Omtale: Max Manus (Film)

Max Manus Poster

Vi skal begge dø.Men det er bare jeg som kan dø med smil over munnen, for jeg vet at vi kommer til å vinne.

– Max Manus

Om det er en film som har skapet mye forhåndsomtaler og forventninger dette året, så er det Max Manus. Historien om norske krigshelter skal gjenfortelles, og når det i tillegg er den dyreste filmen vi har budsjettert her i landet, så er det bakgrunn for forventningene. Men har den klart å levere?

Vi introduseres med aviseroverskrifter akkompagnert av tradisjonell krigsmusikk, og det gir oss mulighet til å friske opp minnet fra historietimene i skolen, eller for de som faktisk opplevde dette. Vi befinner oss så i Finland, og det foregår en dødelig kamp i snøen. Max Manus (Aksel Hennie) våkner så av denne erindringsdrømmen, og ligger skadet i en sykehusseng. Det er tydelig at hans fortid innhenter ham og har satt sine spor i ham.

Max og Gregers før det begynte å bli alvor
Max og Gregers før det begynte å bli alvor

Innføringen er fin, og ikke for dyp. Vi lærer oss ham å kjenne ved hjelp av fortellerstemme og scener som passer til det vi blir fortalt. Han er den som vil gjøre det lille ekstra for å kjempe mot okkupasjonen, og er med på distribusjon av en ulovlig avis. Men han blir kjepphøy og, tatt av tyskerne. Denne gangen slipper han unna ved å hoppe ut av vinduet. Han blir kjent blant motstandsbevegelsen som vindushopperen. Han tar lærdom av dette, og ønsker å gjøre noe mer aktivt enn å lage propagandaaviser.

Mine kunnskaper om Max Manus er dessverre ikke særlig gode, så jeg må bare godta den fremstillingen jeg mottar gjennom filmen. Og jeg sitter igjen med et godt inntrykk av det hele. Max er ingen typisk helt slik vi er vant til å se dem fra Hollywood, han er beskjeden men hevngjerrig. Han drives av å hevne sine falne kamerater, og løper når det blir fare. Han er på ingen måte en kujon – bare et menneske.

En av de farligere operasjonene
En av de farligere operasjonene

Det jeg likte spesielt godt er måten de har klart å fremstille det hele på. Man følger faktisk hvor stor fare de står ovenfor, og filmingen setter oss midt opp i det hele. Jeg kan ikke huske en annen film som har klart å vise virkelig fare på en slik måte, kanskje fordi heltene som regel er overlegne og har overdreven flaks? Dette er basert på en sann historie, så man vet også at noen kan dø – når som helst. Og det vil man ikke.

Spenning, humor og god handling er ord som beskriver dette verket godt. Kameratskapet mellom Max og Gregers Gram (Nicolai Cleve Broch) skildres godt, og kjemien mellom dem er tilnærmet perfekt. De går gjennom alt sammen på godt og vondt, og humoren passer godt inn som avbrekk fra spenningen.

Aksel Hennie (t.v.) og Max Manus
Aksel Hennie (t.v.) og Max Manus

Er det noe å sette fingeren på, så måtte det være sidehistorien om den tyske kommandøren Siegfried Fehmer (Ken Duken) og hans romanse med den norske sektretæren i hans kontor. Den lader opp til noe spesielt, men gjør aldri noe ut av seg. Det viser en mykere side av ham, men når det blir utelatt og glemt, setter spor på helhetsinntrykket.

[terningkast:18]

Forventningsbarometeret var skyhøyt for denne filmen, og jeg vil si at den innfridde. Det var god stil over hele linja, og jeg følte meg en del av handlingen til tider. Bare synd at de ikke viste bilder av de virkelige heltene fra historien sammen med tilsvarende bilder av skuespillerne når det var tid for rulletekst. Jeg satt igrunn bare og ventet på det, men det kom aldri. Jeg har bare én ting å si: denne må du se! Sjekk traileren under.

5 kommentarer til «Omtale: Max Manus (Film)»

  1. Det har kommet meg for øre at det ikke er den samme versjonen av filmen som går rundt i landet. Jørgen fra Sandnes hadde dette å si:

    «Men det var jo bilder av de orginale heltene etter filmen og hva som skjedde med dem etter krigen helt i slutten av filmen når rulleteksten kom.

    Det var bilder av orginalene og litt om hva som skjedde med de etter krigen og når de døde.»

    Jeg kjenner jeg er litt irritert da dette var en selvfølge for meg å ta med, men ikke i den versjonen jeg så.

  2. Knallbra film, absolutt. Vi satt og ventet på noe å kritisere den for, men endte opp med å berømme at det ikke var noe å kritisere… joda, smårusk er det alltid, men ikke nevneverdig.
    Helt enig i romansen med den norske sekretæren, var nok ment som en «flesh-out», men skivebom deluxe.

    Litt billig å kopiere håret til Max fra originalfotoet over på Aksel, men… da likner de «litt» mer?

    A

  3. Ja jeg stusset og på det bildet. Fant det på Filmweb.

    De eldre omtalene passer ikke helt i det nye systemet, men får heller la de være slik de er.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *