Jakten på bokstavene: Heiahorn

 

Ikke så rart dette er så kjent, med et godt særpreg
Ikke så rart dette er så kjent, med et godt særpreg

Endelig halvveis i bokstavjakten. Vi har tenkt oss frem til et par ord som kan passe med bokstavene. Vi regnet med at neste bokstav ville vise oss det riktige ordet. Så denne gangen ble det en av de lengste turene: Heiahorn. Dette er Strand kommunes høyeste fjelltopp (774 moh) og er et kjent landemerke for de som bor her. Nabotoppen Småsilhorn er litt mindre, men komplimenterer storebroren med sin sterke profil.

Skiltet til Heiahorn
Skiltet til Heiahorn

Turen kan velges som en rundtur eller bare opp og ned. Vi liker å ha litt variasjon på turen tilbake, så vi tenkte å gå for rundturen denne gangen og kanskje besøke lillebroren på veien ned. Starten går fra parkeringsplassen i Jørpelandsheia og over demningsbroa. Herfra holder vi bare til venstre slik at vi passerer speiderleiren på høyre hånd. Lysløypa er veldig enkel å gå, og etter hvert kommer en avstikker til høyre. 20 meter innover møter vi et skilt og veien deles i to. Til venstre er den korte men bratte veien, mens til høyre går vi gjennom dalen. Så vi gikk den første til venstre.

Veien opp var både idyllisk og variert. Vi kjedet oss ikke et sekund her mens vi klatret oppover, frem og tilbake i sikksakk og stadige muligheter for å nyte ustikten underveis. Da vi endelig kom opp ryggen så kunne vi se toppene foran oss. Det var lett å miste motet her, for det virker veldig bratt og tungt. Men vi fikk en positiv overraskelse underveis. På veien ned fra toppen var et eldre par med gåstaver som også gikk «Ti på tur». De hadde fullført alle bokstavene etter denne. Vi fikk hakeslep da de avslørte at de var 75 og 76 år gamle! Virkelig sprekt gjort av dem, og de var allerede ferdig med alle 10 bokstavene. Mannen avslørte en interessant historie om trappene opp til Preikestolen, og så ønsket vi hverandre god tur videre. Den historien kan leses på Preikestolen Fjellstues hjemmeside.

Heiahorn på vei opp


EveryTrail – Find the best hikes in California and beyond

Dessverre var det slik at den nye appen jeg ville prøve ut ikke var så veldig god likevel, og vi mistet en del data på turen, som du kan se fra resultatet. Plutselig var vi på toppen! Det var en utrolig utsikt som ventet på oss her i alle himmelretninger. Det er ingen tvil om at dette er det høyeste fjellet. Men langt, langt borte kan vi skimte enda høyere fjell som fremdeles er dekket av snø. Men det er langt utenfor Strands grenser.

Da var jeg nok i gang igjen med å ordne varme til mat.
Da var jeg nok i gang igjen med å ordne varme til mat.
Denne posen var både kjekk og kjapp, men dessverre med sine ulemper.
Denne posen var både kjekk og kjapp, men dessverre med sine ulemper.

Som «vanlig» fyrte vi opp Primusen og kokte opp vann til kaffe. Men! Denne gangen skulle vi gjøre et unntak. Vi hadde funnet en fiks ferdig kaffeløsning i butikken (se video under). Dette er en pose du heller kokende vann i. Dette vil renne gjennom kaffe og så gjennom et filter, slik at kaffen ender opp i bunnen. Så er det bare å skjenke fra posen nytrukken kaffe til den som vil. En brilliant løsning, om ikke sårbar. Kaffen ble veldig fort lunken, uten mulighet for å holde papirposen varm. Så dette er en løsning som fungerer fint om du skal skjenke én stk kopp til ca 4 personer, så er det tomt. Så neste gang gjør vi det på gamlemåten og har med kokekaffe i kjele, og holder kjelen varm med ild. Men det var gøy å prøve noe nytt. Denne gangen hadde vi tatt sikte for å bli en stund på toppen. Anne-Marije hadde selvsagt med seg strikketøy, mens jeg leste gjennom regler til brettspill og hadde satt opp et par timelapse-kamera. Det var lite med skyer, så det ble lite med spennende timelapse. Heldigvis kom en søye med to lam og holdt oss med selskap. Så bare sjekk ut video for litt stemning og historie 🙂

Kjeragbolten? Nei, Småsilhornbolten kalte vi den.
Kjeragbolten? Nei, Småsilhornbolten kalte vi den.
Dalen mellom toppene viste seg å være meget pen.
Dalen mellom toppene viste seg å være meget pen.
Vi rettet på skiltet slik at ingen farer på feil vei.
Vi rettet på skiltet slik at ingen farer på feil vei.

Returen ville bli lengre enn turen opp. På veien gjennom Småsildalen var det først en liten stikktur til Småsilhorn. På veien bort merket vi at det var skiltet feil. Selve skiltet hadde falt ned, og noen hadde satt skiltet på feil side av pålen. Vi rettet på skiltet og startet turen mot Småsilhorn som vi egentlig hadde gått forbi, bare på baksiden. Dette var en skikkelig skummel vei å gå og anbefales ikke for de som ikke liker å være fjellgeit. Vi kom ned dalen mellom toppene og møtte en meget bratt steinrøys på vei opp mot neste topp. Her klatret vi opp skumle partier med stup rett på siden. Absolutt ikke familievennlig å gå til denne toppen.

Hun lot føttene få en pause fra klamme sko og ga dem et forfriskende bad.
Hun lot føttene få en pause fra klamme sko og ga dem et forfriskende bad.

På veien ned i dalen var det faktisk ganske… kjedelig. Vi kunne ikke føle hvor vi var og fulgte bare en sti som gikk gjennom en tett skog. Det var vanskelig å orientere seg om sted og tid. Men etter en liten stund kunne vi se vannet i bunnen av dalen, og da åpnet skogen seg samtidig. Herfra var det meget lekkert! Bare se hvordan Anne-Marije koser seg med et lite fotbad i bildet til venstre. Etter hvert måtte vi over et ordentlig myrområde hvor føttene (med sko) kunne bade litt ufrivillig på veien over. Så måtte vi krysse en liten elv ved å hoppe fra sten til sten. Og plutselig var vi i mål. Da vi kikket tilbake og beskuet toppene kunne vi ikke tro at vi faktisk hadde vært der. En fantastisk fin tur som anbefales, men vi var begge enige om at den korte turen var den beste.

Heiahorn på vei ned


EveryTrail – Find trail maps for California and beyond

Og ja: nå er vi helt sikre på hvilket ord vi skal frem til 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *