Gåsehud og tårekanaler

Jeg er en følsom type. Bryr meg om andre. Er for rettferdighet. Men jeg gråter nær sagt aldri. Ikke blir aldri oppriktig lei meg heller, til tross for å se elendigheter i nyhetene. Jo, jeg syns det er fælt, men det påvirker meg ikke.

Kanskje jeg er helt følelsesløs i det ytre? Heldigvis finnes det unntak. Men begge unntakene er basert på fiksjon.

Da jeg kjørte til Stavanger sist, hørte jeg på et album jeg kjenner godt til. Jeg nynnet og plystret med stort sett alle sangene. Og så kom det siste sporet.

Et stort smil kom da jeg hørte hvilken melodi det var. Jeg fikk gåsehud over hele kroppen – flere ganger. Minnene strømmet på, det var helt fantastisk. Gåsehud igjen! Og så skjedde det; jeg kjente øynene bli fuktige.

Det var tydelig at denne melodien gjorde inntrykk på meg. Ikke melodien i seg selv, men alle minnene rundt den.

Hør selv: [audio:rorende.mp3]

Hvis du ikke har hørt den før, så skjønner du nok ikke hvorfor jeg reagerte slik jeg gjorde. Beklager.

Det er én ting til jeg kommer i hu hvor jeg har grått i nyere tid. Filmen Danser med Ulver. Den rører meg hver gang. Jeg kjenner et skikkelig sinne ovenfor soldatene som skyter etter en ulv, og glede da soldatene får sin fortjente straff.

Deretter begynner tårene å bygge på seg rundt alt det triste som skjer. Alt er bare feil med verden. Har du ikke sett den? Se den!

Joda, jeg har følelser. Jeg gråter ikke, men tårekanalene mine eksisterer. Jeg er og en mann, så kanskje det er slik det skal være?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *