Omtale: Død Snø (Film)

Død Snø poster

Æ sa vi sko reise te Sunny Beach!

– Nordlendingen Roy

Hvis man skal lage en god film, er det viktig å ha karakterer man blir glad i. Hvis man ønsker å slenge inn humor i dialogen, er det særdeles viktig at det som uttrykkes passer til karakteren. Og det klarer de meget godt i denne filmen.

Jeg er langt fra fan av zombie- og splatterfilmer, men Død Snø hadde jeg hørt så mye om at jeg lot den få en sjans, særlig med navn som Harald Zwart bak seg. Selv om dette ikke er min sjanger, har jeg sett en del av de tidligere – det er tross alt en grunn til at jeg ikke er fan av disse filmene. Innledningsvis får vi en typisk jaktscene hvor ei dame løper i snøen over viddene midt på natta, og vi skjønner at det er noe ondt som skjuler seg i fjellene… med tyske uniformer fra andre verdenskrig såklart.

Vandringsmannen kommer og forteller grøsserhistorie
Vandringsmannen kommer og forteller grøsserhistorie

Dette er en vennegjeng som reiser på hytta for å more seg, og selvsagt er det ingen mobildekning der de skal. Karakterene er vid forskjellige. Blant mennene har vi han som blir dårlig av å se blod, han som er filmgeek, en nordlending med gode replikker og en som er likegyldig til mangt. Blant damene har vi hun som er pro-økologisk, hun som er singel og kåt, hun som er redd for alt, og hun som er død – innledningsvis. Alle får plass til å vise sine særtrekk, og det gir en god dybde i filmens gang.

Som nevnt er ikke dette en typisk grøsser. Den kan nok minne mer om Army of Darkness enn noe annet, for her er det mye god – om enn morbid – humor. Man får seg et par støkk underveis, men egentlig sitter man og venter på at det gøye skal skje. Underholdning er nemlig et nøkkelord, og om du har sett flere zombie/grøsserfilmer, vil du kjenne igjen flere referanser til disse filmene – og like det.

Tysk SS-zombiehær står parat.
Tysk SS-zombiehær står parat.

Effektene er middelmådige og ikke spesielt ekle. Dette er nok gjort bevisst, spesielt siden mesteparten av handlingen foregår i dagslys, hvor kontrast mot den hvite snøen – og ikke minst humoren – er en viktig faktor. Her kan man forvente det uventede, men aldri helt vite utfallet. Samtidig blir man gjerne litt skuffet over et par billige dødsfall underveis.

[terningkast:15]

Musikken er valgt med omhu, og det passer godt inn. Dessverre er det veldig mye norsk internhumor som ganske sikkert ikke vil oversette særlig bra til andre språk, og siden humoren er så viktig som den er, tror jeg ikke den vil toppe listene i utlandet, akkurat. Men jeg ble positivt overrasker over musikkvalg for enkelte scener. Dette er typisk norsk, med en liten vri på bruksområde.

Ting henger ikke på grep her, men det er jo også meningen. Det er nesten litt synd å si det, men dette er faktisk en morsom film, med total respektløshet av menneskeliv.

* bilder fra dodsno.no

2 kommentarer til «Omtale: Død Snø (Film)»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *