Omtale: Boy in the Striped Pyjamas (Film)

Boy In The Striped Pyjamas Poster

We’re not supposed to be friends, you and me. We’re meant to be enemies. Did you know that?

– Bruno

Plakaten og filmtittel sier igrunnen helt perfekt hva filmen handler om. Kanskje litt for godt om man fulgte med i historietimene på skolen. Det var vanskelig å ikke gjette til seg handlingen her, men det som gjorde det hele litt spesielt, er at alt som skjer, blir fra en 8 år gammel gutts – Brunos – perspektiv.

Settingen er altså under andre verdenskrig, og Berlin er et flott sted å bo i. Brunos far er en soldat, og blir forfremmet. Problemet er at de må flytte ut på landet, nærmere den nye arbeidsplassen. Faren har altså fått ansvaret for å drifte en arbeidsleir for jøder.

Bruno (i brunt) vil savne sine venner
Bruno (i brunt) vil savne sine venner

På landet er det ingen verdens ting å finne på, og Bruno må holde seg innenfor gjerdet til herregården de har fått tildelt. Hans eneste selskap er en rar eldre mann i pysjamas som fikser på ting i hagen, og en ung soldat som er privatsjåføren deres. Hans 4 år eldre søster er ikke særlig selskap, annet enn når han trenger trøst.

Han får absolutt ikke lov til å ferdes på baksiden av huset. Jeg er litt usikker på hvorfor, da det ikke var særlig spesielle ting som foregikk der. Selvfølgelig må han snike seg dit en dag, og finner et vindu til friheten. Han løper som et fly (ref. bildet over) gjennom skogen, og kommer plutselig til et gjerde. På andre siden av gjerdet sitter den en gutt i pysjamas.

Bruno og Shmuel på hver sin side
Bruno og Shmuel på hver sin side

Shmuel er navnet på jødegutten som sitter der, godt skjult bak bruddstein, borte fra nazistenes åsyn. De blir fort venner, spesielt siden Bruno ikke har noe annet å finne på. Men Bruno skjønner lite av hva de gjør bak det gjerdet, og hvorfor alle går med pysjamas. Shmuel vet også lite, men han vet at han har det fælt, og at det er kjedelig på innsiden.

Begge er 8 år gamle, og ingen av dem forstår egentlig hva som foregår. Ingen vet om gasskamrene, og begge tror at deres far er verdens beste. Uskyldigheten til disse to barna er det som gjør handlingen spesiell. De gjør som de blir fortalt, og alt foreldrene deres forteller dem tar de selvsagt som sannhet. Det hjelper lite når foreldrene skjermer dem fra sannheten.

Vennskapet vokser, men aktivitetene er begrenset
Vennskapet vokser, men aktivitetene er begrenset

[terningkast:11]

Problemet med alt dette er at det meste er forutsigbart og lite spennende. Jeg syns til tider filmen trakk ut til å bli noe kjedelig, men jeg samtidig følte jeg at det ble godt fremstilt.

Hvis du ønsker en krigsfilm med mindre vold og direkte fremstilling av tortur slik filmer «pleier» å gjøre, så kan denne anbefales. Men jeg sitter med en følelse av at det var en del de kunne kuttet, og noe de burde lagt mer vekt på.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *