til en bensinstasjon. Vi klarte det med halvannen liter bensin tilgode.

Et stykke på vei måtte Job tråkke hardt på bremsen for å unngå å treffe på en bukk som hadde forvillet seg på veien. I stedet for å løpe ut i skogen så løp den foran oss. Vi kjørte sakte og dempet lysene, i håp om at den skulle bli lei og stikke av. Men bilen bak oss var helt uenig og fortsatte å presse på, så mye at vi valgte å slippe den forbi. Og den brukte sterke lys og presset videre i flere minutter, helt til vi kom til en tunnel. Da stoppet endelig bilen opp og ventet til dyret gikk til side og forsvant i skogholtet.

Kjempeflott campingsted
Kjempeflott campingsted
Vi fant en koselig liten telt-krok
Vi fant en koselig liten telt-krok
Job forbereder bacon og egg
Job forbereder bacon og egg

Klokka var allerede 3 før vi ankom campingplassen. Vi hadde ringt på forhånd og ble fortalt at det bare var å sette opp camp et sted og være stille. Det gikk for meste fint, unntatt litt lyd mens vi satt opp teltene våre (og luftmadrass med motorpumpe). Vi tenkte å stå opp tidlig neste dag for å komme oss avgårde til skjebelig tid, men dagen drøyde med god frokost og selskap, så vi var ikke avgårde på tur før klokka var 12. Men vi skulle ennå være tilbake i god tid før det ble mørkt.

Starten på turen
Starten på turen

Før vi begynte kunne vi velge mellom å gå stien og å gå trapper opp. Trappene var skikkelig bratte og skumle som du kan se ut fra bildene, så vi valgte stien. Begynnelsen på turen var noe av den bratteste starten jeg har sett. Her gikk det rett opp til værs med klatring som foregikk på stein og enda mer stein. Etter en lang og hard stund dukket det opp skilt som fortalte oss hvor langt vi hadde kommet og hvor langt det var igjen. 1 km unnagjort og 10 km igjen. Følelsen over å ha kommet så langt var ikke best, for om vi skulle gå et slikt stykke 1 km til så hadde vi nok vært altfor slitne til å fortsette. Men heldigvis så flatet det ut og vi hadde kommet forbi den første bakken. Her kunne vi se enden på trappetrinnene, og vi bestemte oss for å ta trappene på returen. Og snart: 9 km igjen.

Vi fulgte nøye etter disse skiltene
Vi fulgte nøye etter disse skiltene
Går trappa opp eller ned? Bratt er det uansett.
Går trappa opp eller ned? Bratt er det uansett.

Bakke nummer 2 skulle vise seg å være enda mer krevende. Skikkelig lang, samtidig som kald vind begynte å vise sitt nærvær på kroppen. Men vi bestemte oss for å komme opp, for dette er de verste to toppene før det begynner å bli enklere, i hvertfall ifølge kartet. Det var adskillig færre turister på denne turen enn turen til Kjerag; ikke så rart, når turen vil ta 8 timer og samtidig være krevende. Vi så ingen barn i løpet av hele turen.

Vel oppe så var det igrunnen ganske greit å gå, men det var mange steder der det skjulte seg enda flere topper vi måtte opp til. «Bare én topp til» tenkte vi ofte, bare for å se en da en topp bak neste topp. Skiltene som fortalte om kilometrene virket å komme fortere, noe som er sant siden det går fortere å spasere på flaten enn rett opp. Etter hvert begynte det å bli skikkelig myrete, og man kan lure på hvordan det gikk for de som tok turen med vanlige sko. Vi ble passert av en enslig inder på tur; han hadde på seg sandaler og ullsokker under. Regner med han så frem til å komme hjem for å bytte på sokkene sine.

Da vi kom ca. halvveis kunne vi se et helikopter som kom flyvende gjennom dalen under oss. Da det kom tilbake så hang det noe hvitt i en vaier under det. Vi tenkte kanskje det kunne være en sau som hadde klatret seg fast et sted. Sauene her har ingen frykt for høyder, noe vi skulle finne ut senere.

Siden både Anne-Marije og jeg har våre utfordringer med helsa så sendte vi Job og Maud før oss ved flere anledninger. De var snille nok til å vente noen ganger for å være sikre på at vi ennå var bak dem. Mobildekningen her i fjellet var null, så vi hadde ingen måte å kommunisere på. Skiltene som viste kilometrene begynte å bli sparsommelige, for det var mye klatring hele veien.

Over halvveis
Over halvveis
Trolltunga den veien
Trolltunga den veien
Ja!!!
Ja!!!

Endelig så kom vi til skiltet som viste 1 km igjen til Trolltunga. Da kom litt av styrken tilbake i kroppen, for nå var det ingen poeng i å snu. Vi skulle til Trolltunga! Job og Maud hadde satt seg ned og fått hvilt en stund. Da vi kom så var de veldig klare for å spise litt. Jeg tok på meg kokkerollen og skrudde på Primusen og begynte å koke vann. Vi hadde med oss 4 forskjellige retter i pose som bare trengte å tilsettes vann. Etter maten så var det tid for kaffe. Det var godt vi hadde med oss rikelig med vann.

Endelig tid for påfyll av kalorier.
Endelig tid for påfyll av kalorier.

Mens vi spiste så kunne vi følge med på de andre turistene som gikk ut på tunga. Vi la spesielt merke til han ene turisten som gikk ut flere ganger på tunga. Så kom han opp, sjekket bildene på kamera, flyttet på kamera og gikk ut igjen. Han var tydeligvis på tur alene og tok bilder av seg selv fra flere forskellige vinkler. Da vi var ferdige med å spise så var det bare å ta seg tilrette, for det var ingen kø til tuppen. Anne-Marije og jeg gikk først mens Job tok bilder. Det viste seg å være utrolig lite skummelt å gå ut på tunga. Steinen var såpass bred og stor at vi ikke fikk følelsen av noe stup. Men hvis du beveget deg mot tuppen, da ville du kjenne det godt.

Det var en annen inder som også så ut til å være alene. Han hadde plassert seg på tuppen av trolltunga og sto på hendene med magen rett opp. Såpass lite frykt og stor selvtillit kan jeg nok se langt etter. Men det var gøy å bevitne.

Under steinen og langt oppe langs klippen så hadde noen sauer plassert seg og koste seg. Hvordan de hadde kommet så langt opp var ikke god å vite, og hvordan de klarte å slappe av på den måten er et enda større mysterie.

Etterpå var det Job sin tur. Maud tok til mot og ble overbevist av oss at det ikke var skummelt å gå ut. Så hun ble også med. Job passet godt på henne, og de beveget seg ut mot tuppen. Her fikk vi fine bilder og hun våget til og med å ta et lite hopp for bildets skyld. Monitoren på kameraet fortalte oss ingen ting, så da pakket vi sammen i håp om at alt var gått godt.

Is it going up or down? It's still steep.
Is it going up or down? It’s still steep.

Returen var mye enklere. Nå begynte vi med de lette stedene først, og så kom de bratte bakkene senere og på slutten. Det var ganske optimalt. Men vi måtte skynde oss, for sola ville gå ned snart. Vi regnet med at sola ville gå ned mens vi gikk ned trappene. Da ville det ikke være noe problem siden det bare var trappetrinn på trappetrinn. Ved siste fjelltopp hadde vi den siste solen, hvor jeg fikk tatt et siste vakkert bilde med kameraet. Herfra gikk det bare nedover.

En magisk stemning på veien hjem
En magisk stemning på veien hjem

Smertene under foten økte drastisk. I tillegg revnet jeg opp en vannblemme under foten som gjorde det hele enda verre. Job og Maud hadde allerede kommet seg ned og truffet et annet vandrende par. Da vi kom ned, fant vi ut at de var på vandring til forskjellige steder. Han var tysk og hun var norsk. Men et par, det var de ikke. De fikk lov til å få skyss med oss tilbake til Odda så de kunne slå leir.

En fin utsikt også på hjemturen
En fin utsikt også på hjemturen

Så kom vi til trappene. Her fikk alle kalde føtter. Jeg var innstilt på å gå trappene og Anne-Marije ble med meg. De andre tok den bratte stien nedover i mørket. Vi kom et kort stykke ned trappa, men så møtte vi på en som vandret oppover. Det var såpass smalt og trangt at vi ikke turte å slippe mannen forbi. Det var tross alt et 2 meters fall om det skulle gå galt. Så vi snudde og begynte å vandre stien. Job og Maud hadde allerede gått med de andre, så de var ikke å få tak på. Jeg skrudde av GPSen på telefonen min og innså at det var viktig å ha strøm igjen.

Her fikk de fleste kalde føtter
Her fikk de fleste kalde føtter

Mørket kom og det var meget vanskelig å finne stien. De røde «T»-ene var sjeldne, eller så så vi de bare ikke. Etter hvert ble det så mørkt at vi måtte ta frem iPhonen og lyse med den. Vi hadde selvsagt ikke med oss lykt, for ingen hadde trodd vi kom til å bli så sene. Hun har ingen app som tillater at lyset er på så lenge skjermen er låst. Så vi sløste med strøm på den måten. Rundt oss var det bekmørkt. Stien vi lyste opp viste bare stein og enda mer stein. Vi hadde ingen anelese på hvor langt vi hadde kommet. Det var virkelig en prøvelse. Så sluknet telefonen, og vi gikk videre til min. Med siste iOS er det innebygget lys-knapp som fungerer også med låst skjerm. Dette ble redningen med mine 13% strøm igjen. Turen nedover var en skikkelig psykisk prøvelse. Vi ante ingen ting om lengde eller hadde noen holdepunkt som fortalte oss om fremskritt. Bare stein på stein.

Så skjedde det noe tragisk. Jeg mistet telefonen min. Den falt ned under en stor stein og spratt fra stein til stein, lenger og lenger ned. Det var de lengste sekundene jeg husker å ha opplevd. Heldigvis skrudde ikke lyset seg av. Men den hadde falt langt ned. Og enda heldigere var det at jeg klarte å få tak i den igjen. Resten av turen tok vi i etapper. Jeg lyste veien til meg selv først og gikk ned, så lyste jeg opp så Anne-Marije kunne komme seg ned. Det tok med andre ord ekstra lang tid å komme til bunnen.

Skoene fikk en hard utfordring
Skoene fikk en hard utfordring
Daim-is! Noe så deilig.
Daim-is! Noe så deilig.

Og endelig kunne vi se et lys. Job stod og ventet på oss, de hadde ventet en hel time før vi kom. Det var skikkelig deilig å være nede. Adrenalinet hadde tappet oss helt for krefter, og nå var vi endelig trygge. Da vi kom til campingen sa vi alle god natt, og søvnen kom fort på oss alle.

Neste dag fikk en sakte start. Men alle var sulten på mat og det å komme seg hjemover. Tidlig på ruten kjørte vi forbi Låtafossen igjen. Denne gangen var det dag slik at vi kunne vi se den, så vi stoppet naturligvis. Maud kom med en stor overraskelse til meg: Daim Balltopp-is! Jeg hadde promotert den et par ganger tidligere i uken, så endelig skulle vi alle få en smak av den. Og den slo godt an.

Vi vet bedre til neste gang. Da blir det å bringe med seg telt og sette opp leir et sted i nærheten av tunga. Så kan vi ta en tidlig kveld der og slappe av og så reise hjem dagen etter. Og en ting vi alle kommer til å huske på neste langtur er å ta med seg lommelykt.

Men konklusjonen for turen er at vi har gått en av de mest krevende turene vi kan tenke oss. Vi møtte stor motgang i smerte og psyke, men vi valgte å fortsette. Det var en virkelig fin tur å gå. Målet var enda mer verd det og kan anbefales mange. Men du må være forberedt på å gå hele 22 km i fjell og terreng.

Trolltunga


EveryTrail – Find trail maps for California and beyond

ENGLISH

After the trip to Kjeragbolten we allowed ourselves a day to rest. We used this day together with Wouter, Katrine and their kids to visit Kongeparken. Here we used almost all the carousels, and some more appropriate activities for our little friends Daniel and Jacob. A great day with extremely nice weather and enjoyment. But then it was time to travel to Hordaland, more specifically Odda.

We drove home from Kongeparken and hurried packing so we could take a specific ferry over to Tau. When we had done that and traveled further, we arrived at Hjelmeland at 22:13. There was a ferry there already, so then we became suspicious if the ferry actually went 22:15 and not 22:30 as we had thought. We didn’t take any risk and drove past the gas station. The ferry started right after we had come aboard. Lucky!

The deer showed us the way for at least 5 minutes
The deer showed us the way for at least 5 minutes

The road further would be far from uneventful. The TomTom sent us over a mountain. It showed us that we could fill up with fuel in 25 km. The car told us we had 75 km of fuel left, so we had more than enough. While we were climbing the mountain, the number sank drastically. Suddenly it didn’t say 60 or 50, but rather 20 km of fuel left. We came to the top and started driving down again. We turned off everything of extra conveniences such as airconditioning, and I found out – using google maps – that we could reach a gas station if we drove the wrong way. We made it, with only 1.5 liter of fuel to spare.

A while later Job had to push hard on the brakes to avoid hitting a buck that was standing in the middle of the road. And instead of running out to the forest it ran ahead of us in the way. We slowed down and turned off the lights in hope that the buck would run off. But the car behind us had different plans and was driving very close behind us. We let it pass. But then the car used the strong headlights to scare it off and driving very close, until we arrived at a tunnel. Then finally the car stopped and let the deer run off into the woods.

Beautiful camp site
Beautiful camp site
Job prepares bacon and egg
Job prepares bacon and egg
We found a nice little nook
We found a nice little nook

The clock was already 3 a.m. when we arrived at the camp site. We had called ahead and arranged so that we could just set up camp anywhere and be quiet. It went quite well for the most part, but we made some noise setting up the tent. And Jobs inflatable mattress wasn’t exactly silent. We stood up early, but used a long time to make breakfast and make ready. We didn’t start the journey until 12. But still it would be plenty of time to return before dark.

The parking place at the start
The parking place at the start

Before we started we had the option to go the path or the stairs. The stairs were really steep and quite scary, as you can imagine looking at the pictures. We chose the path. Here it went straight up, being the steepest part of the whole trip. And the path consisted of nothing but rocks and dirt. After a while we finally reached a sign telling us that we had traveled for 1 km and still had 10 km to go. The feeling of reaching this far was not the best, because we couldn’t imagine 10 more km like this. But luckily it started to flatten and we were passed the first hill. From here we could see then end of the stairs, so we decided to take the stairs back down on the return trip. And soon: 9 km to go.

We eagerly watched out for these signs
We eagerly watched out for these signs

Hill number 2 would be even more tiring. It was really long, and in combination with the wind, this would prove to be even harder than the previous. We noticed a real difference in the number of tourists compared to Kjerag. No wonder, since this would take a whole 8 hours from the day and it was really demanding. We didn’t see any kids during our trip.

At the top it started getting easier to walk, but there was always some hidden top after the current top. «Just one more top» we often thought, only to see another top revealing itself after the next top. The signs telling us of our progress seemed to appear more often, which is true since it’s faster to walk at this place. As we walked more and more parts were becoming small swamps. We could only imagine how the trip would be for those with normal footwear. One person – from India – was walking with slippers and had wool socks on. I can only imagine how he looked forward to coming home and change socks.

About half way there we could see a helicopter coming flying through the valley below us. When it came back again we could see something white hanging in a wire under it. Maybe a sheep? The sheeps here have no fear or respect for heights, something we would witness later.

Since both Anne-Marije and I have our health challenges we sent Job and Maud ahead of us at numerous occations. They were kind enough to wait a few times to be sure we still kept up with them. The cell coverage here in the mountain was zip, so we had no other way to communicate with eachother. The signs telling progress became more and more sparse, because there were more and more climbing parts on the way.

Half way there
Half way there
Yes!!!
Yes!!!
Trolltunga this way
Trolltunga this way

Finally we came to the sign showing only 1 km left to Trolltunga. We felt some extra strength and we kept on going. We were almost there, and we were going to make it! Job and Maud were already sitting there and had rested for a while. When we arrived they were more than ready for a meal. I set up the Primus and started to boil water. We had 4 different meals with us, and all of them only required that we add water. After the meal it was time for some coffee. A good thing that we had brought enough water with us.

Under the rock and far up on the cliffside we could see some sheep having a rest. How they had come up so hight and how on earth they were able to rest like that is an even bigger mystery.

Finally time to refill those lost calories
Finally time to refill those burned calories

While we ate we could watch the other tourists walking out on the Trolltunga rock. When he came back up, he checked the images on his camera, moved the camera and went back out again. He looked to be alone and took more pcitures of himself from many different angles. When we were done eating we could just walk out to the rock without having to wait in line. Anne-Marije and I went out first while Job took pictures. It was a whole lot less scary to walk out there than we first thought. The rock was big enough that we didn’t feel that it was close to the edge. The further out you went, however, the more scary it got.

There was another Indian guy who also appeared to be alone. He had placed himelf on the tip of the tongue and stood on his hands, stomach straight up in the air. He had the fearlessness and selfconfidense I don’t even come close to having. But it was fun to watch.

Then it was Jobs turn. Maud also took the courage to go down there, being persuaded that it wasn’t scary. Job took good care of her and she even dared to make a small jump up to the air while on the rock. The monitor on my camera didn’t give a good picture of how the photo turned out. So we packed up everything and went home, hoping the photos were good.

The return trip was much easier. Now we began with the more easier places, then we could finish with the descent at the end. It was quite optimal. But we had to hurry, because the sun would soon set. We figured the sun would be setting while we were on the stairs. Then it woudln’t matter so much. At the last hilltop we had the last sighting of the sun, where I got to take a final picture with my camera. And from here it went straight down.

A magical mood on the way homewards
A magical mood on the way homewards

The pain under my feet was drastically getting worse. And to add to that I ripped up a blister from earlier making it even more painful. When we came down, we found Job and Maud with another couple of people. They weren’t a couple, we found out, just friends. A german guy and a norwegian lady. They were offered a ride with us back to Odda where they could make camp.

A nice view also on the way back
A nice view also on the way back
Most of us got cold feet now
Most of us got cold feet now

Then we arrived at the stairs. Here everyone got cold feet. I was set to walk the stairs and Anne-Marije came with me. The rest took the path back as we came up. While walking down the steps a man was walking upwards. There wasn’t any room to pass eachother and it was a long drop to the ground if something went wrong. So we turned and climbed back up. It was already getting darker, and we had trouble finding the path. I turned off my GPS to save battery, realizing we needed the light.

The total darkness came and it proved more and more difficult to find the path. After a short while we had to use the iPhones flash light. Of course we didn’t bring any other light, because none of us had thought the trip would take so long. Anne-Marijes phone had no app that could be used while the screen was locked. So it used a whole lot more power than id needed. Around us was total darkness. The path we lit up consisted of rock, rock an even more rock. And some dirt. And suddenly the phone went dead. Then I brought up my own phone with only 13% battery left. Luckily I had the latest iOS version which allowed for the flash to be on even while it was locked. The journey down was very hard both physically and mentally. We had no clue as to how far we were or if we had made any progress. Only rocks. And more rocks.

Then something tragic happened. I dropped my phone. It fell down under a big rock and bounced from stone to stone, further and further down it went. Those were the longest seconds that I can remember. Luckily the light didn’t go off. But it had felt long down, but I was happy that I was able to reach it. The rest of the trip we made slowly. I lit up my own path, went down, then did the same for Anne-Marije. In other words it took a long time to get to the bottom.

Daim ice cream! Such a delight
Daim ice cream! Such a delight
My shoes had a real challenge
My shoes had a real challenge

Finally we could see some light. Job was there waiting for us. They had been waiting for a whole hour. It was real nice to be at the bottom. Our adrenaline had brouht us very far, but now we were finally safe. When we arrived at the camp site we all said good night and went out real fast.

The next day had a slow start. We were all hungry for some food and the thought of heading home was very appealing. We drove past Låtafossen and made a quick stop for some photos and some ice cream. Maud surprised me with four Daim Balltop-icecreams. I had been promoting that one earlier in the week, so finally we would all be able to taste it. And it was a big hit.

For next time we know a whole lot better. Then we will be bringing our tent with us and make camp somewhere near the Trolltunga. We can take an early night and relax, then travel home the next day. And one thing is clear: next time we will remember to bring lights!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *