Den personlige banken

Den store skumle UPERSONLIGE banken
Den store skumle UPERSONLIGE banken

Forretninger har skjønt at personlighet det er en fin greie. De fronter seg som bedriften med personlighet, kontra alle andre kjipe bedrifter.

Men dette er jo en bølge alle hiver seg på. Hva vil det si å ha personlighet? Det fant jeg ut av i dag.

Jeg har sjekket lån her og der. Fikk napp i en bank, og jeg skulle ha en samtale. I Stavanger. Den gikk ganske lett, og kundebehandler var meget grei. De trengte bare noe papirgreier/dokumentasjon, så gikk det sikkert helt i orden.

Det føltes nesten ikke som en bank, mer som en som ville hjelpe meg. Det likte jeg. For å foreta kredittsjekk måtte jeg bare lage konto, og da trengte jeg pass. Det hadde jeg ikke med meg.

Da gjenstod det bare å opprette konto i Kristiansand. Klar med pass. Jeg dro til byen i 11-tida.  Ingen kunder i banken. To skranker. Hun ene i telefonen. Er du ledig, spør jeg damen i kassen. Jada, bare kom var svaret.

Dette går kjapt, bare å vise pass og skrive under, så er det tilbake til jobb. Åja, jeg skal se om noen kan hjelpe deg, og løfter av røret på telefonen. Hun spør en mann som er opptatt i et møte. Så det gikk ikke. Men så kom det merkeligste svaret:

Jeg skulle gjerne hjulpet deg, og det tar bare et par minutt, men jeg har ikke lyst å slutte av med det jeg har foran meg nå. Har ikke lyst? Kan du komme tilbake etter 13?

Jeg er litt oppgitt, det tar jo 10-15 minutt hver vei å komme til banken, og det er i jobbtida. Jobbe sent, ja. Men, hun vil ikke hjelpe. Jeg kan enten komme tilbake senere, eller en annen dag.

Kommer tilbake senere, rundt 14. Der møter jeg en staut kar som rekker fram labben for å hilse. *KNUS!* Au, det var håndtrykket sitt, det. Nesten så jeg fikk en tåre i øyekroken. Jeg er faktisk litt øm i lillefingeren fortsatt.

Vel fremme i kontoret så går vi gjennom papirene… dvs. passet mitt. Kjapt gjort. Han viser meg informasjonen på skjermen, og jeg ser navnet hans. Husker ikke nøyaktig, men etternavn er noe som Marselius Barselius. Jeg måtte prøve å ikke le. Ikke lett. Men det gikk.

Så, hva er personlighet?

De ansatte har fritt spillerom.
De er lett å snakke med.
Alle kundebehandlerne (og han mishandleren) er forskjellige.

Jeg vet ikke hva jeg vil foretrekke. Umulig-å-si-kundebehandlere, eller kjipe steg-for-steg-behandlere? Én ting er sikkert. De var lette å snakke med, alle sammen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *