Halo: ODST – et liv uten Master Chief

Jeg husker det godt. For 2 år siden, da Halo 3 lå i postkassen min, var jeg i ekstase. Bungie hadde gått ut med at dette var det siste spillet i hva som skulle være en triologi. De lovte å gjøre det stort. Og de leverte.

Det var liten tvil. Microsoft kunne ikke slutte med denne gullgruven av en serie. Vi fikk Halo Wars, hvor vi fikk sett ting fra et mer overordnet perspektiv. Og vi ble introdusert til ODST – Orbital Drop Shock Troopers, soldater som blir sendt via kapsler fra romskip i bane rundt planeten. ODST er tøffere enn vanlige soldater, men ikke fullt så tøffe som en Spartan.

New Hero

Og det er nå du kommer inn. Du er en rookie (fersking) i en ODST-gruppe. Master Chief og hele stjerneflåten har fulgt etter et fiendeskip gjennom en portal over byen New Mombasa. Men din tropp ble sluppet ned før det stakk avgårde, og ting går langt fra den opprinnelige planen.

Skadet og forlatt våkner du i et mørk, ødelagt byområde. De eneste lydene du hører, er fra terminaler rundt omkring i byen, og noen Covenant-tropper. Det er flere timer siden du ble sluppet ned, og du har bommet fullstendig på målet.

Allerede her merker man forskjell fra de tidligere Halo-spillene. Du er sårbar. Du har ikke skjold. Du er strandet i en stor, åpen by. Troppen din er spredt ut over alle kanter. Men helt hjelpesløs er du ikke.

Du har nemlig et interaktivt kart over hele byen og i tillegg all nyttig informasjon du kommer over. Du har også et visir som skiller venn fra fiende ved hjelp av et grønt eller rødt omriss, hvilket er meget nyttig. For Master Chief er ikke dette nødvendig, med ham kunne du leke Rambo. Nå må du være forsiktig.

Hvis du blir skadet, mister du stamina (utholdenhet), deretter helse. Hvis du mister helse, får du den ikke tilbake med mindre du finner førstehjelpsutstyr – og det kan være fryktelig langt mellom disse. Og det er dette jeg liker med spillet. Man føler seg mer menneskelig. Og man trenger heller ikke slåss hele veien, det går nemlig an å snike seg forbi enkelte områder.

Jeg valgte Heroic vanskelighetsgrad med en gang, og det er virkelig en utfordring. Ammunisjonen går fort tom, og fiendene er slemme til å gjemme seg. Og når man møter på en Covenant Hunter, er det bare en ting å gjøre: løpe! Og jeg liker det.

Når du først kommer deg videre, vil du komme over ledetråder fra de andre medlemmene i troppen din. Ved hjelp av flashbacks, trer du inn i rollen til den du fant ledetråden til, og må bevise deg ovenfor en rekke tøffe utfordringer. Disse er langt fra ferskinger, så du kan forvente heseblesende action fra start til slutt, med noen flotte sekvenser. Gjennom disse tilbakeblikkene får du sakte, men sikkert, løst opp i mysteriet om hva som har skjedd i denne byen mens du var bevisstløs.

Når det gjelder historien, er dette virkelig godt utført. Karakterene er godt spilt av skuespillerne, og dialogene er kjappe, gode og full av energi. Veldig mye blir fortalt gjennom øynene til den du spiller som, og på den måten får man virkelig sett hvilket kaos det er. Jeg fikk hele tiden lyst til å spille bare litt til, slik at jeg fikk neste bit av historien. Og litt til. Slik skal det være.

Enspillerkampanjen er virkelig god. Men som en bonus så er det en ekstra DVD i boksen. Flerspiller. Ikke nok med det, men her får du alt som er gitt ut til Halo 3. Alle kartene, ja til og med Forge. Én nyhet er den nye flerspillermodusen: Firefight. Her kjemper du sammen med tre andre spillere mot stadige bølger av AI-kontrollerte Covenants og økende vanskelighetsgrad.

Det er liten tvil: jeg kan meget godt anbefale denne tittelen, og ventingen har slettes ikke vært forgjeves.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *